«Jeg er takknemlig for stillheten av vinter morgener, for skjønnheten og glimtet av sollys i frost som smelter til dugg, for morgenfuglers fredelige ensomhet som setter en stemning av takknemlighet, håp og ro for en gryende dag.»
Terri Guillemets

Livet er ikke alltid rett frem. Ofte snirkler det seg frem på de mest ufremkommelige veiene. Stadig er det noe nytt jeg skal lære. Jeg har forlengst oppdaget at det jeg trodde var sannhet i går, ikke stemmer i dag. Jeg trodde at jeg var åpen for forandring, åpen for livet og alt som kommer min vei. Så oppdaget jeg at jeg reagerte med motstand, frykt og vegring på det som møtte meg.

Følelsene tar over og flommer i strie strømmer i og rundt meg. Hvordan skal jeg klare å håndtere det alt sammen?

Så kommer jeg på noe jeg skrev i bloggen min for en tid tilbake:

«Jeg trenger å bli venn med de uønskede følelsene mine … tillate dem å guide meg inn til mitt innerste indre. Det er så altfor lett å leve på overflaten og trekke meg bort fra det som smerter ….»

Jeg husker på hvor viktig det er å konfrontere det ubevisste i meg for å realisere meg selv. Alle de vonde og tunge følelsene som får meg til å kjenne meg fortapt kommer ikke som fiender, men som sanne, trofaste følgesvenner. De søker bare et øyeblikk av min tilstedeværelse, lydhørhet og oppmerksomhet.

Jeg trodde at når jeg var hel og ekte ville jeg føle mindre av negative følelser. Jeg ville kjenne bare de trygge og gode følelsene. De lykkelige, de som er avklart. Men jeg føler mer, kjenner på hele spekteret av følelser, jo mer jeg åpner opp for den jeg er.

Jeg trodde at når hjertet mitt åpnet seg, ville sårbarheten reduseres, utrygghet ville falle bort, ømheten ville gi meg … alt jeg trengte og mer til. Sannheten er at jeg er mer rå i følelsene nå enn noen gang før.

Jeg trodde at jeg ville være mer løsrevet, uberørt, ikke bry meg så mye om andre og dermed være tilskuer til det som skjer rundt meg. Men nå, på en eller annen måte snakker alt og alle mer enn noensinne, på spontane, uventede måter til meg. Fordi jeg er åpen, fornemmer og hører jeg alt som blir sagt både verbalt og nonverbalt. Egentlig er det helt magisk og noe å være takknemlig for. Så derfor kjenner jeg på de vonde følelsene, omfavner dem og lar dem være til de selv velger å gå ….

Gjennom de ulike følelsene oppdager jeg en dyp sannhet:

Hvis jeg ikke har gitt ly for det som ikke er møtt i meg, hvordan kan jeg da noen gang eie, og forstå helheten i hvem jeg er og kjenne trygghet sammen med andre.

 

Jeg kjenner på smerten, på avvisningen og kjenner en dyp ro. Det er lov å føle meg fortapt, avvist og fornedret. Det er lov å eie følelsene mine. Bare ved å eie dem, kan jeg gi slipp på dem og oppleve fred.

Utfordringen er i utøvingen av å være. Her. Nå. Merkelig – virkelig nesten utrolig – Jeg oppdager at jeg er takknemlig for sjansen til å se hvor raskt jeg ubevisst kan bli trukket bort fra det å være, av små og store påkjenninger, og samtidig hvordan jeg raskt, men ømt kan trekke oppmerksomheten tilbake til pusten min og nåtidet .

Og i dette øyeblikket er jeg takknemlig for å være til, takknemlig for lyden av vinden som uler rundt husnovene og fuglene som synger utenfor vinduet mitt. Takknemlig for å være her, nå.

Det er ikke så lett å lever her og nå og overgi meg til livet slik det er. Jeg har så mange drømmer som lar vente på seg. Det er så lett å kjenne på håpløsheten og tro at drømmene aldri vil bli til virkelighet. Det til tross for at jeg vet at livet er på min side, selv om det ikke alltid kjennes slik.

Som oftest ser jeg positivt på livet og tar i mot det som kommer min vei med åpne armer. Jeg er takknemlig for at jeg har oppdaget magien som finnes overalt, både i meg og rundt meg. Det er den største og mest vidunderlige oppdagelsen jeg noensinne har gjort. På en måte gjør det meg trygg. Jeg vet at jeg er der jeg skal være og at jeg er ivaretatt.

«Akkurat da jeg trodde jeg hadde lyktes i det som var ønsket av meg. Akkurat da jeg trodde at jeg lyktes i mitt forsøk på å oppnå noe, fikk jeg et tilbakefall.

Hvert håp jeg hadde gått gjennom. Hver intensjon, full av frø som vokser i meg. Akkurat da var jeg på randen til å være overbevist.

Disse plagsomme øyeblikkene vil tappe meg helt, der jeg står med tomme hender midt i forandringen. Alt, mens dette forferdelige som fikk meg til å føle meg ganske hjelpeløs, holdt frøene som var sådd i meg av kjærlighet, på alt som kunne gi meg nytt håp. I forandringens frø, under den skyfulle himmelen, skjer noe dypt inne i meg.

Alt jeg er og alt jeg noensinne forsøker å være, vil blomstre frem til rett tid og puste fornyet liv gjennom meg. Og selv om jeg ikke kan se det nå fordi det ser ut og føles som både uvesentlig og styggt, er det et smertelig vakkert arbeid på gang i hjertet av metamorfose.

Akkurat nå vokser kjærligheten seg stor i meg og strekker seg ut mot deg. Akkurat nå, kom og bli med meg inn i kjærlighetskraftens magiske lys og liv. Akkurat nå!!!»

Som i natt. Jeg våknet av at jeg hørte høyt og tydelig. «Du skal ikke gi opp kjærligheten.» Stemmen kom fra ingensteds og samtidig visste jeg at det var mitt eget hjerte som ga meg et budskap som jeg trengte akkurat her og nå.

Jeg sovnet snart igjen, bare for å våkne av den samme stemmen med det samme budskapet. «Du skal ikke gi opp kjærligheten.»

Dette gjenntok seg enda en gang. Denne gangen så jeg i tillegg til stemmen jeg hørte, et landskap dekket av snø. Mitt i alt det hvite lå et stort sort steinhjerte.Ikke vanskelig å tolke dette budskapet. Det jeg så for mitt indre øye, bare forsterket det jeg hørte.

Jeg klarte ikke helt å tolke hvorfor landskapet var dekket av snø. Selvsagt kan snøen henvise til tid på året kjærligheten viser. Det kan også bety at kjærligheten er ren som snø. Snøen omkranset hjertesteinen, men dekket den ikke. Den stakk opp og viste seg frem med sin tydelige hjerteform midt i alt det hvite. Men hvorfor var hjertesteinen sort? Enda et mysterium.

Faktisk tenker jeg meg at det er så altfor lett å lukke hjertet for alt som er godt. Jeg gjør meg hard og lukker meg i redsel for å bli såret. I stedet for å åpne hjertet for kjærlighet og nærhet, dekkes det til og skjuler alt det gode det er i besittelse av. Det slipper ikke noe inn og heller ikke kan det gi noe til andre når hjertet er lukket. Med tiden, dersom jeg ikke åpner meg for livet, lukker hjertet seg og blir hardt som stein.

Det var helt sikkert derfor jeg hørte stemmen flere ganger. «Du skal ikke gi opp kjærligheten.» Kanskje det var det jeg var i ferd med å gjøre, lukke hjertet mitt og trekke meg bort fra kjærlighetskraften. Skuffelse og nederlag hadde fått meg til å miste troen på livets raushet.

Steinen hadde hjerteform og var vasket ren av den hvite snøen. For meg ga dette bud om at det aldri er for sent å åpne opp for kjærlighet. Den kan gjøre det mest forsteinede hjerte mykt og åpent. Ren magi, spør du meg. Jo mer jeg tenker på dette, jo mer forstår jeg hvor dypt og sant budskapet jeg fikk i natt er, både i ord og i bilder.

Jeg vil ikke gi opp kjærligheten. Gjør jeg det mister jeg det som betyr noe. Det som er det viktigste i alle menneskers liv. Da mister jeg meg selv.

Og du, ikke gi opp kjærligheten du heller. Gir du opp, mister du det som i ditt liv gir mening og glede.

«Jeg kan føle meg som
den mest misforståtte i verden.
En som drukner i følelser av skyld,
utilstrekkelighet, angst og overveldelse.
Alle følelsene truer med å presse meg for langt.
Den gode nyheten er, på en
dag som i dag,

Kjærligheten kaster ut en livlinje til meg.
Jeg må kanskje løfte hodet
litt høyere bare for å se den.
Eller åpne opp hjertet mitt litt mer
for å strekke meg etter den. Jeg må kanskje
gå en kort vei forbi tåken
for å tro og se at den finnes …

Men kjærligheten er her for meg
i duggdråpene fra hver ny
morgen. I smilet fra en
forbipasserende. I den svært dyrebare
luften jeg puster inn.
Ja, kjærligheten er her og nå.
Den tilbyr magi . Den omfavner meg.
I dag. Akkurat her hvor jeg er.»

 

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/