Grenser og medfølelse

«Livet er alltid i endring. Vi er alltid i endring. Vi lever i en elv av endring, og en elv av endring bor i oss hver dag vi får et valg. Vi kan slappe av og flyte i den retningen som vannet strømmer, eller vi kan svømme hardt mot det. Hvis vi motstår elva, vil vi føle oss plaget og slitne mens vi trår vannet, sittende fast på samme sted. Hvis vi flyter med elva, vil energien i tusen fjellbekker være med oss, fylle våre hjerter med mot og entusiasme. »
Elizabeth Lesser

Over tid har jeg vært opptatt av følelsen jeg får av skyld når jeg trekker meg bort fra situasjoner som ikke er godt for meg å være i.  Hvordan jeg opplever å sette grenser for meg selv.

I dag har jeg tenkt på gjerder. Jeg tar det som en metafor for grenser i livet. Det finnes mange forskjellige typer gjerder, men de har alle samme formålet, å skape en grense.

Enten det er et nydelig hvit stakittgjerde,  eller et elektrifisert nettinggjerde i et fengsel, betyr det at en linje er trukket. Dette er enten et sted for nye begynnelser eller et stopppunkt, avhengig av ståstedet vårt.

Å sette grenser har alltid vært en utfordring for meg. Inntil nå, sikkert også fremdeles, har jeg behov for å bruke tid, for å erobre grensene mine på nytt.

Det er noen anledninger hvor en beslutning om å sette grensene jeg er forpliktet til å gjøre overfor meg selv, eller overfor andre har bivirkninger.  Det jeg gjør kan skade andre, i alle fall på kort sikt. Jeg må gjøre det for å beskytte meg. Det være seg  personlig sikkerhet, interesser, grenser, integritet osv. Jeg  har i slike tilfeller blittt kilden til en annens sorg.

Jeg er omsorgsfull og hensynsfull av natur, noe som gjør at en slik beslutning uunngåelig får meg til å oppleve skyldfølelse. Denne ubehagelige følelsen stammer fra min egen medfølende respons mot andres smerte som jeg på en måte delvis er ansvarlig for.

«Den eneste grunnen til at vi ikke åpne våre hjerter og sinn til andre mennesker er at de utløser forvirring i oss, slik at vi ikke føler oss modige nok eller bra nok til å håndtere situasjonen. I den grad vi ser klart og medfølende på oss selv, føler vi oss også trygge og uredde til å se inn i andres øyne. »
Pema Chodron

Så ironisk det kan virke, ved å vise en annens ulykke, empati er det skyldfølelse jeg ofte sitter igjen med.  For til syvende og sist er det perspektivet mitt som bestemmer følelsene mine. Så hvis  jeg for eksempel følelsesmessig identifiserer meg med en annens opplevelse av tap eller avvisning, vil jeg føle medfølelse for vedkommende. Men hvis jeg deretter retter oppmerksomheten på meg selv som har tilskyndet avvisningen, kan jeg ikke  hjelpe for at jeg kjenner meg  dårlig.  Med andre ord, rett og slett, skyldig fordi jeg måtte sette en grense.

Empatien jeg opplever, nesten dikterer at jeg opplever negative følelser om meg selv, for å gjøre det jeg innser at jeg ikke har råd til ikke å gjøre.

Jeg kunne gi utallige eksempler som knytter medfølelse til skyldfølelse.   Egentlig er medfølelse en veldig sunn og naturlig følelse, enten den er rettet mot meg selv og andre. Skyldfølelse er en  usunn, selvødeleggende følelse.

Slike  negative eksempler kan inneholde relasjoner til foreldre / søsken/ barn, lærere / brudd i parforhold, osv.  Det som slår meg er at det kan hende at de varmeste, mest berørte og omsorgsfulle følelsene jeg har, ender opp med å fremkalle betydelig lidelse i meg.

«De mest vanskelige tidene for mange av oss, er de vi gir oss selv.»
Pema Chodron

Akkurat nå handler det for meg om en nær relasjon som har krevd mer enn jeg er i stand til å gi. Jeg har innsett at det jeg gir virker som en sovepute for den andre. Derfor må jeg trekke meg bort for at den andre skal vokse. Jeg må sette en grense. Det er både tøft og smertefullt. Særlig når jeg ser hvordan det sårer den andre. For min egen del må jeg holde mer avstand for å bevare meg selv.

Det er ikke  lurt å la følelser av skyld, eller rettere sagt, forsøket på å unngå dem, spille en viktig rolle i avgjørelser som  jeg trenger å ta. Som voksen har jeg all rett til å gi mitt eget velbefinnende topp prioritet når jeg skal bestemme hvordan jeg skal handle. Likevel, i å gjøre noe som jeg er fullt berettiget til å gjøre, kan jeg til tider også skade andre.  Og i den grad jeg er varm og omsorgsfull, forårsaker en slik skade at jeg sårer meg selv også.

«Noen tror at det er å holde fast som gjør dem sterke, men noen ganger er det å gi slipp.»

Ofte før, førte slike grensesettinger til at jeg brukte sinne for å klare å sette dem.

Jeg husker godt at jeg ble veldig sint på et  familiemedlem.  Sinnet mitt virket helt uforholdsmessig til gjerningen. Men jeg følte meg invadert, brukt, utnyttet. Jeg anklaget, jeg ropte. Jeg slengte med døren. Jeg bygget et veldig solid og stygt gjerde. Men effekten på kroppen min var som å hale en tung sementsekk på plass. Det tok mye krefter. For ikke å glemme effekten dette hadde på følelsene og humøret mitt.

Etter mitt » sinne gjerde » var godt på plass, ble jeg utslitt, med stive muskler, ute av stand til å sette pris på gjerdet jeg så tydelig hadde satt opp. Jeg hadde laget et veldig definert grense, men til hvilken pris, både for meg og for familien min.

Hvordan kunne jeg ha handlet annerledes uten å behøve å sette grensen i raseri. Kunne jeg ha skapt denne grensen ved  å begrunne behovet jeg hadde for å sette den. Sette grensen med respekt for mine, og andres situasjon og ikke med det brennende sinnet jeg viste.

Hvordan ville det føles å bare fortelle hva jeg trenger og har behov for, med den enkle antagelsen at det jeg sier vil bli respektert og anerkjent? Hvorfor er det så vanskelig å bare si «nei » eller «Jeg kan ikke » eller » Jeg er ikke enig med deg … » ?

Det er enkle ord, som brukes regelmessig av småbarn, og for meg, representerte de det mest komplekse fremmedspråk . Disse små ordene var noen av de mest vanskelig for meg å uttale.

«Og fremfor alt, aldri tro at du ikke er god nok. En mann skal aldri tenke slik. Min tro er at i livet vil andre ta deg for hvordan du ser på deg selv.»
Isaac Asimov

I mitt eget liv, tror jeg det handler om en følelse av  uverdighet. Fordi jeg ikke har følt at jeg hadde rett til å sette grenser, har jeg hatt behov for å skape mye sinne for å få energi  og mot til å ta vare på mine  egne behov. Jeg hadde oppdaget at sinnet mitt skjulte skyldfølelsen jeg bar på og gjorde beslutningen lettere for meg.  For meg var det blitt et nederlag å måtte sette grensene som jeg så sårt trengte for å kunne ta vare på meg selv. Jeg har ofte satt i gang de merkeligste argumenter med et formål å bygge gjerder, for slik å beskytte meg. Resultatet ble enda verre for den andre, som opplevde sinnet mitt som urimelig og som en total avvisning.

Det er heldigvis enklere måter som ikke involverer så mye smerte og skade, både for meg og de andre som er involvert. Den gamle metoden var for kostbar, for kroppen og sjela mi.

«Kjærlighet bringer deg ansikt til ansikt med deg selv. Det er umulig å elske andre hvis du ikke elsker deg selv. »
John Pierrkos

Jeg har omsider endret kurs. Det handler om  å ta et medfølende ansvar, en læring for å ta et ansvarlig valg i forhold til mine egne behov, med medfølelse, både for meg selv og for andre. Jeg er villig til å kjenne på smerten og skyldfølelsen det kan gi. For innerst inne vet jeg at disse følelsene bare er følelser, og ikke det jeg virkelig trenger, eller det den ande virkelig trenger.

Det er et nye ord, men jeg praktisere det. Og vet du, det er blitt et veldig lett språk å bruke. Jeg bruker de nye ordene i små samtaler, som et  «Nei takk» ytret med vennlighet, men med fasthet, en «Jeg beklager, men jeg kan ikke gjøre det nå.»

Og resultatet er en mykere gjerde, kanskje mer av en hekk. Fortsatt en grense, fortsatt en begrensning, men så mye enklere å vedlikeholde. Så mye bedre å ha i livet mitt.

«Å være fullt levende, fullt menneske, og helt våken er å stadig bli kastet ut av redet.»
Pema Chodron

Og en ekstra fordel  jeg har fått ved å endre måten jeg bygger gjerder rundt meg på, er at når jeg eller noen  foretar en endring, påvirker det alle. Kanskje mitt mykere, mildere gjerde vil vike for et som  du skal lage rundt deg. Kanskje vi alle møtes i et felles medfølende ansvar.

Slik er livet. For meg er det bare slik det må være. Jeg kan ikke la være å engasjere meg, selv om jeg kan såre meg selv eller andre en eller annen gang i fremtiden. Ingenting kommer med garantier. For meg er det nødvendig å handle ut fra situasjonen slik den er og utvikler seg. Derfor lever jeg i dag og lar morgendagen ta hånd om seg selv. Jeg er så takknemlig for at gjerdene mine fungerer, selv om de er lave og gir godt innsyn til den jeg er for alle som går forbi. Porten står åpen så det er bare å ta en tur. Du er hjertelig velkommen inn.

«Fantasi er nøkkelen til alle dine suksesser. Drømmer går virkelig i oppfyllelse ikke en gang, men så mange ganger som du kan forestille deg. Et sted over regnbuen begynner med meg , akkurat der jeg er.»
Gigi Galluzzo

Jeg tror at de fleste av oss opplever mange slike situasjoner som jeg har beskrevet ovenfor. Tenk over det!

Besøk siden min, Synnas verden på FB,

https://www.facebook.com/Synnasverden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.