Godhetens og takknemlighetens vei

«Dyrk og plei takknemlighet for alt det gode som kommer til deg, og takk kontinuerlig. Husk at i dagliglivet må vi se at det er ikke lykke som gjør oss takknemlige, men takknemlighet som gjør oss lykkelige.»
Angie Karan

En stemme  sier: «Gi meg en garanti.» Den forteller meg, «Ikke vis frem så mye; beskytt deg selv. Ikke kjøp dette.» Jeg hører ikke  mer på denne stemmen og  oppdager mens jeg går inn i min egen stillhet, en naturlig glede og tilfredshet. Jeg innser hvor mye disse negative energiene har vært tilstede i livet mitt og gjort meg blind for sannheten om hvem jeg egentlig er. De prøver å skjule helheten av den jeg er fra sinnet mitt.

«Jeg gjenoppdager, gjennom direkte anerkjennelse og erfaring, det virkelige meg.»

Kan jeg forpliktelse meg til å tilby et sant støttende miljø, for meg selv, de jeg er glad i, og alle andre? Det betyr å praktisere en ekte og kompromissløs godhet når jeg går kjærlighetens vei sammen med andre? For det er en vanskelig vei som vil kreve alt fra meg … og enda mye mer enn det. Likevel, hvis jeg tillater det, kommer det til å bære frukter utover min villeste fantasi.

Det tar ofte tid og gjentatte forsøk før det blir naturlig. Når vil det hele ende? Sinnet vil prøve å lokke meg med falske løfter og gaver, men mitt innerste indre vil også gi meg ledetråder og tegn.  Tegn av nærhet og varme fra hjertets stemme og en følelse av tilhørighet med andre og mitt eget sanne vesen. Jeg må forstå og ha tillit. Når jeg til slutt velger hva som er sant, vil all makt i universet kommer for å støtte meg.

«I øyeblikk av overraskelse fange vi i det minste et glimt av glede som takknemlighet åpner døren til.»
David Steindl-Rast

Det er ingen selvfølge og hjertet mitt fylles med takknemlighet.

Takknemlighet er ikke en passiv reaksjon på det jeg har fått. Takknemlighet kommer fra å gi oppmerksomhet, fra å være våken i nærvær av alt som lever inne i  og omkring meg. Takknemlighet er ikke nødvendigvis noe som vises etter en hendelse, det er den dype, tilstanden av oppmerksomhet som viser at jeg  forstår og er en del av livet.

Takknemlighet er forståelsen av at ulike hendelser kommer sammen, lever sammen, blander seg sammen og puster sammen for at jeg kan ta enda et pust. Det er livets gave ved å kunne  leve, ved å ha rett til å delta som menneske, ved å forstå at jeg er et mirakel, en del av noe, snarere enn ingenting. Selv om noe er smertefullt eller fortvilende, er jeg i en levende verden, med virkelige ansikter, virkelige stemmer, latter, grønne enger, trekken fra en kald vind, eller de myke nyansene i et vinterlandskap.

«Å se mirakelet i naturen er å være takknemlig uten å si ordet takk. Å se skjønnheten omkring meg  er å være takknemlig uten å måtte søke noe utenfor meg for å takke.»

Å oppleve daggry alene eller være blant venner og fremmede, høre mange stemmer, merkelige meninger og sense det indre livet under overflaten, å være i mange verdener på en gang, å være en blant andre, og kunne foreta en samtale uten å si et ord, er å utdype følelsen av tilstedeværelse. Tilstedeværelse er den naturlig følelse av takknemlighet for alt det merkelige, det som skjer både med meg ​​og uten meg. Det at jeg er en deltaker og et vitne på samme tid.

«Takknemlighet maler et lite smilefjes på alt den berører.»
Richelle E. Goodrich

Takknemlighet er sjenerøs tilstedeværelse, både gjennom deltakelse og bare ved  å være tilstede. Jeg møter daggryet alene, eller jeg møter andre som en del av en helhet, eller en annens verden, samtidig som min egen verden ikke krever at noe er tilstede. Det er det som er spesielt, det er essensen av takknemlighet og er hjertets privilegium.

«Takknemlighet skjer når følelsen av tilstedeværelse oppfyller all annen tilstedeværelse.»

Å være utakknemlig kan bety at jeg rett og slett ikke gir noe oppmerksomhet, eller at jeg ikke bryr meg.

Det å kjenne at ein lever
«Det å kjenne at ein lever,
det å røyne ein er til,
er som venger når ein svever
og som lodd i sorg og tvil.
Mange kjære er så fjerne,
men så nære i mitt sinn,
liksom stjerne etter stjerne
kjem i himmelhugen inn.

Det som stundom berre stråla
kjem til vemod attom slør.
Ja, å leva må ein tola
om det lagar seg til bør.
Men å ana noko etter:
Det å vita vona her,
er som draumegode netter
og som venting på ein kjær.

Når med levetid det lakkar,
minna nynnar på ein song,
og med blenk i tåre takkar
for kvar lukkegode gong.
Alle elska i ein tonar,
tankesett til melodi.
Lever enn i kva ein vonar
som om inkje er forbi.

Mange kjære er så fjerne,
men så nære i mitt sinn.
Liksom stjerne etter stjerne
kjem i himmelhugen inn.»
Knut Buen

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.