I går fikk jeg minst 2 nye utfordringer.

For meg kom de alle sammen helt uventa. Dessuten kom  de på områder og i sammenhenger der jeg var minst forberedt på å bli utfordret.

Den ene utfordringen var i seg selv positiv og kom som et innspill til meg om deltagelse og medvirknig. Jeg ble rørt over omtanken og varmen bak forslaget som utfordret meg til å utforske nye områder av den jeg er. Det utfordret meg spesielt på å våge og tro på at jeg kan mestre noe nytt som jeg alltid har sagt at jeg ikke kan.

Her er valget enkelt.

Ja eller nei.

Og svaret må bli ja fordi jeg er motivert og vil med hele meg …

Den andre utfordringen stiller store krav til mine diplomatiske evner og innsikt i menneskelig samhandling. Jeg ble utfordret til å se med nye øyne, og legge prestisje og det som var tenkt før åpent frem til  ny diskusjon. Utfordringen blir å klare å beholde min integritet og verdifundamentet som samhandlingen må bygge på. Her er ikke svaret så enkelt. Alternativene er flere.

Jeg kan velge å gå mine egne veier og avslutte samhandlingen. Skal jeg velge dette alternativet må jeg vurdere hva jeg kan tape og vinne ved et slikt valg. Trolig vil jeg tape. Sammen utgjør vi et langt sterkere team, som kan mestre ulike oppgaver langt bedre enn jeg kan alene.

Eller jeg kan gå inn i samhandlingen med klare krav om rammer og se hva som skjer.

Alternativt finne andre samhandlingspartnere.

Det jeg har skrevet nå er vel og bra. Det er den enkle delen av utfordringene. Disse utfordringene er totalt forskjellige. Det merket jeg straks fordi kroppen min reagerte helt ulikt overfor dem.

Den første utløste stor glede og et stort ønske om å bidra og mestre. Samtidig en angst for å ikke strekke til. En angst for å skuffe den som hadde vist meg så stor tillit.

Den andre gjorde meg sint og frustrert. Jeg kjennte på barnslige reaksjoner som, «Skal det være slik kan jeg bare gå min vei.» eller «Jeg skal klare alt sammen alene  jeg.» Suget i magen kom umiddelbart og jeg brukte lang tid på å roe meg ned og tenke rasjonelt  rundt utfordringen.

Det som ble mer tydelig enn på lang tid for meg, var at skal jeg vokse som menneske og møte livet slik det åpenbarer seg for meg må jeg være villig til å ta risikoer.

Jeg må våge meg ut på banen.

Jeg må stå frem med den jeg er uansett hva reaksjonene fra ande blir.

Jeg må vise fram mine svakheter, men også mine styrker.

Skal jeg lykkes må jeg våge å vise varme, forståelse og kjærlighet overfor menneskene jeg skal samhandle med.

Jeg må ha tro på at jeg er god nok, og duger som jeg er.

Jeg må kunne strekke ut en hånd for å hjelpe, men like mye for å be om hjelp.

Jeg må ut av komfort sona  mi.

Dissse utfordringene setter i gang en prosess i meg som er ganske lik hver gang: Jeg har lagt merke til at ofte når  jeg opplever og møter noe for første gang fortoner det seg veldig skremmende og gir meg en følelse av å være ute av kontroll. Jeg kjenner på følelsen av at «Dette mestrer jeg ikke. Dette får jeg ikke til. Nå vil jeg skuffe de som tror på meg. De andre er så mye flinkere.» osv. i det uendelige med negative utsagn om og rundt meg selv.

Så kommer neste fase. Jeg mobiliserer styrken min og forteller alt som gjør motstand mot endring inne i meg at det skal holde kjeft. «Jeg klarer da dette. Det er bare å kaste meg utpå. Hva så om jeg ikke får det til ved første gangs forsøk. Jeg kan da bare prøve om igjen og så lykkes jeg da eller neste, eller neste gang.»  For hvert forsøk lærer jeg noe nytt og nyttig som jeg kan bruke i senere situasjoner.

Så lykkes jeg. Det jeg var så redd for blir bare noe jeg var redd for før. For hver nye utfordring blir jeg mer og mer trygg i meg selv og troen på at jeg kan mestre alt jeg setter meg fore. Jeg tror også at alle utfordringer som blir gitt meg kommer som et valg. Jeg kan velge å ta utfordringen og vokse som menneske, eller jeg kan forbli den utrygge, redde meg hver gang noe nytt dukker opp. Hva går jeg glipp av da. Jo gleden av å kjenne at jeg lever, at jeg bruker hele meg i samhandling med andre.

Selvsagt, noen utfordringer skal jeg si nei til. De er fristelser som ikke vil berike verken mitt eller andres liv. Har jeg verdigrunnlaget som jeg ønsker å bygge livet mitt på  klart i minne når jeg møter utfordringene, tror jeg at jeg vil vite om jeg skal ta dem eller la dem ligge.

Sammen skaper vi.

Sammen bygger vi en bedre verden.

Alene tilbaketrukket, skaper jeg bare mer angst og mer ensomhet. Og mest av alt, jeg  går glipp av gleden ved å være medkreator for en bedre verden.

Senere samme dag:

Utrolig hvor fort jeg venner meg til utfordringene mine og ikke ser på dem som utfordringer mer. Det handler om å lete etter løsninger og ikke problemer. Og vips – så er alt bare spennende. Det handler rett og slett om å ta grep og ikke bare se på alt som noe uoverkommelig.

Herlig spennende og utviklende er det og jeg er midt i prosessen med å finne mulighetene som alltid er til stede rundt meg!!!

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/