Smerte og tretthet som veivisere

«Tvilen er en forræder som får oss til å gå glipp av det gode vi ellers kunne ha hatt.»
Willian Shakespear


Jeg er overbevist om at fysisk tretthet og smerte ofte er symptom på dypere psykiske problemer. De kan fortelle meg at jeg kjenner meg sliten, er overveldet, engstelig, eller deprimert. På overflaten, kan jeg tro at det er fordi jeg har for mange aktiviteter, føler ansvar for andre, nekter å sette grenser, forsøker å se perfekt ut, eller er presset for hardt. Mens alt dette kan forklare utmattelsen min, kan det være en underliggende årsak som kanskje er mye dypere.

Så, roten til trettheten og smerten kan godt være et emosjonelt sår som enda ikke er helbredet. For eksempel ved å ta på meg for mye ansvar, eller det kan være fordi jeg prøver å fortrenge ulike ubearbeidede problemer fra fortiden. Jeg kan føle behov for å bevise hvor verdifull jeg er på grunn av en dypt rotfestet usikkerhet, eller jeg kan prøve å gjøre opp for en tidligere uansvarlig oppførsel, og følelser av skam eller skyld.

Smerten og trettheten, hvorfor plager de meg så sterkt? Jeg undrer meg på hvorfor. Hvorfor er jeg fortsatt ikke leget eller forvandlet? Hvorfor så mye smerte, tretthet, forvirring, tvil, sorg, dype lengsler etter å finne ro? Hvorfor er de fortsatt tilstede i meg?

Fysiske sår er lett å få øye på fordi de vanligvis etterlater synlige bevis. Men følelsesmessige sår er mye vanskeligere å få øye på fordi bevisene ikke alltid er like tydelige. Tegn på depresjon, angst, sinne, og / eller frykt kan ofte overlappe hverandre. Vanligvis er de en god indikasjon på emosjonelle sår, men å identifisere spesifikke sår er ikke så lett.


Jeg burde ha funnet alle svarene. Trettheten og smerten som er så altomfattende burde vært borte. Jeg burde følt meg mer fredelig. Gleden burde være den naturlige tilstanden min. Akkurat nå …
Men slik er det ikke. Det er bare slik det er i dette øyeblikket.

Dersom jeg ga slipp på forventningene og håpet, ga slipp på den aggressive myten om at alt er perfekt, ga slipp på alle løgnene og bøyde meg for det som faktisk er her, hedret erfaringene mine, da ville jeg oppleve en totalt forandring, ja et paradigmeskifte i forholdet til smerte, tretthet, frustrasjon, tvil, kjedsomhet og sorg …


Følelsesmessige sår har som regel vært skjult, glemt, benektet eller undertrykt så lenge at jeg kanskje ikke engang anerkjenner at de eksisterer. Det er viktig for meg å bruke tid på å bli mer bevisst på følelsesmessige reaksjoner som ikke samsvarer med situasjonen min akkurat her og nå. Jeg trenger å reflektere over dem. For eksempel har jeg hørt en historie om en kvinne som hadde en merkelig frykt for skap, noe som førte til at hun gjennom å fokusere på denne frykten husket overgrep fra barndommen. Ved å ta frem sine glemte emosjonelle sår, reduserte hun også mye av trettheten sin.


Tenk å kunne gå fra å si at: «Tretthet og smerte, hvorfor er dere fortsatt her? Jeg vil at dere skulle ha dratt nå!» Til at: «Tretthet og smerte, er dere her. For en ære å møte dere. Dere er også en del av livet mitt. En bølge av bevissthet. Det er ingen som sier at dere ikke bør være her. Ingen lengsel etter at dere skal forsvinne. Dere er her nå, i dette øyeblikket. Og i stillheten som er i meg, i dette enorme området av tilstedeværelse, møtes vi… »

Smerten og trettheten oppstår ikke for å bli helbredet. De oppstår for å bli holdt, tett, i kjærlige armer av tilstedeværelse. Det er derfor jeg alltid føler at jeg fortsatt opplever slik nærhet og ivaretakelse. Jeg er her for kjærlighet.


«Selv om veien har vært steinete, så kjennes den god for meg.»
Bob Marley


Den største fellen jeg kan gå i er å avvise meg selv. Jeg kan begynne å tro på de negative stemmene i hodet mitt som noen ganger kaller meg verdiløs, og tanken på å gi opp kan virke som et attraktivt alternativ. Disse negative stemmene er løgn.


Så snart noen beskylder meg for noe, eller kritiserer meg, så snart jeg blir avvist, alene, eller forlatt for en kort periode, kan jeg ta meg i å tenke, «Det beviser nok en gang at jeg ikke er av betydning.» Det jeg trenger å innse da, er at slike menneskene ikke er verdige meg.


Å avvise meg selv er den største fienden av emosjonell vekst, fordi det motsier den indre stemme som kaller meg «verdig.» Og å være verdig utgjør kjernesannheten om alle menneskers eksistens.
Så jeg sier det høyt og med pondus: «Dette er min reise, og jeg er verdig turen.»

Som Hemingway så dypt sa:

«Det er godt å ha et sted å reise mot; men det er reisen som teller, til slutt.»


Jeg kan føle meg motløs. Jeg kan føle meg opprørt. Jeg kan føle meg for gammel. Jeg kan føle meg trett. Jeg kan føle meg …… osv.
Men jeg er ikke død – jeg er i live. Reisen er ikke over.
Uansett hva, er dette enkle faktum et bevis på at jeg fortsatt har noe meningsfylt å oppnå.


Er det ikke magisk?

«Hvis du ikke lærer å bevisst endre rytme, er du som en slått rekord. Du gjentar det samme om og om igjen.»
Sadhguru

Det kreves egenkjærlighet, engasjement og vilje til å leve et godt liv. Så, jeg ser innover i meg selv. Ser på alle områdene av livet mitt, og stiller meg selv disse spørsmålene: Er jeg på rett kurs? Har jeg vokst mentalt, følelsesmessig og åndelig? Alt som blokkerer og hindrer meg fra å leve ut det beste i meg, velger jeg å ta den tøffe beslutningen om å gi slipp?


Når jeg ser på meg selv og kjenner misnøye for noe av det jeg er og gjør, vil jeg fortsette å tiltrekke følelser av misnøye og tretthet, fordi loven om tiltrekning speiles tilbake til meg, nøyaktig det jeg føler inne i meg. Misnøye tiltrekker seg mer misnøye. Tretthet og smerte, mer tretthet og smerte.

Liker jeg meg selv, vil jeg tiltrekke meg flere mennesker, omstendigheter og hendelser som vil få meg til å føle meg enda bedre.


John O’Donohue snakker om terskler. Terskler som er grenser som skiller to forskjellige territorier, rytmer og stemninger. Det er faktisk vitnesbyrd om helhet, og integritet av en opplevelse, eller et stadium i livet. Den forsterkes mot slutten i en reell grense, som ikke kan krysses uten at hjertet blir lidenskapelig engasjert og våkner opp.

Jeg opplever en slik grense i meg selv akkurat nå. Trettheten jeg har kjent på er gammel smerte. Smerte som jeg forstår mer og mer av. Den er et budskap om at jeg må legge det vanskelige bak meg. At liver er til for å leves, og det skal leves her og nå. Ikke i fortiden eller langt der fremme i fremtiden. Uansett hvor mye smerte og hvor trett jeg er, så vet jeg at jeg alltid er ivaretatt og er elsket som den jeg er.

På denne terskelen er en stor mengde følelser plassert. Føleleser som forvirring, frykt, spenning, sorg eller håp. Ved å gjenkjenne og erkjenne tersklene føler jeg hvordan tilstedeværelsen endrer seg. Jeg blir oppmerksom på det som skjer akkurat nå, og lytter innover med full oppmerksomhet til jeg hører den indre stemmen min rope meg fremover. Tiden er kommet for å krysse over og bli i det evige nå.

Jeg lar Jeff Foster sine ord om det perfekte øyeblikket være mine ord også:


«Hva hvis du er akkurat der du trenger å være akkurat nå, har akkurat den erfaringen du trenger å ha for din oppvåkning? Hva om du står overfor akkurat de utfordringene du trenger å møte, føle nøyaktig den smerten, forvirringen eller usikkerheten som du trenger å føle? Hva om dine spørsmål er perfekt plassert, frykten helt riktig for dette øyeblikket? Hva hvis selv kjedsomhet er koreografert til perfeksjon?

Ja, i morgen kan være forskjellig. Ja, du kan være et annet sted i fremtiden. Ja, endring kan skje i tid, og dette er ikke en oppskrift for passivitet. Men akkurat nå, kan du føle riktigheten i dette øyeblikket? Perfeksjon i det tilsynelatende ufullkomne stedet du befinner deg på akkurat nå? Kan du se intelligensen i hvordan det er inntrådt forhold som perfekt trykker på knappene, for at du skal reagere og lide på en slik måte at du blir tvunget til å se på hva som er ekte?

Kan du se hvordan selv din tvil, vantro, desillusjon, selv motstanden du føler, faktisk kan være den perfekte opplevelsen for deg akkurat nå? Hvordan det ikke er en feil at du leser disse ordene, og blir enig eller uenig med dem, liker dem eller avviser dem?

Er det mulig at livet aldri kan gå galt, at selv om livet synes å gå galt, er livet helt. Selv i vår tilsynelatende nedbrutthet er vi aldri mindre enn hele?

Er dette det perfekte øyeblikket?»

Jeg legger fra meg «pennen». Jeg er ikke trett lenger. Livet er både magisk og herlig. Jeg fylles med takknemlighet og fred!


Tid står alene
«Lei av land, åpner vi oss til havet, lei av tid
gir vi tilbake alt det vi har tatt, lei av oss selv
åpner vi oss for oss selv til sist. Senser bølgene
og de store avgrunnene i havet utenfor. Havet strekker seg på sand og har et langsiktig perspektiv på stille sjø som fører til et annet liv.

Og vi går ut som fisken går ut, forlater smaken
av elvene vi kjenner. Bir den mørke usynlige vekten
av hva vi skulle bli, en rolig følelse av bevegelse.
Ser de andre som danner våre stimer, og hvordan dybden rundt oss blir dylt med skjelvende stjerner.

I denne dybden, returnerer vi instinktivt, månen høster
de lange årene og binder dem til kornbånd i en sirkel,
og vi kommer tilbake også. Hjem fra sjøen kommer vi til elva,
snur havets ansikt mot jorden, åpner opp for taushet
som laksen åpner det søte vannet i en saltløs strøm.»
David Whyte

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

2 tanker om “Smerte og tretthet som veivisere”

  1. Hei

    Jeg skriver til deg fordi jeg tror på deg og du har vært min eneste støttespiller i det du skriver lenge nå. Om det er meningen at jeg skal skrive, vet jeg ikke. Men å få skrevet ned noe av det jeg tenker, kan jo være en hjelp i bare det🙂.

    Utdrag fra» Smerte og tretthet som veivisere.» , som du skrev den 17 januar 2019

    🌺 Så snart noen beskylder meg for noe, eller kritiserer meg, så snart jeg blir avvist, alene, eller forlatt for en kort periode, kan jeg ta meg i å tenke, «Det beviser nok en gang at jeg ikke er av betydning.» Det jeg trenger å innse da, er at slike menneskene ikke er verdige meg.

    Å avvise meg selv er den største fienden av emosjonell vekst, fordi det motsier den indre stemme som kaller meg «verdig.» Og å være verdig utgjør kjernesannheten om alle menneskers eksistens. Så jeg sier det høyt og med pondus: «Dette er min reise, og jeg er verdig turen.»🌺

    Jeg skriver:

    Som barn ble jeg ikke sett som den jenta jeg var, og ble ikke veiledet med kjærlighet og forståelse. Min mor pleide å si at jeg ikke skulle være så følsom, og ikke synes så synd på meg selv, og at jeg skulle ta meg sammen. Jeg ble opplært til å tro jeg var betydningsløs og uverdig til å stå frem for meg og mitt. Jeg fikk oppfatningen om at jeg ikke var verdig kjærlighet, og bli hørt, men heller fikk kjeft hvis jeg ytret meg, eller at jeg ble oversett eller ledd av hvis jeg ba om noe eller ba om å få slippe noe. Jeg følte at de skammet seg for meg. Jeg er i dag derfor i den oppfatning at jeg ikke er verdig noens kjærlighet, og jeg føler det ubekvemt å være i relasjoner fordi jeg føler at folk synes det er plagsomt å være sammen med meg, og at jeg kjeder dem. At jeg ikke har nok å bidra med. Ikke gir nok av meg selv. Dette gjelder selv blant mine barn. Slapper best av med å være alene, eller i større mengder hvor jeg kan gjemme meg i mengden.

    Barndommens realitet kan jeg forstå utifra min familiemedlemmers personligheter, men å være i nærheten av dem og bli påminnet deres likegyldighet er vanskeligere. Deres uvitenhet er likevel til hjelp for meg til å tilgi.

    Men jeg går også med tanker om at det kan være noe galt med meg, og derfor ikke klarte og tilegne meg livet på de fleste områder? Det lurer jeg mye på 🤔. For da er det reelt at jeg har hatt feil og mangler. Og ikke rart jeg har dritet meg ut, ikke minst for et av mine barn. Når en ikke har noen å skylde på, har man et forklaringsproblem. Det gir følelsen av skam. Ikke skam fordi jeg ikke har gjort mitt beste, for jeg har gjort mitt beste. Men at barnet skal skamme seg over å hatt en skjødesløs mor. Vanskelig å snakke med det nå voksne barnet om den ufullgode fortiden uten å ønske å forklare seg og bekjenne min smerte. For da kan det høres mer ut som at det er mer synd i meg enn han.

    Smerte og tretthet i meg vet jeg nå kommer av å følelsen av udugelighet, og frykt for å ikke være nok, ikke bra nok, og mange år i isolasjon. Disse følelsene har jeg selv blant mennesker som ikke har vonde hensikter. Jeg er redd mennesker jeg kommer for nær. Og med dette blir ensomhet og isolasjon et faktum.

    Med smerte og vonde følelser skriver du at vi skal ha medlidenhet med oss selv og ta i mot smerte og følelser med kjærlighet, og bearbeide dem. Ikke ønske dem bort, men ta i mot dem, ønske den velkommen, ta omkring dem, godta dem, og gi følelsene kjærlighet.

    Men så er det at disse smertene og følelsene er jo opphav av fortid. De minner meg på fortiden som jeg ikke skal være i, nettopp nå i nåtid. Smertene og følelsene følger meg hver dag, i morgen og i fremtid. Det bekymrer meg at de kan manifestere seg i framtid også. Men jeg må bekjenne at jeg har fremgang🙂. Men det koster.

    Så: Når skal en slutte å ta i mot uønskede smerter og følelser i fremtiden? Og hvor er skille mellom selvmedlidenhet ( synes synd på en selv ) som er negativt ladet, og ha medfølelse med seg selv?

    Jeg føler at jeg har delt kjernen av problemene mine til deg nå.

    Du behøver ikke å svare hvis du ikke føler at det er riktig for deg. Men jeg har jo fått skrevet det ned å satt ord på det 🙂

    Med gode tanker til deg

    Takk

    Helen

    Sendt fra min iPad

    Sendt fra min iPad

    1. Hei Helen.
      Tak for at du vil dele. Forstår at du har opplevd en stor urett som barn. Å ikke bli sett som den følsomme jenta du var må ha vært vanskelig.Ut fra det du skriver opplever jeg deg som både reflektert, innsiktsfull, empatisk og varm.

      Som jeg skrev i bloggen min, tror jeg at det er viktig å hilse smerten velkommen, kjenne påden med kjærlighet. Men for all del, ikke bli der. Du kan legge smerten og de gamle opplevelsene bort i kjærlighet. Det du opplevde har formet deg og gjort deg til det innsiktsfulle mennesket du er. Vær stolt av det.

      Du sier at du ikke blir sett av barna dine. De kjeder seg i ditt selskap. Kanskje de fornemmer din nedsnakking av deg selv. Slikt merkes og du blir behandlet slik du ser på deg selv. Vit at du er et strålende spesielt menneske, unikt, ingen er som deg. Du er verdifull akkurat som du er, ikke slik dine foreldre eller barna dine vil at du skal være.

      Kanskje du skal fortelle dem hvordan du har det. Kanskje de da lettere kan møte deg, når du toner flagg. Å være følsom er ingen feil. Det gir deg bare mer innsikt og forståelse. Fortell sønnen din som du føler du har tabbet deg ut for hvordan du tenker. Da kan han forstå din side av saken. Ikke fortell han det som et offer, men som dine egne ekte følelser.

      Jeg for min del, tabbet meg ut overfor min yngste sønn. Han tilga meg og elsket meg til tross for at jeg tydelig kan se at jeg hadde skyld i mange av hans problemer. .

      Du kan når som helst legge bort det vonde fra fortiden. Omfavn det og legg det bak deg. Du er hun som har kjempet og vunnet over fortidens åk. Du er vakker akkurat slik du er, ikke perfekt,, men et ekte levende varmt feilbarlig menneske.

      Ønsker deg en strålende vårdag Helen varm klem fra meg, Synnøve <3

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.