Hvert år rundt juletider leser jeg boken, «De hellige tre narrer» av Tor Åge Bringsvær. For meg handler den om å være takknemlig for det jeg har og å dele det med andre. Ikke være redd for at det jeg kan by på ikke er godt nok.

Bokas fortellerstemme innleder med å si at han har hørt en historie av en gammel sirkusklovn. Historien skjedde for nesten 2000 år siden, og den blir fortalt som om klovnen selv var hovedpersonen.

Han forteller om sin herre, kongen, som får øye på en skinnende stjerne. En fyrste er født, og denne fyrsten må de besøke. På vegen møter de flere som er ute i samme ærend.

Snart er de tre konglige følger som har slått seg sammen. En karavane med mange hundre tjenere og soldater, hester, hunder, kameler, elefanter og tre narrer. Alle konger på den tiden hadde sin egen narr.

De finner frem til stallen, hvor de finner barnet og foreldrene. De hellige tre konger går inn med sine gaver, gull, røkelse og myrra – akkurat slik vi kjenner det fra bilbelhistorien. Barnet gråter, og lar seg ikke roe av noen. De fine gavene som kongene har hatt med seg får ikke barnet til å slutte å gråte.

De hellige tre narrene vil så gjerne gi noe til dette barnet som gråter så sårt. Men hva har de å gi, sammenlignet med de rike gavene fra herrene sine? Så de gjør det eneste de kan, nemlig gjøgle. Snart smiler både kongene og barnets foreldre. Alle blir fulle av glede, og barnet roer seg.

Gaven fra de hellige tre narrene til barnet er glede.

De ga av seg selv. De ga av det de kunne og hadde til rådighet, nemlig sine evner til å få andre til å glede seg. For meg har det blitt en tankevekker. Det er så altfor lett å trekke meg bort og ikke dele med andre hvem jeg er, i redsel for å bli til latter eller oversett. Tenk om de synes det jeg kan bidra med er dumt eller kjedelig? Slik kan jeg tenke og trekke meg tilbake inn i meg selv, mens jeg fokuserer på de vonde følelsene mine.

Hvorfor i all verden er det slik noen ganger?

Det bør handle om å bruke erfaringene mine, enten de er gode eller negative til å veve den vakreste livsveven jeg kan.

Det handler om å lære av følelsene mine, både de gode og de mindre gode, de lyse og de mørke. Med andre ord lytte til hjertets stemme.

Når jeg er i kontakt med den indre kilden i hjertet mitt, kan jeg faktisk føle når jeg blir trukket ned av tanker, og når jeg blir løftet opp av dem.

Når jeg føler meg trukket ned av bekymring og negativitet, trenger jeg å si til meg selv at nok er nok, og erstatte de negative tankene med håp og tro …. Det høres så enkelt ut, men ofte er det mer enn vanskelig. Heldigvis virker det når jeg får taket på det ….

Jeg får visdom fra erfaringene jeg får på reisen min gjennom livet. Visdom er en følelse av å vite og det er en følelse som vokser i meg. Alt handler om å lytte til det hjertet forteller meg og leve deretter. Bruke de talentene jeg har fått utlevert og veve dem sammen til min livsvev.

Veve med tråder forankret i hjertet, forankret i kjærlighet.

Hver liten gjerning av godhet som strømmer fra hjertet, gjør teppet jeg vever, teppet som er livet mitt, rikere. Rikere på glede, rikere på kjærlighet, rikere på gode opplevelser. Slik skaper jeg min egen hverdag om til et magisk gyllent teppe.

Jeg har ofte angret på noe jeg har sagt. Enten det har kommet feil ut, vært sårende og krast, eller på en eller annen måte vært upassende. Jeg antar det er en del av det å være meg å gå på mange verbale smeller. Men jeg har aldri angret på et eneste «Jeg er glad i deg». Det er verdt å tenke på når jeg trekker meg tilbake i redsel for å vise sanne følelser. Ingen tråder er vakrere enn tråder vevd av kjærlighet.

Denne julen har vist meg hvor vanskelig det kan være å leve fra hjertet, hvor vanskelig det er å leve slik jeg helst vil, raust og åpent. I stedet svarer jeg for ofte kort og avvisende, gjør de som er rundt meg ukonfortable med min mutte og avvvisende utttryksform.

Veven min har fått noen stygge innslag som jeg gjerne skulle ha vært foruten.  Heldigvis klarte jeg som oftest å endre meg før det ble for seint. De stygge områdene fikk noen vakre innslag  av anger og oppriktig bønn om forlatelse. Det gjorde veven min vakrere og rikere, Hvorfor? Fordi jeg lærte av feilslagene mine. Neste gang gjør jeg det bedre og veven min blir enda vakrere.

For noen netter siden våknet jeg brått. Jeg ble liggende å tenke på det jeg har skrevet om ovenfor. Plutselig så jeg for mitt indre øye et bilde. Det var et bilde av et landskap som lå i mørke. Jeg kunne se at himmenen bak fjellene sto i brann. Den var magisk gyllen og et vakkert skue mot den mørke forgrunnen. Selv om bildet var vakkert, gjorde det meg urolig. Jeg forsto ikke hva det jeg så foran meg betydde.

Fra før, vet jeg at når jeg får slike syner, betyr de alltid noe. Det er noe viktig  som skal formidles til meg.

Kunne det bety at sønnen min var i fare, at det brant hjemme hos han eller hos meg. Uroen ga seg ikke og jeg var på nippen til å stå opp og gå inn i stuen for å sjekke at alt var i orden der jeg befant meg. Det var midt på natten, så jeg vegret meg for å ringe min sønn.

Så la jeg merke til at det var et stor hjerte i forgrunnen på bildet. 

Og alt forandret seg!

Fargene som før skapte frykt, skapte i stedet glede og takknemlighet. Hvorfor? Fordi jeg nå assosierte den vakre himmelen med kjærlighet og ikke med en ødeleggende brann.

Tenk hvor annerledes alt ble, bare fordi jeg så hjertet. Hjertet roet meg og åpnet opp for magi og glede. Akkurat slik de hellige tre narrene skapte glede, da de våget å gjøre det de var gode på.

Jeg vet nå at bildet jeg så, har flere budskap innvevd i seg.

Hør bare:

Jeg skal ikke alltid tro det verste. Det handler om også  å vurdere positive muligheter.  Ser jeg bare på det som skaper frykt, vil jeg gå glipp av den iboende gleden ved det som kommer til meg. Frykten tar over.

De gylne sterke fargene på himmelen sammen med hjertet i forgrunnen bærer bud om kjærlighet. Kjærligheten kommer til meg. Det er bare å åpne hjertet mitt og slippe den inn. Magisk, ikke sant!

Det kjennes også som jeg har fått en oppgave.

Oppgaven handler om å vekke deg, slik at du ikke brenner inne der du er, men  åpner hjertet ditt og slipper kjærligheten inn. Faren er at du stenger døren din og ikke lukker opp når kjærligheten banker på. Eller kanskje du har satt «telefonen på lydløs», slik at du kan fortsette søvnen din, uten å høre når kjærligheten prøver å vekke deg.

Faktisk er jeg sikker på at det ikke skjer lenger, selv om det har skjedd gjenntatte ganger før. Nå har du døren på gløtt og telefonen på full styrke. Du vil ikke gå  glipp av kjærlighetens magisk lys lenger. Du er ikke redd som før. Nå gjennstår det bare at du åpner døren helt opp eller tar telefonen når kjærligheten kaller.

Bildet jeg så, forteller meg at det er snarlig forestående. Ren magi, ikke sant!

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/