«Han fant trøst i det han skrev. Det var et forsøk på å finne ut hvem han var i øyeblikket. »
 Brian Krans

Trøst er kunsten å stille de rette spørsmålene, til meg selv og til verden rundt meg , ofte i de mest tunge og vanskelige øyeblikkene. Trøst er det jeg må se etter når sinnet ikke kan bære smerten, tapet eller lidelsen som berører hele tilværelsen min, uansett hvor mye jeg stritter imot. Det er når lengselen synes umulig å realisere, i alle fall i en gjennkjennelig form. Det kan være når menneskene jeg kjenner og elsker forsvinner, når det dyrebare håpet som jeg har satt min lit til, må ta en annen form enn den jeg hadde tenkt meg.

Jeg blir mer og mer klar over at i spørsmålene finnes svarene og dermed også trøsten.  At jeg ikke kan finne et svar er også et svar. Å måtte aksepteredet som det endelige svaret, i alle fall for nå, kan kjennes som den største utfordringen og det aller mest vanskelige å finne trøst i.

Trøst er det enorme stedet inne i meg der fantasien lever. Der jeg ønsker skuffelsen velkommen for så å skape den om til noe nytt og magisk. Når livet på ingen måte legger seg til rette, er det kun et sted jeg kan snu meg og det er  mot mitt eget indre. Der styrken og motet lever. Der jeg aldri har sett for meg et A4 liv, men et liv fullt av utfordringer og ikke minst med nye muligheter.

«I sannhet mistenker jeg at bare å bremse ned ikke er et veldig tilfredsstillende svar. Det jeg trenger har mindre å gjøre med mitt tempo enn om jeg har fred med livet. I alle hastigheter, begjærer jeg en dyp og varig indre fred. Og hvis det er trøst jeg er ute etter, trenger jeg ikke et tempo i meg selv som en skilpadde, skifte jobb eller sette opp hus på en rolig øy. Det er vanligvis et frenetisk levesett, ikke høy energi, som frarøver meg fred i sinnet. »
Steve Goodier

Jeg finner trøst når jeg henter frem og lar hjertets uendelige visdom få komme i forgrunnen. Livet møter meg ikke alltid med glede og gode opplevelser slik jeg hadde sett for meg. Det påfører meg sorg, og savn, og sinnet mitt klarer ikke alltid å bære alt det ser eller hører.

Det er da jeg blir ledet til fuglesangen i treet jeg søker hvile under,  til den vakreste solnedgangen eller havets rolige dønninger. Det gir meg en fred og et budskap om at livet går videre uten å vite hvorfor eller hvordan. På  en, eller annen måte, kan jeg se hva jeg har mistet, og glede meg over det som var og er. Akkurat slik en solnedgang bærer bud om en ny soloppgang.

«Så lenge du er i live …
… kan du ikke sette livet på vent som du kan med et spill-så det er derfor …
… de korte pusterommene …
… når du kan glemme all bitterhet og smerte …
lar deg ta en pust …
… og roe ditt hjerte.

Hvis du ikke gir deg selv den slags tid …
… blir å leve på den måten, altfor ofte  for smertefullt. »
Hotaru Odagiri

Å bli trøstet er å finne inn til kjernen i smerten over  tapet mitt, for så å bli vist skjønnheten i livet. Der finner jeg stemmen som ikke beroliger meg på falskt grunnlag, men berører smerten, selve essensen av det jeg har mistet, for så å gi meg styrke til å møte livet beriket av det jeg har opplevd, til tross for tapet mitt.

Trøst er ikke å unndra meg,  heller ikke en kur for lidelse, og aldri en konstant sinnstilstand. Trøst er  å kunne se og delta i livet. For meg handler det om å glede meg over det vakre som kommer og går. Trøst er ikke ment å være et svar, men en invitasjon, som lar meg gå gjennom døren til smerte og vanskeligheter, til dybden av lidelse, og samtidig skjønnheten og gledene i verden. Det er noe sinnet mitt ikke kan forstå. Det er hjertet mitt som eier en slik viten. Det er fra hjertet jeg får kraft til å gå videre og finne trøst.

Å lete etter trøst er å lære å stille konsentrerte og avdekkende spørsmål, spørsmål som omskaper meg og min relasjon til livet og til andre.

«I halvsøvne og halvt våken, mistet jeg meg selv i et dypt spenn av min versjon av en perfekt verden. Et sted jeg så gjerne ville nå, men aldri ville finne, bortsett fra i katakombene i mitt eget sinn.
Et sted hvor solen steg opp  i vest og gikk ned i øst, der fjellene bøyde seg for vinden som trær, og regnet stenket seg opp fra bakken under og opp på skyene over.
Et sted hvor ingen var skadet eller fortapt, eller følte noe snev av desperasjon.
Et sted hvor hjerteslag var de eneste ordene som trengtes, og musikken flyter på vinden som støv.
Et sted hvor ingen plass var hjemme. Hvor en enkelt person kan være den eneste næring nødvendig for å overleve.
Et sted hvor det var ingen gårsdag eller i dag, morgendager bare. Et sted for meg å finne trøst, en flukt fra den virkelige verden jeg ble tvunget til å leve i. »
Katlyn Charlesworth

Når jeg lar hjertet mitt håndtere tapet, lar tårene komme med sin lindring av smerte, og ikke lar meg overveldes eller skjemmes av det, da blir jeg et nyttig, sjenerøst og medfølende reisefølge, både for meg selv og andre. Da først vil jeg kjenne trøsten dypt i hjertet mitt. Fordi jeg har renset bort utilstrekkelige, mindreverdige følelser, og frigjort meg fra bitterhet, nag og hat. Det som lå som en tung, og ugjennomtrengelig hinne rundt det sårbare hjertet mitt er borte, og erstattet med en åpen kanal inn til mine innerste, dypeste og vakreste skatter ……. nemlig skjønnheten i min egen væren.

Men trøst stiller meg også veldig direkte og kraftfulle spørsmål. For det første, hvordan vil jeg bære tapene her, og nå og tapene som vil komme? Og hvordan vil jeg tåle å leve med dem? Og fremfor alt, hvordan vil jeg forme livet mitt slik at det blir vakker og forbløffende?  Hvordan kan jeg leve  i lyset fra hjertet, og møte det som kommer med et åpent og takknemlig sinn?

«… I stillheten har jeg lær den søte trøsten som hengivenhet forvalter for sorg.»
Louisa May Alcott

Det er så altfor lett å tro at jeg lever i en verden som er avvisende og fiendtlig innstilt til meg. Jeg skiller mellom det jeg drømmer om og det virkelige livet. Med andre ord ser jeg på begrensninger som en selvfølge. Ikke rart at jeg ser etter trøst, alle andre steder enn der jeg kan finne den. Jeg ser ikke min egen storhet. Jeg ser ikke alle mulighetene som ligger foran meg og dermed lar jeg være å gripe dem. Drømmen min og virkeligheten kan ikke skilles ad, for de er bare to sider av samme sak … mitt liv.

«Vær din egen trøst»
Malak El Halabi

Stakkars meg. Ingenting går min vei. Slik kan jeg tenke om jeg ikke retter blikket mot det som finnes i hvert øyeblikk. For øyeblikket rommer et hav av muligheter. Det handler om å åpne øynene og bli meg det bevisst. Da vil jeg lettere klare å håndtere utfordringene som ofte står i kø rundt meg. Hvorfor? Fordi svarene bærer jeg med meg i mitt eget hjerte. Er det ikke magisk? Det er da jeg vil se sannheten, og mulighetene som var tildekket av min egen tvil og min egen manglende tro på egne muligheter.  Altfor lenge søkte jeg utover etter trøst. En trøst andre selvsagt kunne vise meg, men aldri gi meg uten at mitt indre var med på laget.

For meg har det vært som en åpenbaring. Tenk jeg er nok i meg selv, og i meg finnes all styrken, trøsten og gleden jeg trenger. Jeg er et dynamisk, kraftfullt menneske, full av liv og iboend muligheter. Det har satt meg fri og fått meg til å stråle av glede, til tross for alle nederlagene og skuffelsene livet har påført meg. I dem ligger kimen til nytt liv. Et liv som formes av alt jeg har vært gjennom om jeg er villig til å lære av det. I det finnes den største trøst. Jeg tar den til meg og gjemmer den dypt i mitt hjerte. Livet kjennes igjen magisk og fullt av nye muligheter.

«I vår vår
Det er ikke noe bedre,
Det er ikke noe verre.

grener
bugnende av håp.

Noen er lange,
noen er korte.

Hold deg oppreist.
Vær i livet. »
Cyril Pedrosa

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden