For mange år siden leste jeg et dikt som jeg aldri vil glemme. Hvem som skrev det husker jeg ikke. Heller ikke teksten. Bare inntrykket det gjorde på meg og mitt liv. Det handler om livets billedvev. Jeg lever livet mitt og legger inn tråd etter tråd. Noen ganger går arbeidet lett. Jeg legger inn tråder og former det vakreste bilde. Et bilde som uttrykker glede, og et bilde fult av liv og farger. Jeg vever inn drømmer og håp om et liv med nærhet og varme.  Hver tråd er lagt inn med omhu og forventning til hva det skal bli. Hva jeg så gjerne vil uttrykke. Og det er vakkert, og jeg fylles av varme gode følelser for det jeg har skapt.

«Å lære kunsten å uttrykke takknemlighet vil tvinge deg til å fokusere på det positive.»
Mark Victor Hansen

For så å veve noe som blir broket og stygt.  Noe jeg ikke ønsker skal synes. Veven avspeiler mitt eget indre. Uten at jeg har forstått, har jeg vevd inn alle de vonde og ubearbeidede tankene og følelsene mine. Jeg ser det i ettertid. Jeg ser at jeg mislyktes. Jeg ser at bildet som skulle bli så vakkert, kun ble et sammensurium av løse tråder uten verken mening eller skjønnhet. Fargene er mørke og triste. De mangler liv. Jeg fylles av sorg over hva jeg har gjort. At jeg har skjemmet den ellers så vakre veven.  Jeg som alltid vevde inn gylne tråder av håp, oppdaget at jeg hadde utelatt slike gylne tråder. Tråder som skulle binde de ulike uttrykkene i veven sammen. Nå hadde jeg vevd med oppgitthetens svarte mørke farger.  Vevens bilde var som et stort mørkt hull av sorg, skam og  håpløshet.

«Når jeg ser tilbake på hele billedveven av livet mitt, kan jeg se fra perspektivet der jeg er her og nå at alle aspekter av livet mitt var nødvendig og perfekt. Hvert trinn førte til slutt til et høyere sted, selv om disse trinnene ofte føltes som hindringer eller vonde opplevelser.»
Wayne Dyer

Så oppdaget jeg en annen tråd, en tråd som kan virke fjern og kald men samtidig full av lengsel, melankoli og drømmer. Den er blå og ikke så lett å få øye på blant alt det dystre sorte. Den er som en utstrakt hånd som strekker seg mot varmen og lyset. Jeg blir så glad fordi jeg brått forstår noe vesentlig når veven utfolder seg foran meg.

Det handler om meg selv. Om det som betyr noe i mitt liv, min tilværelse. Jeg oppdager at veven har fått nytt liv. Etter alt det forvirrende mørke, det jeg ikke forsto. Lengselen bygget bro over avgrunnen til noe nytt og uendelig vakkert.

«Farge er en menneskelig nødvendighet på samme måte som vann og ild. Gjennom hele dens eksistens og alle historiske perioder har mennesket forbundet fargen med sine gleder, handlinger og fornøyelser.»
Fernand Leger

Tenk bildet mitt hadde fått mer dybde. Det fremstår med en ro og harmoni som jeg ikke maktet å skape før. De mørke fargene smelter sammen med de lyse og varme, og skaper et bilde som gløder av noe jeg ikke forstår annet enn med hjertet mitt. Noe uendelig godt som løfter meg opp og holder meg fjetret i ærbødighet for det vakre jeg har skapt.

«Vi bør alle vite hva mangfold gjør for en rik vev, og vi må forstå at alle trådene på bildet er like verdi fulle uansett hvilken farge de har.»
Maya Angelou

Det er ingen ny vev, men en fortsettelse og omfavnelse av både det som er mørkt og kaldt med det som er varmt og lyst. Jeg trenger ikke begynne på nytt. Det er ingen ny begynnelse for veven min. Det er bare fortsettelser … Fortsettelser bygget på livets erfaringer, både gleder og sorger, medgang og motgang og det jeg har tilegnet meg av visdom  ved å  leve åpent, selv i den mørkeste natta.

Som menneske er det  uunngåelig til tider å bli distrahert og sliten. Jeg går videre i trygghet om  at hinsides alt som er uttrykt og forstått, så er hvert øyeblikk jeg lever en del av hva jeg er, og  hvorfor jeg er her. En bevisstheten som er forankret i kjærlighet. Det er kjærlighetens brobyggende egenskaper og innhold jeg ser utfolde seg i veven min. Den skaper det mørke om til magi, til noe nytt og vakkert. Gjennom erfaringer har jeg utviklet meg og funnet frem til sider ved meg som før var skjult. Sider ved meg som jeg ikke visste om. Først gjennom tunge stunder og nederlag kan kjærlighetskraften fylle meg og forvandle veven min i alkymiens smeltedigel.

Ofte er det  lengselen  etter å finne inn til kjærligheten i og rundt meg som hjelper meg når jeg legger inn nye tråder i veven. Men noen ganger mister jeg det og finner ikke enden av tråden. Jeg  mister rett og slett troen på at jeg noensinne vil finne igjen lengselens tråd. Den som er i stand til å vise vei inn til kjærlighetens varme røde tråder. Det er i slike øyeblikk at jeg til min forbauselse opplever, at selv når jeg har mistet følelser og tro, men er villig til å oppleve smerten ved det fullt ut, blir jeg igjen tilgjengelig for lengselen. Lengselen  som mer enn gjerne guider meg mot de vakre fullkomne trådene av kjærlighet.

Slike opplevelser er magiske og skaper et bilde vakrere enn jeg noen sinne har kunnet drømme om. Et bilde vevd sammen av tråder spunnet sammen av kjærlighet, glede og nærhet. Håpløshetens kalde og triste farger veves inn i teppet mitt og får nytt liv. De er ikke lenger kalde og mørke, men en levende kontrast som forsterker det varme og lyse.

Våg å være
«Våg å være ærlig
våg å være fri
våg å føle det du gjør
si det du vil si.
Kanskje de som holder munn
er reddere enn deg?
Der hvor alt er gått i lås
må noen åpne vei.

Våg å være sårbar
ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står,
stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om
og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt
er svakest likevel?

Våg å være nykter
Våg å leve nå.
Syng, om det er det du vil –
gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt,
bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er
og at du er sann!»
Hans Olav Mørk

Det handler om å vite hvilke farger jeg elsker  å veve med i veven min. Jeg elsker det orange. En farge som står for glede, selvstendighet, inkludering, energi  og ideskaping.  Hver farge har sin betydning. Det handler om å finne frem til det som uttrykker meg best der og da. Ta for eksempel kjærlighetens farge som også uttrykker  lidenskap, vilje, kraft ,energi, spontanitet, tilgivelse, takknemlighet og mot.  Samtidig må jeg vokte meg for å bli overmodig. Enhver farge har en negativ side, blir den ikke harmonisert med andre farger. Som det røde i for store doser kan bli selvopptatt, overlegent og ampert.

Hvilke resultat forventer jeg å oppnå. Det er ikke selvsagt at jeg ønske noe som er godt. Det er lett å gå seg vill i maktens korridorer og velge de negative sidene ved for eksempel det fiolette, det blå og det gule. Som arroganse, feighet eller troløshet.

«Fantasi er viktigere enn kunnskap. For kunnskap er begrenset til alt vi nå vet og forstår, mens fantasi omfatter hele verden, og alt det noensinne vil være å vite og forstå.»
Albert Einstein

Det jeg gir oppmerksomhet til, det blir jeg. Derfor har jeg brukt mye tid på å finne frem til trådene som skal veves inn i veven min. Jeg har funnet dem, og det jeg vever blir som et eventyr. Det skaper magi i og rundt meg. Trådene lever sitt eget liv fordi jeg har gitt dem all min oppmerksomhet. De vet hvor de skal og følger meg villig. Det vakreste bilde avdekkes, full av liv, glede, takknemlighet og håp. Alt spunnet sammen av kjærlighetens røde lidenskapelige og varme tråder.

«Skjebnen selv er som en fantastisk bred billedvev der hver tråd styres av en usigelig øm hånd, plassert ved siden av hverandres tråder og holdt og båret av hundre andre.»
Rainer Maria Rilke

Uansett hvor ivrig jeg er til å se at veven endrer seg og vokser, vil det sjelden skje raskt. Det er fordi emosjonell modning tar tid. For å gå fra ett stadium av modning til et annen, må jeg gå gjennom et bredt spekter av opplevelser, integrere betydningen, og prøve en ny farge på tråden for å komme videre.  Bærekraftig endring er bygget på et fundament av tålmodighet. Det er jo nettopp dette veven min avspeiler. Når jeg ruller den ut oppdager jeg periodene i livet mitt der jeg famlet meg frem, prøvet og feilet, og kom litt videre sakte men sikkert. Jeg ser også tiden da jeg trakk meg inn i meg selv og stengte alt lys ute. Det er tråder i bare grå, brune og sorte fargetoner. Men også noen få kalde hvite nyanser.

«Du kan ikke beskytte deg mot tristhet uten å beskytte deg mot lykke.»
Jonathan Safran Foer

Det er naturlig å ønske å dele lykke, fred og positivitet med alle som er nær meg.  Det er det jeg vil at veven min skal utstråle. En utstrakt hånd. Uansett trenger jeg å forsone meg med alle de mørke og uønskede trådene som lever inne i meg. Tråder som alene skaper et vondt og frastøtende bilde.

Når jeg er i direkte kontakt med dem, med tristheten, skuffelsene, håpløsheten, og forvirringen, opplever jeg at jeg kan bli venn med dem  og la dem være det de er. Jeg kan ikke klare å gi nærhet og varme til andre uten å  rydde plass inne i meg slik at veven kan veves med noe annet en de mørke trådene. Inntil jeg gir det mørke og vonde et fristed, vil ikke lyset komme til. Først da kan jeg elske den jeg er uten å fokusere på skjevheter og mangler. Jeg vet at all erfaring er viktig, og en del av naturlig uendelig magi.

«Lykke er når det du tenker, det du sier, og det du gjør er i harmoni.»
Mahatma Gandhi

Det er nødvendig å huske på at jeg ikke kan oppnå noe i dette livet alene … og uansett hva som skjer er det et resultat av livet jeg har levd og de trådene jeg har ved sammen. Det igjen veves sammen med tråder fra din vev. Slik skaper vi noe sammen. Jeg ønsker at det for det meste skal være gylne tråder som bindes sammen i glede og kjærlighet.

Slik utfolder den alkymistiske prosessen seg, og  skaper de vakreste gylne og støttende tråder i veven. Bildet blir som et gyldent fartøy av ren, forvandlende kjærlighet.

«Finn fargene dine, finn stemmen din, finn ut hvem du er. Da fylles du med ditt indre lys. Kom så ut og del det med oss andre.»
Lillasjel

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden