Selv når hjertet kjennes knust og jeg trenger nye begynnelser, kjenner kjærligheten ingen grenser, ingen avslutning. Det er så mye vakkert rundt meg, og hvem ville trodd at jeg skulle være så heldig å være vitne til det? Jeg overgir meg. Jeg overgir meg til kjærlighetens utrolige veier og magi. I dag har den bevisst på den mest vidunderlige og ettertrykkelige måte at den er reell. Utrolig og magisk. Om jeg ikke hadde opplevd det, ville jeg aldri ha trodd det. Jeg overgir meg til livets mysterier. De er langt mer magiske enn jeg noensinne hadde drømt om. Jeg vet at du er enig i det.

«Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.
Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.
Den gleder seg ikke over urett,
men har sin glede i sannheten.
Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.
Kjærligheten tar aldri slutt.
For vi forstår stykkevis.
Men når det fullkomne kommer,
skal det som er stykkevis, ta slutt.
Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn,
forsto jeg som et barn.
Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.
Nå ser vi i et speil, i en gåte,
da skal vi se ansikt til ansikt.
Nå forstår jeg stykkevis,
da skal jeg erkjenne fullt ut.
Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten.»
Fra 1. Kor. 13

Jeg må overgi meg. Fordi jeg opplever livets magi så sterkt. Det jeg trodde var slutt, har bare ikke begynt enda. Det viste du meg for litt siden. Det som har vært er bare innledningen. En innledning som bereder grunnen for det som er virkelig og ikke bare baserer seg på det som ikke kan sees. Jeg forstår det ikke. Slik er det bare. På hvilken måte og når har jeg ingen anelse om. Det spiller ingen rolle. Når tiden er moden vil det som skal skje, skje. I mellom tiden …….

«Hvis du skal gjøre noe, gjør det for kjærlighet eller ikke gjør det i det hele tatt.»
Harold Klemp

Ingen kan få livet til å bevege seg raskere enn det vil. Jeg vil veldig gjerne at det skal bevege seg rask akkurat nå, men det ligger ikke i min makt å få det til å skje. Uansett hvor vanskelig situasjonen kan synes å være, vil livet skje i sitt eget tempo. Ikke et minutt raskere. Det spiller ingen rolle hva jeg ønsker. Livet har sin egen agenda. Det handler om å være tålmodig med meg selv. Være tålmodig med deg. Være tålmodig med andre. Være tålmodig med livet. Tålmodighet lønner seg alltid. Det er jeg aldeles sikker på.

«Det er de som følger kart, og de som lager dem.»
Ukjent

Det er bare det at det finnes ingen kart jeg kan følge når jeg ønske å gå kjærlighetens vei. Det er umulig å lage kart fordi veien og terrenget endrer seg til stadighet. Det eneste som kan vise vei er hjertet. Det eier et innebygd kompass som alltid viser retningen jeg trenger å gå for å nå frem dit jeg er ment å være. Følger jeg hjertets anvisning vil jeg aldri gå meg vill. Et kart vil bare lede meg på villspor fordi veien det peker ut, ikke finnes lenger eller er endret.

«Når du ønsker å se skjønnhet og glede i hverdagen, skjer det noe magisk. Det vanlige livet blir ekstraordinært, og livet begynner å gi næring til sjelen.»
Ukjent

Tankene mine kan ikke forhindre at det skjer noe vondt og negativt rundt meg. Slik er det dessverre. Jeg kan ikke styre alt. Hver eneste dag er det heldigvis noe godt som skjer meg, såvell som noe mer utfordrende. Jeg opplever øyeblikk av lykke og kjærlighet, selv om det ofte bare er små gleder som jeg nesten ikke legger merke til mellom alt som tynger meg. Jeg opplever tap også. Slik er livet.

Når jeg forbereder meg på nye utfordringer, på noe som er vanskelig, oppfordrer jeg meg selv til å bare fokusere på det positive.
Stort sett er dette gode råd. Holdningen jeg inntar vil sikkert påvirke utfallet av det meste i livet mitt.

Jeg stopper utviklingen min ved å ikke innse sannheten, om at noen ganger vil ikke alt gå som planlagt eller som jeg håpet på.
Noen ganger vil jeg mislykkes. Jeg gjør feil. Eller andre gjør fei. Eller det var ikke modent enda.
Og det er helt greit!

Faktisk er det å gjøre feil det jeg trenger for å vokse. Det setter utviklingen min i fokus og jeg anstrenger meg for å lykkes. Jeg trenger å være sterk.

«Å være sterk er ikke å løpe fortest eller hoppe høyest.
Å være sterk er ikke å vite mest og være den fremste.
Å være sterk er å akseptere livets vilkår.
Å være sterk er å tenke om igjen når livet ikke blir som planlagt.
Å være sterk er å se mulighetene i det som virker umulig.
Å være sterk er å kjempe tross motvind og la det bli til en utfordring.
Å være sterk er å våge å være.
Å være sterk er å orke å reise seg og gå videre etter hvert nederlag.

Sann styrke finnes inne i oss, i vår følelse av egenverd. Det er den som gjør at vi våger, til tross for motstand. Orker til tross for motvind. Kan til tross for hindringer. Det er dette som er å være sterk.»

Men bare om jeg ser på å gjøre feil som et nyttig verktøy.
Om jeg beklager problemene mine, dveler ved feilene mine og velger å aldri prøve igjen, ja da har jeg virkelig feilet. Hva er poenget med å tenke slik? Kanskje jeg lærte noe av det som gikk galt, slik at det blir bedre neste gang.

Jeg har blitt såret, og var derfor redd for å prøve igjen, eller jeg fant ingen hensikt med det jeg hadde satt meg fore lenger. Målet syntest så fjernt og utopisk.

Så jeg ga opp slik jeg gjorde nå nettopp. Jeg hadde oppnådd mye, men ikke kommet så langt som jeg kunne ha ønsket. Det ble rett og slett for vanskelig for meg. Jeg kastet inn håndkleet og overga saken til høyere makter, eller skjebnen om du vil.

Men etter dager med grubling og leting etter utveier, fant jeg løsningen. Jeg trengte ikke gi opp. Jeg begynte å jobbe med meg selv og min egen utvikling på alle områder av livet. Slik kunne jeg finne frem til den beste utgaven av den jeg er og slik påvirke det jeg ønsket meg.

Jeg har mer og mer forstått at å leve, er å gi slipp på selvbeskyttelsen min . Det er å være åpen om den jeg er og vil være. Det betyr også å vise frem følelsene mine, selv om jeg føler meg sårbar, såret, trist, avvist osv. Det handler om å holde hjertet åpent og være ærlig hvert eneste øyeblikk.

I denne prosessen har jeg virkelig lært mye. Jeg lærte å følge intuisjonen min. Jeg lærte å kommunisere via andre sanser. Jeg lærte tillit. Jeg lærte tålmodighet. Jeg lærte takknemlighet. Jeg lærte hva kjærlighet handler om og betyr. Alt takket være at jeg feilet første gang jeg prøvde.

«De eneste veggene i livet mitt har jeg bygget selv. Derfor tømmer jeg tankene for feil, overbelastninger og konflikter. Slik frigjør jeg sinnet fra uproduktive, unødvendige tanker om meg selv og livet mitt.»
Ukjent

For litt siden ble det for mye for meg igjen. Jeg ga opp.
Jeg sluttet å drømme.

Det morsomme er, det varte ikke lenge. Bare noen timer.
Noe hendte inne i meg. Noe falt på plass gjennom en spesiell opplevelse i dag. Den kan ikke beskrives godt nok. Til det er den for spesiell og for dyrebar for meg til at jeg vil uttrykke den gjennom ord. Den viste meg med all tydelighet at det bare er snakk om tid, ikke om…. Jeg visste med sikkerhet at alt vil ordne seg. Ikke når, men at det vil bli alt jeg ser for meg og enda litt til.

Takk kjære feil.
Takk for at jeg er blitt jekket ned slik at jeg kan slipe kantene mine og perfeksjonere ferdighetene mine.
Takk for at du oppmuntrer meg til å utvikle evner jeg aldri ville ha utforsket.
Takk for at du viser meg nye retninger, nye tilnærminger.
Takk for du tvang meg til å utvikle styrke og en fleksibilitet som jeg aldri ellers ville ha hatt.
Takk for å ydmyke meg gjennom smerte, hjertesorg, sorg og fortvilelse. Alt jeg har strebet etter å unngå. Men det er ingen måte å unngå dem på, er det vel ? Bare lære å oppleve dem på en klok måte.

Jeg ønsker at du også kan oppleve feil og lære av dem slik jeg har gjort.

Jeg minner meg selv på at jeg vil lære mye i tiden fremover. Lære mye jeg enda ikke tror at jeg kan mestre. Det er på tide å lære dette nye som jeg bare vagt fornemmer at jeg kan lære. Å gjøre feil er nødvendig for å triumfere.

Jeg ønsker det samme for deg.

Så vær så snill, når du jobber mot noe stort, omfavn alle feilene du gjør underveis. Vær takknemlig for dem. De er byggesteinene for store prestasjoner.

Jeg feiler hele tiden. Igjen og igjen. Og jeg vil helt sikkert fortsette med å feile.

Fra utsiden, ser du kanskje bare alle feilgrepene mine, alle snubletrådene som har sendt meg hodestups overende, igjen og igjen. Og det er reelt. Men inne i meg, har jeg bygget kompetanse til å gripe mulighetene, til å vokse i medfølelse, vokse i kjærlighet og å vasse gjennom gjørme selv om den er nær ved å drukne meg.

Du kan gjøre det samme. Hvis du allerede gjør det, omformuler meldingen. La opplevelsen din bety noe større enn øyeblikket. Fordi den inneholder stor visdom og dermed nye muligheter for deg.
Det er det som har skjedd med meg. Livet slutter aldri med å overraske. Er det ikke herlig?

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/