Morgengry

 

“Uforstand sover tungt, mens kunnskap endrer seg med hver tenkende time, lengter etter svar ved daggry.”
Anthony Liccione

I dag er jeg urolig igjen. Det er noe jeg skal skrive, men jeg vet ikke helt hva det er.

Så derfor bare begynner jeg i tillit til at ordene vil komme til meg. Jeg har det ofte slik. Jeg vet at det et spesielt menneske eller flere jeg skal nå med det jeg skriver. Jeg vet at den som trenger det jeg skriver, vil bli ledet inn på siden min. Det skjer ganske ofte som jeg vet om og sikkert like ofte uten min viten.

Det gjør meg glad at det jeg skriver kan være til hjelp for noen. Det motiverer og gjør at jeg ser frem til min daglige økt foran PCen. Skrivingen har blitt en nødvendighet for meg.

Jeg fokuserer på det som betyr noe for meg og blir inspirert av alt jeg kommer over som kan inspirere mine kreative sider og min egen utvikling. Gjennom å skrive finner jeg frem til sider ved meg som jeg før ikke visste at jeg hadde, og jeg oppdager at mine erfaringer og min åpenhet om min egen prosess kan være til hjelp for andre som også er på leting etter sitt innerste selv. Det er spennende og utfordrende.

Jeg har oppdaget min egen sårbarhet og gjennom den ser jeg også andres sårbare sider. Jeg fornemmer hvordan andre har det, og jeg kan gjennom min varhet for deres behov være til nytte og hjelp. Ofte skal det så lite til. En liten bekreftende kommentar til en annen om noe som for den andre er vanskelig, er ofte nok til å vise vei til noe som før var skjult. Å bli klar over sine egne reaksjoner og handlingsmønstre kan være det første skrittet mot en ny begynnelse.

Noen ganger vil ikke  den  jeg møter anerkjenne at jeg har innsikt i  noe av det mest tabubelagte og bortgjemte av hans/ hennes indre liv. Det er derfor svært viktig at jeg trår varlig og ikke trenger meg på med min viten og mitt behov for å hjelpe. Respekt for andres egne prosesser blir helt avgjørende i min kommunikasjon om vanskelige temaer.

Dessverre har jeg ikke alltid forstått hvor grensen går mellom meg og andre. Jeg vil så gjerne, og dermed tråkker jeg over grenser som er nødvendige å opprettholde for den andre. Jeg ender opp med å såre istedet for å være til nytte. Det er jeg svært lei meg for. Jeg har  forhåpentligvis lært leksa mi godt nok på det området. Jeg vet at jeg er tilgitt for mine overtramp. Mennesker er rause når de forstår at min iver er godt ment, og ikke et angrep på deres integritet. Uansett har slike overtramp kostet meg dyrt når det gjelder menneskelig nærhet og kommunikasjon.

Menneskelige prosesser kan ikke forseres. De må vokse seg gradvis frem lik frøet som strekker seg mot lyset og varmen. De kan kun stimuleres gjennom ekte interesse og kommunikasjon og ta den tiden som trengst for å være klar for spiring og knoppskyting. Jeg har kanskje utsatt prosesser med min iver, men samtidig vet jeg at livskraften er sterk og vil ubønnhørlig presse seg vei frem mot lyset.

Det er et stort ansvar å møte andre mennesker med det jeg ofte vet om dem uten å vite det rent objektivt. Det handler om det jeg holder på å utvikle, nemlig min evne til å oppfatte andre gjennom sanser jeg før ikke vissste at jeg hadde.

Ser jeg tilbake på ungdomstiden min, erindrer jeg at jeg ofte hadde samme oppfatningsevne i møte med andre. Livet har vært tøft og jeg har måttet beskytte meg selv for ytre påvirkning for å overleve. Jeg måtte gjøre meg hard, i alle fall trodde jeg at jeg måtte. Min kontakt med andre ble mer overfladisk og jeg konsentrerte meg om å overleve i en verden full av krav. Min indre intuitive stemme gjemte seg innerst i sjela og den gikk i dvale.

«Skjønnhetens morgengry kommer alltid etter natten.»
Sorin Cerin

Og nå er det morgengry og jeg våkner langsomt opp. Tro hva dagen vil bringe. Den er ennå ung.

Det har vært vanskelig å innrømme og åpent kommunisere hvem jeg er til andre. Det er så altfor lett å kun vise den siden av meg som er akseptert og konform i samfunnet. Jeg har brukt lang tid på å vise frem mine nye sider. Tenk hva andre vil tenke om meg. «Har hun blitt helt virkelighetsfjern og fått vrangforestillinger på sine gamle dager,» tenker nok mange.

Heldigvis opptar det meg ikke lenger. Jeg er meg, og ingen skal få lov til å si at jeg ikke er god nok eller må være en annen. Jeg velger mer og mer å lytte til min indre stemme. Den kan nok lede meg på veier som er utenfor «det gode selskap,» men jeg vet at bruker jeg mitt indre kompass, vil jeg aldri gå meg vill. Andre får mene og tenke det de vil og har behov for. Jeg er meg uansett. Og mitt oppdrag står helt klart for meg; Jeg skal være til hjelp for andre. Hvordan vet jeg ikke, men hver dag viser meg nye måter når jeg er villig til å lytte og gå veien som pekes ut for meg.

Tilfeldige sammentreff er ikke tilfeldige. De er der for at jeg skal forstå og handle ut fra situasjonen som gis meg.

I dag vet jeg at det er et menneske, ja flere som trenger trøst og oppmuntring. Vit at du er omsluttet i kjærlighet og at det du opplever vil ta slutt og bli til det beste. Alt har en ende og du har gjort alt det beste du kunne i situasjonen. Liv tar slutt og nytt liv oppstår. Slik er livssyklusen. Vern om deg selv og ditt indre. Ikke la noe eller noen trykke deg ned. Du er verdifull og god nok for alt du ønsker deg og mer til. Du er elsket og omsluttet av varme og nærhet. Kjenn etter, så vet du det.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.