Fra uro til glede


«Depresjon er et rop om kjærlighet.
Frykt er et rop om kjærlighet.
Sinne er et rop om kjærlighet.
Sorg er et rop om kjærlighet.
Sjalusi er et rop om kjærlighet.
Skyldfølelse er et rop om kjærlighet.
All ulykkelighet er et rop om kjærlighet. »
Robert Holden

Denne bloggen må jeg dele på nytt i dag. Kjenner at den er viktig akkurat i dag. Her er hva jeg skrev for noen år siden:

I går var jeg så glad, helt til ….
Merkelig egentlig hvor lite som skal til noen ganger før humøret endrer seg og verden kjennes som en fiende. En fiende som gjør alt den kan for å ta rotta på meg. Alt startet med et brev i postkassen. Det var et saklig brev som ikke sa noe annet enn at kostnadene ved noe jeg trenger, kom til å bli høyere enn jeg hadde tenkt meg. Egentlig var det helt greit. Jeg aksepterte situasjonen og tenkte at slik var det bare. Ingen fare, jeg hadde råd til det.


Noe endret seg der og da inne i meg. Jeg som hadde tenkt positive tanker og kjent på gleden over å være til, så plutselig med negative øyne på livet mitt. Jeg begynte å fokusere på alt jeg manglet. Det hjalp ikke hvor mye jeg prøvde å endre fokus og tenke på alt som var positivt rundt meg. Øynene mine falt på dette visdomsordet:


«Du tror kanskje at du har utfordringer, men du har også mange velsignelser. Noen ganger tar det bare et øyeblikk av bevisst innsats å gjenkjenne disse velsignelsene. Når du fokuserer på gaver i stedet for problemer, vil hele perspektivet ditt endres, og du vil se velsignelser overalt.»

Jeg prøvde virkelig, men tankene hadde sin egen vilje og raskt var jeg tilbake i det negative tankemønsteret. Jeg prøvde å avlede meg selv med ulike aktiviteter, men ingenting fenget og jeg fant ikke ro, samme hva jeg gjorde.


Natten ble urolig. Jeg var som en strikk som var tøyd litt for langt. Jeg kjente på avgrunnen under meg. Alt var bare uro. Søvnen innhetet meg, men det var ingen god søvn. Jeg våknet ofte. Hver gang så jeg ulike senarier for mitt indre øyne. Jeg forsto at det var noe jeg skulle forstå, men hva?


Det jeg så var fra et fugleperspektiv. Vanligvis ser jeg fra bakkenivå. Denne gangen ble jeg løftet opp og så ned på jorden. Jeg så ulike landskap, jeg så det samme steingjerdet som jeg hadde sett noen dager tidligere. Jeg så skog, et tre og en sti som buktet seg gjennom landskapet. Jeg så odden der flygelet fra et tidligere syn, i går, hadde stått. Denne gangen var ikke opplevelsen rettet mot deg og det du strever med. Den var rettet mot meg. Det forsto jeg, men ikke mer. Uroen ble mer og mer intens før jeg endelig omsider sovnet og fikk en lengre sammenhengende søvn.


Da jeg våknet var uroen fortsatt der. Tankene mine kretset rundt det jeg hadde sett og hvorfor jeg var så urolig. Var jeg så skjør, at bare litt motgang kunne vippe meg av pinnen slik. Jeg visste at det ikke var sant. Jeg har et sunt forhold til livet og vet at jeg klarer å ri enhver storm av. Hva var det jeg hadde opplevd, og hvorfor klarte jeg ikke å legge det bort og fokusere på alt som var godt og positivt.

Plutselig forsto jeg det og all uroen ble borte som ved et trylleslag. Jeg tror bestemt at denne opplevelsen er gitt meg, for at jeg skal vende blikket innover og erkjenne noe av det jeg helst ikke vil se om meg selv. Jeg vil så gjerne mestre, være sterk. Det jeg oppdaget er at jeg er svak og sårbar, som de aller fleste, som deg. Jeg måtte innrømme at jeg er begge deler, sterk og svak, som deg. Disse egenskapene danser sammen og gjør meg til meg. Akkurat som din styrke og svakhet gjør deg til unike deg.


Tankene mine falt på turen jeg gikk i går morges. Det hadde snødd og jeg ville fange vinterens siste krampetrekning i kameraet mitt. Å ta bilder av blomster og blad dekket av snø måtte bli vakkert, tenkte jeg. Derfor dro jeg til et sted, der jeg visste at det var både hvitveis, bekkeblom og blåveis. Sist jeg var der, fylte blomstene bakken med sine vakre farger omgitt av en antydning av det grønne. Det presset seg på for å dekke trær og bakken med et vakkert grønt teppe.


Alt var som jeg hadde sett for meg. Men blåveisen manglet. Den hadde gjort jobben sin for i år, og trukket seg tilbake og overlatt scenen til de andre vekstene. Stor var min glede da jeg oppdaget, den ene, blå blomsten som hadde søkt ly tett inntil en trestamme. Den skjulte seg så godt den kunne mellom gress og visne blader, for å forlenge blomstringen, om bare litt lenger. For meg ble det magisk og en historie i seg selv.

«Når du puster inn, sett pris på og ta vare på deg selv.
Når du puster ut,sett pris på og ta vare på alle vesener. »
Dalai Lama

Slik er det med oss mennesker også. Vi har ulike roller, ulike oppgaver, men sammen utfyller vi hverandre, om vi er villige til å gi plass og rom for det. Den lille blåveisen som tappert forsøkte å forlenge blomstringen ved å søke ly, viste meg at vi alle trenger noe å lene oss mot av og til. Og når den må gi tapt, blir den ikke borte for godt, selv om den ikke lenger er synlig. Neste vår står den der og hilser våren velkommen med sitt vakre blå åsyn.


Hva var det som plutselig kom til overflaten i meg. Som jeg ikke fant ly for.


«Det er den draumen
Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.»
Olav H. Hauge

På en måte kjenner jeg meg som et av skogens trær. Et tre som står alene. Det er god plass mellom meg og de andre trærne. Det gjør at jeg står godt plantet på bakken og det er ingen fare for at stormer, særlig høst og vinterstormene skal velte meg overende. Røttene mine har forgreninger under jorden. De finner livskraft fra solen, over meg og henter livgivende vann fra utømmelige kilder i grunnen under meg.


Jeg vet at jeg står der for å oppfylle meg selv, for å bli den beste utgaven av meg selv og oppfylle det jeg er satt til å gjøre, gi kjærlighet. Det er bare ofte så ensomt…..


Når jeg en gang ikke er lenger, vil du kunne lese i årringene mine alt om meg. Du vil se arrene mine, kampene mine, lidelsen, sykdommen, lykken og velstanden finner du også. Du vil se når jeg klarte å motstå angrep og utholdt stormer.


Jeg drømmer om å eie den hardeste veden fordi det viser at jeg var sterk. Samtidig strekker jeg ut grenene mine for å nå deg. Jeg vil så gjerne stå sammen med deg og bli enda sterkere. Jeg vet at ved å vokse sammen med deg, blir jeg også prisgitt din styrke og du min. Røttene våre filtrer seg sammen og må stå sammen, for å overleve de tøffe stormene som garantert vil komme. Klarer vi ikke å stå sammen, vil vi bli et lett bytte for det som uvergerlig vil ramme oss.


«En av de dypeste lengsler i den menneskelige sjel er å bli sett.»
John O’Donohue

Jeg drømmer om at du slutter å snu deg bort, men komme meg i møte slik at vi sammen kan heles og vokse oss enda sterkere. Faktisk ser jeg at du kikker deg over skulderen av og til, ja ganske ofte….. Jeg hører det i vindens susing når den treffer grenene dine.


Gjennom å snakke sammen kan vi bedre forstå sannheten og lovene som finnes i å leve helt og fullt. En kjerne er skjult i oss, en gnist, en tanke, et liv fra evigheten. Vi er unike og ment for hverandre fra tidenes morgen. Jeg vet at du vet det, også. Vi ble skapt for å vise frem skaperverkets unike magi i alt vi er. Er det så rart at jeg drømmer om det.

Som treet, er min styrke tillit. Jeg stoler på at Gud er i meg. Jeg stoler på at det jeg gjør er det jeg er ment å gjøre. Ut fra denne tilliten lever jeg, lengter jeg. Som i går da jeg følte at jeg ikke taklet livet slik det er, lytter jeg til det treet vil fortelle meg:


«Vær stille! Vær stille! Se på meg! Livet er ikke lett, livet er ikke vanskelig. La hjertet fortelle deg sannheten og dine tanker vil bli stille. Du er engstelig fordi din sti fører bort fra tryggheten du kjenner. Men hvert skritt og hver dag leder deg tilbake til der du kom fra. Det er til ditt eget autentiske hjerte.»

En lengsel etter å fortsette der jeg stevner, fyller hjertet mitt med tårer når jeg hører hvordan vinden får treet utenfor vinduet mitt til å rasle. Lytter jeg godt og roer hjertet mitt, vil jeg høre hva det vil si meg. Det roer lengselen min og viser meg lengselens kjerne, dens mening. Det handler ikke om å trekke meg unna det som gjør vondt, selv om jeg av og til skulle ønske det var slik. Det er en lengsel etter tilhørighet, nærhet, å avdekke sårbarhet, for en kjærlighet med …. en jeg har kjær. Det er rett og slett en metafor for livet. Hvert skritt dypere inn i hvem jeg er, hvert skritt en ny oppdagelse, hvert skritt en viten om hvem du er. Hvert skritt på vei hjem sammen.


«Hvor mye trenger vi ikke en annen sjel å klamre oss til, en annen kropp som kan holde oss varme. Å slappe av med og ha tillit til. Og mest av alt, å gi min sjel i fortrolighet til. Jeg trenger dette, jeg trenger noen å hengi meg selv til».
Sylvia Plath

Uroen blir mindre uttalt. Jeg tenker på treet og finner styrke i treets vesen. Det har sterke røtter, god pust, er rolig og det har et langt liv. Det er klokere enn jeg er på så mange måter. Jeg lytter og lytter.


Så slår det meg at jeg vil ikke være et tre. Jeg vil være meg som handler raskt og overilt, som gråter, som fortviler, som danser selv om jeg ikke kan danse, som ler med hele meg, som farger håret turkist, og blir klok av utallige feil eller mangel på handling. Jeg som vokser med oppgaven og som ikke er redd for å avsløre min egen sårbarhet, og min kjærlighet til livet og til deg. Jeg vil være meg selv, om jeg ikke er perfekt. Det er i mitt eget hjerte jeg hører til, hører til sammen med lengselen min etter deg …. . Det er lykke.


«Har du savnet meg mens du var på utkikk etter deg selv der ute.»
Train, Train

Likevel er det mye treet kan lære meg. Det viser at for å overleve må jeg gå ned i dypet, det mørke som finnes under overflaten. Det er der jeg finner kraft og det er der alt nytt liv begynner. Jeg tenker på det, mens jeg sitter her og skriver. Jeg trenger å kjenne på lengselen. Det er den som på merkelig vis gjør meg hel, selv om den smerter. Uten mørket, ville jeg ikke kjenne lyset og trengt å hente frem mine mest skjulte ressurser. Ressursene er det i meg, som alltid vil fremover, oppover og ut i den lyse solfylte dagen. En dag som er full av glede og felleskap med deg. For å oppleve det, må jeg være villig til også å føle på nederlag, sorg og smerte. Det er så visst, en del av det å leve.


«Noen ganger stiller vi spørsmål, ikke for å finne svar, men for å få en stadfestelse av noe sjelen vår allerede vet. Du gjør ikke deg selv en tjeneste ved å bare høre det samme svaret fra omgivelsene eller egoet ditt om igjen og om igjen. Det er viktigere å akseptere sannheten, å foreta en bevisst endring og så gå videre. Gi sjelen en sjanse til å utforske det livet du er ment å leve. Slutt å stille de samme spørsmålene -.. på et tidspunkt må du ta en beslutning.»
Dodinsky


Det som skjedde i går var at jeg begynte å tenke depressive tanker. Tanker om hvor ille jeg hadde det. Hvor mye jeg savnet. Hvor mye galt jeg hadde gjor i livet mit. Listen var uuttømmelig. Tenk at det går ann å gjøre så mye dumt som jeg har gjort. Tenk at det er så mye jeg savner, som jeg drømmer om. Jeg ble rett og slett fanget i mitt eget garn av tenk om, tenk at …..


«Begynn å legge merke til og vær forsiktig med å holde fantasien fri for tanker som du ikke ønsker skal bli virkeliggjort. I stedet, initier en praksis med å fylle dine kreative tanker med å flomme over av ideer og ønsker som du fullt ut har tenkt å manifestere.»
Wayne Dyer


Fugleperspektivet i det jeg så for meg i natt, forteller meg at jeg må våge å se meg selv på litt avstand. Legge bort noen av følelsene som av og til vil knuse meg. Heller se hvor vakker jeg er og at jeg er en verdifull del av skaperverket. Som blåveisen trenger jeg av og til ly for stormen. Det er ikke skammelig å ønske nærhet og felleskap. Det er ikke skammelig å ha drømmer. Det er ikke skammelig å vise min egen sårbarhet. Like lite som det er feil å vise min egen styrke.

Samtidig har det ingen hensikt å trekke meg unna det jeg drømmer om. Kan jeg ikke vedkjenne meg det, hvordan skal jeg da oppnå det. Jeg er da ikke et dårlig menneske, eller mindreverdig fordi jeg ønsker meg noe jeg ikke har. Jeg har et fullverdig liv, selv om jeg ikke har akkurat dette ene, som hjeret mitt lengter etter. Det handler om å tillate livets magi å innhente meg. Når jeg åpner meg opp, kommer det alltid noe uventet, noe magisk til meg, som gir mening og som gjør meg glad.

Det var det som skjedde i dag morges, da jeg forsto mismotet mitt og det jeg hadde sett i fugleperspektiv. I stedet for uro fylles jeg med takknemlighet igjen. Og alt er som det skal være.


Noen ganger er ikke drømmer oppnåelige, uansett hva jeg gjør. For meg er det slik med det jeg ønsker meg aller mest. I alle fall akkurat nå. Det er ikke bare å holde fokus på målet. Faktisk må jeg våge å gi slipp på drømmen og overgi den til høyere makter. Det som er ment å bli, det blir. Alt som skjer er til mitt eget beste. Jeg vet at det også vil være til ditt beste ….

Det er et løfte og det forholder jeg meg til. Jeg er så glad.
«Følelsene som sårer mest, følelser som svir mest, er de som er absurde. Lengselen etter umulige ting, nettopp fordi de er umulige; nostalgi for det vi aldri var, ønsket om hva som kunne ha vær, sorg over ikke å være en annen, misnøye med verdens eksistens. Alle disse halvtoner av sjelens bevissthet skaper i oss et smertefullt landskap, en evig solnedgang over det vi er.»
Fernando Pessoa

Besøk siden min på FB, Synnas verden
https://www.facebook.com/Synnasverden


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.