«Selvfølgelig er det ingen formel for suksess bortsett fra kanskje en ubetinget aksept av livet og det det bringer.»
Arthur Rubinstein

Jeg er overbevist om at aksept er en grunnleggende forutsetning for å vokse som menneske.

«Hvis jeg skal gjøre verden rettferdig, hvem skal jeg begynne med: meg selv eller andre? Meg selv selvfølgelig»

Fordi, uten å akseptere virkeligheten slik den er og meg selv er reell vekst umulig. For om jeg ikke er i aksept med sannheten, fungerer jeg på falskt grunnlag. Det kan bare føre til negative resultater.

Aksept av virkeligheten er  å si ja til det som er.  Det betyr ikke at jeg må like den, men jeg må godta den og gjennkjenne den . Å benekte  virkeligheten hjelper ikke. Det holder meg bare borte fra effektiv forandring. 

Så lenge jeg ikke ser sannheten, opererer jeg på en feilaktig oppfatning av virkeligheten. Det betyr at jeg er i fornektelse av hvordan virkeligheten er, bevisst eller ubevisst. Det er som å prøve å finne et hus i en by mens jeg bruker et kart over en annen by. Jeg kan  ikke komme dit jeg vil være med feil kart.

Fornektelse er en forsvarsmekanisme i tankene som prøver å beskytte meg mot det som kan være en ubehagelig sannhet.

Den åpenbare grunnen er at ved å leve i fornektelse kan jeg late som alt er ok. Det fører meg inn i en drømmeverdenen. En drømmeverden som jeg ikke kan oppholde meg i for evig, i alle fall ikke dersom jeg vil bevare kontakten med det virkelige livet.

 Å akseptere virkeligheten betyr ikke at jeg ikke kan endre den. Det er ikke hjelpeløshet. Tvert imot, bare hvis jeg har akseptert situasjonen, kan jeg bevege meg forbi den. Da åpnes en ny måte, nye ressurser, og muligheter og jeg kan skape en annen virkelighet.

Å godta en situasjon, er ikke å skape  min identitet eller selvbilde  ut fra denne situasjonen. Med andre ord, når jeg aksepterer en virkelighet som ikke er den jeg vil ha, sier jeg ikke til meg selv: «Jeg aksepterer meg selv, jeg er bare slik.» Dette er galt fordi det trekker meg ned. I stedet  innser jeg at  situasjonen er som den er. Så kan jeg definere  hvor jeg vil gå. Det er aldri identitet eller selvbilde involvert.

Noen ganger  observerer jeg andres liv, og tenker at jeg aldri vil oppleve det de opplever, det være seg en positiv eller negativ situasjon. Jeg tenker at, ​​»Det kommer aldri til å skje med meg.»

En del av skjønnheten i livet er at det er uforutsigbart. Ingenting er permanent, alt forandrer seg, og selvfølgelig kan  mye skje som vil forandre hvem jeg er og ha  innflytelse på livet  og retningen det tar meg. 

«Aksepter det som er, gi slipp på det som var, og ha tro på det som skal bli.»
Sonia Ricott

Jeg trenger å utvikle vaner med å se på det som skjer gjennom en positiv tankegang, i stedet for en negativ- og nederlags- tilnærming.

Selvfølgelig vil livet føre til mange utfordringer.  Aksepterer jeg dem  i stedet for å motstå dem, vil jeg unngå mye turbulens og hjertesorg.

Ja, aksept er et valg – et vanskelig ett, men et valg likevel.

«Jeg velger å elske deg i stillhet …
for i stillhet finner jeg ingen avvisning.
Jeg velger å elske deg i ensomhet …
for i ensomhet eier ingen deg, bare jeg.
Jeg velger å elske deg fra en avstand …
for avstanden vil skjerme meg fra smerte.
Jeg velger å kysse deg i vinden …
for vinden er mildere enn mine lepper.
Jeg velger å holde deg i drømmene mine …
for i mine drømmer har du ingen ende … «
Rumi

Enten det er et familietap, en ubesvart mulighet eller en plutselig endring i planene mine, vil det å kunne akseptere det som er utenfor min kontroll, hjelpe meg til å opprettholde indre fred og lykke.

Aksept er etter min mening nøkkelen til å konvertere øyeblikkelig lykke til varig lykke. Det hjelper meg med å bevege meg fra å føle meg ulykkelig til å være lykkelig.

Å praktisere  aksept forbereder meg til å leve i en foranderlig verden, hvor jeg aldri vet hva som skal skje. Aksept er som å beskytte meg selv med mitt eget skjold.

Aksept er ikke relatert til svakhet, og er definitivt ikke et synonym for middelmådighet. Jeg må lære å forstå når det er på tide å fortsette og når det er på tide å akseptere.

Noe som gjør aksept mye lettere, er å  finne forklaringer på hvorfor det er som det er.

For eksempel,  vet jeg at jeg har blitt introdusert  for et menneske for å hjelpe vedkommende til å gå gjennom en svært vanskelig periode  i livet sitt. Jeg oppfylte en hensikt.  Det får så  være at jeg ønsket å  være noe mer for vedkommende, noe permanent. Å finne lærdommen eller hensikten bak en slik utfordring,  hjelper meg med å omfavne livet i stedet for å bekjempe det. Og heldigvis, ingen vet hva som ligger skjult i fremtiden. Håpet kan jeg  bære med meg,  uansett hvor god jeg er på å aksepterer det som er her og nå.

«Derfor velger jeg å ikke å dømme det som skjer med meg. I stedet tror jeg at alt skjer av en grunn, og at noe bedre alltid vil følge. Det er begynnelsen på sann aksept.»

Det er vanskelig å praktisere aksept når jeg  dypt ønsker at livet er annerledes.  Men sannheten er, noen ganger kan jeg ikke forandre  virkeligheten, selv om jeg prøver. Så i stedet for å stirre på den lukkede døren foran meg, eller bli sliten og oppgitt mens jeg prøver å bryte den opp,  snur jeg meg og ser hvor mange andre dører jeg kan åpne.

» Gi meg roen
til å akseptere det jeg ikke kan forandre;
mot til å forandre det jeg kan;
og visdom til å forstå forskjellen.

Mot til å leve en dag av gangen;
nyte ett øyeblikk av gangen;
akseptere vanskeligheter som vei til fred;
og ta livet
som det er, ikke som jeg vil ha det;
og stole på at det vil bli godt
hvis jeg overgir meg til livet slik det er.
Da kan jeg være lykkelig.»

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/