“Jeg misliker hva du sier, men jeg vil forsvare til døden din rett til å si det.”
S.G. Tallentyre
Menneskerettigheter er de rettigheter og friheter ethvert menneske har i kraft av å være menneske, uavhengig av kjønn, klasse eller etnisitet. Grunnleggende verdier som likhet, frihet og verdighet løftes frem og er sentrale for å sikre fred. Det innebærer blant annet retten til liv og sikkerhet, frihet fra tortur, rett til privatliv, vern mot diskriminering, tanke- og religionsfrihet, ytringsfrihet, rett til arbeid og helse/velferd.
Ytringsfriheten er en av de viktigste støttene i menneskerettighetene. En viktig begrunnelsene er «sannhetsprinsippet». Det innebærer at sannheten nås gjennom meningsutveksling og diskusjon, der påstander konfronteres med andre meninger.
Våre folkevalgte er gode på nødvendige kompromisser. De er flinke til å finne løsninger på kryss og tvers av politiske skillelinjer. Og de har utviklet en saklighetskultur som stort sett avverger de verste verbale utsagnene.
Det er denne politiske debattkulturen som nå utfordres.
«Ytringsfrihet beskytter deg ikke mot konsekvensene av å si dumt dritt.»
Jim C. Hines
Ord betyr noe. Det er ord som former holdninger. Og det er holdninger som former handlinger. Vi møtes mer og mer med en debattform som dyrker motsetninger og nærer opp under frustrasjon, hat og vold. Ord brukes mer brutalt enn vi har vært vant til.
Gjennom mange år har vi bygget på fellesskapsfølelsen. Det har vært vår viktigste sosiale kapital. Nå er den i ferd med å bli bryte sammen. Nettopp derfor er kampen om ordene så viktige.
«1. Alle har rett til sin mening om det de leser (eller ser, eller lytter til, eller smaker eller hva som helst). De har også rett til å uttrykke dem online.
2. Noen ganger vil disse meningene være noen du ikke liker.
3. Noen ganger vil disse meningene ikke være veldig hyggelige.
4. De som uttrykker dem kan være (men ikke alltid) drittsekker.
5. Men hvis løsningen på dette “problemet” er å plage, irritere, true eller trakassere dem, er du nesten helt sikkert en større drittsekk.
6. Du kan også være tolv.
7. Du er ikke ansvarlig for andres handlinger eller karma, men du er ansvarlig for deg selv.
8. Så la dem være alene og forhold deg til ditt eget liv.»
John Scalzi
Det har vært både interessant og skremmende å følge med på ordvekslingen i media i uken som gikk.
Jeg legger merke til at ord brukes av noen til å fremme sine synspunkter med ord som skaper følelsesmessige reaksjoner hos både støttespillere og motstandere. Utsagn blir fremmet for å sette saker på spissen, ikke for å finne frem til mulige kompromiss. Orden hevder sin egen ufeilbarlighet og skyter fra hofta på annerledestenkende.
Noen ganger treffer de utilsiktet hard og setter fyr på følelser hos andre. Da spiller det ingen rolle om ordene i seg selv ikke var ment slik de ble oppfattet. Som voksne ansvarlige mennesker trenger vi da å gå i oss selv og beklage det vi har uttrykt.
Andre ganger slynges ordene ut for nettopp å skape konflikt og høy temperatur i ordskiftet. Hensikten kan være å markere for tilhengerne våre at vi tør, at vi eier sannheten, eller for å skape avstand og fiendskap til andre.
Intensjonen med det som sies, vet bare den som eier ytringen. Det hjelper lite å slå fast hva andres hensikter er. Men, det er et stort men …. Andre opplever ytringen ut fra eget ståsted og ut fra tidligere erfaringen med den som ytrer.
«AP mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet.»
Det er denne ytringen, understreket av et svært provoserende bilde som skapte uante reaksjoner hos andre. Det nøret opp under eksisterende konspirasjonsteorier om Ap og fikk overlevende fra Utøya og den politiske opposisjonen til å reagere svært sterkt.
Som en parantes kan nevnes at saken som utløste dette utsagnet ble løst i minnelighet på stortinget uten å fjerne rettsikkerheten til borgerne.
For meg handler det om å ta konsekvensene av disse ordene og hvordan de ble oppfattet. Det ble ikke gjort. I stedet ble de som tok til motmæle beskyldt for å være altfor hårsåre og ikke forstå alvoret i saken. Først etter mange dager kom unnskyldningen. Den kom fordi presset fra andre ble så stort, at vedkommende ikke hadde annet valg enn å beklage.
Det er min tolkning. For kanskje angret hun og ga en oppriktig unskyldning. Grunnen til at jeg tviler, er ordene som ble ytret da hun valgte å trekke seg fra sin ministerpost noen dager etterpå.
Da beskyldte hun andre politikere på det groveste med ulike påstander og sa blant mye annet, at hun selv var utsatt for en «hekseprosess» — der målet var å kneble ytringsfriheten og at norsk politikk var omgjort til en barnehage. Hun hevdet at det var hennes ansvar å opptre voksent.
Hun er forhåpentligvis ikke klar over virkningene av en slik språkbruk. Hvordan hun sårer og sprer frykt blant svake grupper. Hvordan hun provoserer motstandere og oppmuntrer de mest hatske, aggressive og farlige, ytterliggående kreftene i samfunnet. Hun debatterer med ekstreme overdrivelser og skjellsord. Det er hun som opptrer barnslig, ikke alle andre.
Dessverre er hun ikke alene om å opptre slik. Særlig når uenighet i ordskifte setter følelser i spill, blir mange fristet til å bli både usaklige og «farlige» i sin debattform.
Vi har ytringsfrihet i Norge. Det betyr at vi kan utrykke det vi mener. Samtidig må vi ta ansvar for ordene våre. Det er derfor det er så viktig at det vi sier uttrykkes på en måte som ikke fører til motsetninger og hat, men fremmer dialog, kompromiss og løsninger.
Der har vi alle noe å lære. Heldigvis er vi som mennesker i stand til å endre oss og vokse om vi vil …. Våre rettigheter på det området er faktisk nedfelt i menneskerettighetene. Så viktige er de.
«Grunnleggende verdier som likhet, frihet og verdighet løftes frem og er sentrale for å sikre fred.»
Det er tegn som tyder på at vi for ofte velger å debattere med følelser og oppfordre til hat og motsetninger. Det skaper frykt og lar destruktive krefter få størrre og større spillerom.
Derfor vil jeg oppfordre til saklighet og sannferdighet i det vi uttrykker. Det er selvsagt lov å si det vi mener. Jeg oppfordrer oss alle til å tenke over hvordan vi uttrykker meningene våre. Kanskje ser vi splinten i vår brors øye, men bjelken i vårt eget øye blir vi ikke var.
Det er viktig å uttrykke det vi selv står for og bare det. Snakker vi for andre må vi ha tillatelse. Ikke som en av de som uttrykte sin støtte til utsagnet med ordene, «Me folket, krever, mener, osv.» Jeg kan garantere at ordene ikke ga gjennklang hos alle.
Det slår meg også hvor forskjellig vi oppfatter «sannheten». Min sannhet og virkelighet er ikke nødvendigvis din. Derfor trenger vi å bli bedre lyttere. Ta oss tid til å høre på det andre sier, ikke bare fyre løs med vår egen sannhet, blinde for alt rundt oss.
Kanskje er det dette som skjer litt for ofte når debattklimaet hardner og blir fylt med hatske og provoserende ord. Ord som ikke inngir til dialog, men til splittelse. Gapet blir bare større og større om vi ikke stopper opp og velger å lytte til hverandre med respekt og gode hensikter.
“Altfor ofte undervurderer vi kraften av en berøring, et smil, et vennlig ord, et lyttende øre, et ærlig kompliment, eller den minste handling av omsorg, som alle har potensiale til å endre et liv helt.”
Leo F. Buscaglia
Selv om noen mener noe annet enn det jeg gjør, trenger ikke vedkommende å ha vonde hensikter. Vi vil alle det beste for landet. Det gjelder for de fleste av oss. Vi har bare forskjellig ståsted, noen ganger også forskjellige verdier og innsikt.
Derfor er det å lytte så viktig. Det er ved å lytte til hverandre at vi kan lære, og vokse som mennesker og i felleskap skape et bedre samfunn for oss alle.
«Lytt med nysgjerrighet. Snakk med ærlighet. Handle med integritet. Det største problemet med kommunikasjon er at vi ikke lytter for å forstå. Vi lytter for å svare. Når vi lytter med nysgjerrighet, lytter vi ikke med hensikten av å svare. Vi lytter etter hva som er bak ordene. «
Roy T. Bennett
Besøk siden min på FB, Synnas verden
Synnas verden 