Mer av Livets vev

«Hun omformer sitt egen mørke inn i sitt eget lys. Hun ser sine private skygger. Og elsker dem. Hun møter sitt emosjonelle dyp. Og eier det hun står overfor i sin private frykt for atskillelse. Og stiger over illusjonene. Hun er kilden til seg selv og hun er alltid i en tilstand av en større tilblivelse.»
Molly McCord

Noen setninger fra et gammelt dikt kom til meg mens jeg grunnet på hva jeg skulle skrive om i dag.  Visdommen det uttrykker har jeg alltid båret med meg dypt i hjertet mitt.  Jeg lærte det utenat i min  ungdom. I mange sammenhenger ble jeg bedt om å lese det. Faktisk elsket jeg å deklamere dikt.

Her er det jeg fortsatt husker, direkte sitert:

«Jeg sitter ved livets vevstol.
Hver dag legges tråd til tråd.
Skyttelen løper ustanselig,
og vever inn tanker og ord.
Handlinger onde og gode,
lengsler, tårer og smil,
alt det jeg sa og gjorde
vever skyttelen inn.»

Mer husker jeg ikke eksakt ord for ord. Her er noen refleksjoner over det jeg husker som essensen fra diktet og det jeg lærte gjennom det.

For hver dag vokste veven. Inntil jeg en dag rullet den ut for å se hvor fint bildet mitt var. Bildet som jeg ønsket så inderlig skulle være både vakkert og godt,  var skjemmet med de groveste feil og mangler. Jeg bøyde hodet i skam. Det var ikke slik jeg hadde tenkt at det skulle være. Kjærligheten som jeg så gjerne ville formidle var ikke synlig. I stedet så jeg alle de vonde situasjonene. Situasjonene der jeg ikke klarte å være slik jeg burde. Jeg så hvordan jeg ikke hadde maktet å veve inn det jeg mest av alt ønsket at den skulle vise. Hvordan jeg hadde mistet tråden. Resultatet var store hull og ukjennelige motiv.

Jeg oppdaget at jeg ofte hadde brukt feil tråd. Den var ikke sterk nok og ofte ga den et lite klart og glansfylt bilde. Slik ble bildet matt og ute av fokus.

Prioriteringene mine hadde vært feil. Materialvalger var uegnet fordi jeg brukte tiden og ressursene mine på alt annet som syntes mer verdifullt i øyeblikket. Nå så jeg hvor feil jeg hadde tatt. Mitt livs bildevev bar preg av hvor dårlig jeg hadde skjøttet oppgaven og ansvaret mitt.

Angeren over at jeg ikke hadde brukt mer tid og funnet ut av de vanskelige  teknikkene jeg burde ha lært meg fylte bevisstheten min. Jeg  hadde lagt tråder tilfeldig og slurvet når jeg satte opp veven. «Ingen vil legge merke til det», sa jeg til meg selv mens jeg brukte tid på noe uvesentlig og annet tidsfordriv. Et tidsfordriv som trakk meg bort fra å gjøre en helhjertet innsats i veven. Altfor ofte syntes jeg at den var både kjedelig og gammeldags. Det var så mye annet som fanget interessen og den dyrebare tiden min. Veven kunne vente til jeg ble gammel. I alle fall til jeg hadde oppnådd det jeg ønsket meg av livet.

Gråten tok meg og jeg visste ikke hvordan jeg skull rette opp feilene mine. Bildet som skulle ha vært vakkert hadde feil som syntes uopprettelige. Jeg hadde slurvet og arbeidet bar preg av hastverk og manglende entusiasme og konsentrasjon. Jeg skammet meg så. For jeg visste at veven kunne ha vært så vakker.

Den veven jeg hadde sett for meg var full av glitrende tråder. De skulle  ha dannet en bro mellom drømmene mine, og regnbuen som skulle sveve over veven. En mengde glitrende stener fra naturen  skulle  utdype dens skjønnhet og gi den dybde. Alle regnbuens farger skulle nensomt veves inn og danne livets tre og vise all verden hvor herlig livet var. Solen, månen og stjernes skulle sveve over himmelen og opplyse en magisk verden. Vinder, glitrende regndråper og snøkrystaller skulle prege de ulike sinnstemningene mine og skape liv og utvikling i veven. Og mest av alt skulle et varmt, rødt bankende hjerte ha fanget alles oppmerksomhet. Fra det skulle et uendelig vakkert lys åpenbare seg og fylle bildet med en kjærlighet større enn altet.

Og mye, mye mer magisk og vidunderlig som jeg ikke engang var i stand til å tenke meg. Og enda mindre se for meg.  Og ikke minst alle de gode gjerningene som jeg hadde planlagt så omstendelig.  Felleskap og omsorg for andre, hadde jeg sett for meg som et gjennomgående tema. Det så jeg ikke snurten av.  I alle fall ikke så lenge jeg hadde brukt så lite flid og omtanke på å veve og utvikle de ulike teknikkene som krevdes. Jeg som hadde villet at veven skulle være en lovprisning til livet og min takknemlighet for at jeg fikk leve det. I stedet var det  en stor uendelig grå og  uformelig masse. Kun noen få fargerike tråder vistes her og der.

Alt sammen var en stor fiasko. Rett og slett uferdig og styggt uten liv og sjel.

«Her er min hemmelighet,
en veldig enkel hemmelighet.
Det er bare med hjertet at vi kan se klart.
Det som er essensielt er usynlig for øyet.»
Den lille prinsen

Jeg hadde ikke forstått at det var nå jeg levde livet. Og at veven var beviset på livet jeg levde. Jeg kunne ikke skjule det for meg selv lenger, hvor lite jeg haddde hatt oppmerksomhet mot å leve et liv som ville gi et vakkert bilde.

I stedet var veven full av mørke flekker, fulle av angst og ubesluttsomhet. Veven viste med all tydelighet at jeg hadde fusket og lurt meg unna. Alt vistes og kom for en dag. Det hjalp ikke at jeg hadde trodd at det var skjult bak et slør av løgner og unnamøvreringer. Jeg hadde ikke hatt hjertet med meg. Som erstatning hadde jeg fylt veven med aktiviteter og  unyttige ting. Ting som jeg verken hadde bruk for eller likte. Fokuset var ikke på samvær med mine kjære, men på å skape meg et navn, og anerkjennelse blant mennesker som jeg ikke engang likte og langt mindre så opp til. For et liv jeg hadde vevd.

«Inntil vi har sett noens mørket vi ikke vite hvem de er.
Inntil vi har tilgitt noens mørke, vet vi ikke egentlig hva kjærlighet er.»
Marianne Williamson

Jeg som hadde trodd at jeg var  ute på en heltemodig reise.  Jeg hadde valgt et egoistisk motiv i veven min. Et motiv som ikke krevde mot og engasjement. Bare etterdilting etter idoler som ikke engang hadde noe jeg higet etter. Bare berømmelse.

Jeg ville utrette noe som kunne etterlate veven min med noe  vakkert og ekstraordinært. Å overkomme vekten av de daglige små hindrene og noen ganger store utfordringer var mer enn jeg hadde klart.  Jeg så med anger på at jeg ikke hadde gjort et forsøk engang, på å gjøre en innsats for å finner frem til hvordan jeg skulle oppnå alt jeg så inderlig ønsket skulle uttrykkes og komme til syne i veven min.  Det er bemerkelsesverdig hvor liten innsats jeg hadde gjort for å uttrykke meg gjennom veven med originalitet, bevissthet og ikke minst ekte engasjement og  glede.

«Folk er som fargede glassvinduer. De gnistrer og skinner når solen er ute, men når mørket setter inn, er deres sanne skjønnheten avslørt bare hvis det er et lys som skinner innenfra.»
Elisabeth Kubler-Ross

Jeg hadde rett og slett ikke brukt det indre lyset mitt. Og enda mindre hjertet mitt. Tenk at jeg hadde vevd meter på meter uten å legge merke til hva som manglet.

Hvorfor var jeg så opptatt med straffe meg selv og omgivelsene mine for det jeg gjorde en gang for lenge siden, eller det vonde andre gjorde mot meg da jeg var på mitt mest sårbare. Veven viste hvordan jeg hadde straffet meg selv ved å trekke meg unna, og fremstå i grå og kjedelige farger. Det indre lyset mitt var som en blek gnist som syntes under et lag av aske.

Da er det godt å vite at lyset mitt aldri helt kan dø.

Det er her og nå jeg lever, og verden har med all tydelighet vist at den elsker meg. Det er bare å legge merke til, og ta imot de vidunderlige gavene den skjenker meg. Vel og merke om jeg er villig til å se og fornemme hvor dypt elsket jeg er. Jeg må våge å tro det. Jeg har oppdaget at med en slik innstilling  eksisterer ikke frykten lenger, slik jeg opplevde den før. Da var den allestedsværende og tok fra meg fokus og glede. Jeg satt igjen i et mørke, mørkere enn natten.

Nå er det bare lys.

Min vev er ikke ferdig. Jeg har fortsatt mye å lære og hindringer å overvinne. Jeg er bare ikke redd for å ta fatt på dem.  Veven min er under utvikling, og jeg merker at jeg  får taket på teknikkene som trengst for å veve det beste bildet jeg kan drømme om.

Så lenge jeg lytter til hjertets stemme er alt mulig.  Jeg tror det er viktig alltid å huske på at jeg ikke er fastgrodd til hvor jeg er. Jeg står rett og slett bare overfor et hinder som jeg vet jeg vil  overvinne. Med hjelp av alle gode krefter som bryr seg om meg, blir jeg trygg, vel vitende om at hjelperne rundt meg, og intuisjon min vil føre meg gjennom alle problemene og de tøffeste utfordringene som måtte møte meg.  Veven min  blir mer og mer vidunderlig og vakker.

Er det ikke magisk.

Jeg vet at jeg har en verdi, og at jeg kan overleve. Jeg vet at jeg er elsket for min egen del. Hvorfor? Fordi jeg er kjærlighet og når jeg ble klar over det og lærte å elske meg selv, ble verden forandret. Jeg oppdaget magien som utspant seg rundt meg, og i meg.

Veven som var så mislykket, ble gradvis forandret. Bildet jeg så gjerne ville veve, kom til syne under skyttelen min. Hver dag åpenbarer den ny magi. Fordi livet mitt er fylt av kjærlighet, en kjærlighet som er i  stand til å dekke over all verdens vonde minner og gjerninger, så forandres veven foran øynene på meg.

Jeg er ikke lenger skamfull når noe går galt. Jeg vet at gjennom kjærlighetens vidunderlige lys vil den dekke over feilene mine, og vise meg hvordan jeg kan veve den vakreste og mest vidunderlige fremtiden jeg kan drømme om. Ja enda litt bedre.

Alt handler om å leve og veve inn hvert eneste øyeblikk’s magi  mens det leves.  Når jeg velger å se livet som et eneste magisk øyeblikk, gjennspeiles alt dette i det jeg vever.

Er det ikke magisk og vidunderlig.

«Når alt annet er tapt, forblir fremtiden fortsatt.»
Christian Nevell Bovee

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.