Det er ikke ofte jeg skriver om forhold som kan oppfattes som et politisk innlegg.
For meg er det viktige, dokumenterte fakta jeg legger frem. Det er et forsøk på å klargjøre, mest for meg selv, hva som er viktig å ha fokus på, nå og i årene som kommer.
Det er i alle fall slik jeg ser det. I dialog med andre kan jeg utdype og utvikle synspunktene mine, slik at de kan gi grunnlag for de endringene som er nødvendige for en bedre og mer rettferdig fremtid.
Det jeg skriver her er ganske forenklet og berører bare overflaten av en ganske kompleks problematikk. Selvsagt trenger vi å gå dypere inn i problematikken.
Menneskelig framgang skjer ikke automatisk og er heller ikke en selvfølge. Vi står nå overfor den kjensg jerning at i morgen er i dag. Vi står ansikt til ansikt med øyeblikkets krav om handling. I livets og historiens gåtefulle gang er det mulig å handle for sent … Vi kan rope i fortvilelse på tiden at den må ta det med ro, men tiden hører ikke på bønner, den bare haster videre. Over de bleke ben og levninger av mange sivilisasjoner står de patetiske ord skrevet: For sent.”Martin Luther King Jr. i Kaos eller fellesskap
Leste en artikkel skrevet av Helge Lurås, redaktør for Resett som sjokkerte meg. Han kalte de som mener noe annet en det han står for, for tullinger. Særlig handler det om det han kalle klimahysteriet. Han mener at det som nå sprer seg i media og hos venstresidens toneangivende krefter er godt nytt for de som står ytterst på høyrefløyen i Norge. De kan trygt stå på sitt og trekke på smilebåndet etter hvert som det ene absurde forslaget etter det andre blir frontet. Han hevder også at venstresiden, snakker og snakker, men gjør lite med problematikken de tror på. Det kan han for så vidt ha rett i, men det handler vel mest om at de til nå er i mindretall på Stortinget.
Det er mer enn tydelig at han og hans likesinnede ikke tror det er noen overhengende fare. Dette i motsetning til det som FN står for:
Klikk for å få tilgang til hdr2007-8-norwegian-summary.pdf
Måten verden takler klimaendringene på i dag, vil ha direkte innvirkning på utviklingsmulighetene for en stor del av menneskeheten. Dersom vi mislykkes, vil resultatet bli en framtid med reduserte muligheter for de fattigste 40 prosent av verdens befolkning – omkring 2,6 milliarder mennesker. Det vil føre til at allerede store ulikheter innenfor de enkelte land vil bli enda større, det vil undergrave arbeidet for å utvikle et mer inkluderende globaliseringsmønster, og det vil føre til enda større forskjeller mellom rike og fattige.
The United Nations Development Programme (UNDP)
FNs bærekraftsmål:
https://norad.no/om-bistand/dette-er-fns-barekraftsmal/barekraftsmalene-hovedmal-og-delmal/
For meg er det ingen tvil om utfordringene vi står overfor i verden i dag handler om klima, og utjevning mellom fattige og rike. Mest av alt handler det om å skape fred mellom mennesker, religioner, grupperinger og nasjoner. Uten dette kan det bli vanskelig, ja nesten umulig å oppnå FNs bærekraftsmål og gjøre noe med klimakrisen.
Det handler om hvordan vi fordeler og forvalter jordens ressurser mellom oss. Hvor godt vi klarer å avhjelpe nød og fattigdom, Gi nødvendig skolegang, riktig helsehjelp osv.
Det betyr at de rike må gi noe av sin rikdom til de som har minst. Med andre ord handler det om en solidarisk fordeling av jordens ressurser.
Dette er ikke noen ny problematikk. I min ungdom, som student og aktiv ungdomspolitiker og medlem i blant annet «Fremtiden i våre hender», var dette noen av de viktigste temaene vi tok opp. Selv om det har skjedd fremskritt siden den gang, har verden i mange henseelser gått fra vondt til verre. Utviklingen er skremmende på områder som klima, fordelig og fred.
Det er lett å glemme at den største urettferdigheten i verden ikke finnes mellom fattige og rike innad i Norge, men mellom oss som er blant verdens 1 prosent rikeste mennesker målt i inntekt, og de resterende 99 prosent.
De ti prosent rikeste menneskene på jorda, som vi tilhører, slipper ut over halvparten av verdens klimagasser.
Ved å ødelegge naturområder, forsøple havet med plast, og øke temperaturen på kloden, stjeler vi hver dag ressurser og trygghet fra fremtidens barn.
I dag mener mange at svaret på de globale flyktningkrisene er å stenge døra godt igjen. Riktignok mener alle de store partiene at løsningen er å «hjelpe dem der de er», men de viser ikke nok interesse for å gjøre det.
Mange er redde for vår egen velstand om vi slipper for mange flyktinger inn i landet vårt. Solidarite med andre er hos mange lite fremtredende.
En globalt solidarisk politikk er ikke bare for godhjerta idealister. Det er avgjørende for Norges egen sikkerhet. I vårt århundre kan over 500 millioner mennesker bli drevet på flukt av klimaendringer. Det kan skape konflikt, nye kriger og folkevandringer til rike trygge land. Selv ikke Norge, i Europas utkant, vil være uberørt av dette.
Det er viktig at vi fortsetter med å gi sårbare utviklingsland teknologi, kunnskap og støtte til å skape mer robuste samfunn. Vi kan gjøre det mulig for dem å leve i tøffere forhold, dyrke nye matsorter, og bygge robust infrastruktur som tåler de endringene som kommer. Dette vil ha stor betydning i arbeidet med å forebygge store folkevandringer, nye kriger, utrygghet og nød.
Grunnen til at jeg skriver dette akkurat i dag, er at jeg nettopp har hatt en samtale om utfordringene vi står overfor. Den gjorde meg urolig fordi det viser med all tydelighet at mange er villige til å gå veldig langt for å oppnå resultater i forhold til både klima- og bærekrafts utfordringene.
Jeg forsto plutselig at mennesker som jeg hadde oppfattet som moderate, gradvis var blitt radikalisert og til dels ekstreme i sine synspunkter. Hensikten helliger midlene for dem.
Ekstremist er en som har ytterliggående synspunkter på noe eller en som er villig til å bruke ekstreme metoder.Radikalisering er prosessen der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å nå sine politiske, religiøse og/eller ideologiske mål. Med voldelig ekstremisme menes personer som er villige til å bruke vold for å nå slike mål.
Her kan du lese mer om radikalisering:
https://www.plattform.no/radikalisering/
Det er så mange ulike svar på hva som må gjøres for å redde verden, blant de som erkjenner at noe må gjøres. Mange er villige til å gå langt for å nå målene. Noen blir veganere. Jeg er ikke veganer, men jeg respekterer de som har en slik livsfilosofi.
«Veganisme er et etisk standpunkt, en subkultur og en levemåte basert på respekt for alt levende, dyr inkludert. Veganere har et plantebasert kosthold og unngår all mat av animalsk opprinnelse. Det vil si at dietten ekskluderer kjøtt, fisk, skalldyr, egg, meieriprodukter og honning, og andre ingredienser som stammer fra dyr. Veganere unngår også å benytte dyreprodukter som lær, pels, ull, silke, osv. og veganere unngår å støtte produksjonsformer som utnytter dyr, så langt det er mulig.
Veganere støtter ikke dyreforsøk og unngår produkter som er fremstilt ved bruk av forsøk på dyr, som kosmetikk, hudpleie- og husholdningsartikler. Veganere støtter heller ikke underholdningstjenester som baserer seg på utnytting av dyr, som sirkus, akvarier og kommersielle dyrehager. Veganere er også imot pelsdyrindustrien og alle former for jakt og fangst.
Veganisme er en undergruppe av vegetarianisme. Ulik de tidlige vegetarforeningene som ekskluderte kjøtt og fisk fra kostholdet av rent helsemessige årsaker, er veganeres fremste formål å unngå utnytting, lidelse og død for dyr. Veganere mener at samfunnets utnytting av dyr bør avskaffes og erstattes med humane alternativer.»Fra Wikipedia
Det som skremmer meg er at noen veganere bruker voldelige metoder eller sjikanerer andre som ikke står for det samme som dem. I Sverige har voldelige veganere angrepet bønder for å få fem budskapet sitt. Det er en utvikling som grenser mot fanatisme, og vil ikke skape samhold og felles front mot utfordringene våre.
Vi må kunne leve side om side og respektere at noen spiser kjøtt og andre ikke. Kanskje løsningen er noe midt i mellom.
Det samme gjelder andre med et annet ståsted og virkemidler. Et virkemiddel kan være å kjøre el-bil. Det kan være en god løsning for noen, men igjen, ikke for alle. Jeg minner om respekt for hverandre. Andre velger å bruke offentlig transport.
Fortsatt er det mange rike som bruker privatfly. Som Al Gore, han kjemper for et bedre klima, så hvorfor bruker han privatfly og ikke rutefly når vi vet hvor skadelig fly er for klimaset. Kanskje kan el-fly være løsningen på sikt …
Det samme kan sies om Gunnhild Stordalen og hennes EAT kampanje. Hvorfor bruker hun privatfly?
Det er viktig å kunne vise verden at vi lever slik vi lærer. Forbilder har stor makt og det de gjør blir lagt merke til. Det handler om troverdighet.
I en opphetet diskusjon fikk jeg høre at aktiv dødshjelp når et liv ble levd uverdig, var et godt virkemiddel. Vi sparer ressurser på å forkorte et sterkt handicappet liv, og gjøre slutt på lidelse og uverdighet.
Dessuten må vi sette en annen standard når det gjelder livsforlengende medisin.
Hvem skal sette standarden? Hvem skal bestemme når et liv ikke er verdig?
Da jeg bemerket at det ofte var mangel på medisinene som jeg må ha for å opprettholde livet ( har ikke skjoldbruskkjertel), fikk jeg grei beskjed om at i mange land fikk de ikke medisiner i det hele tatt. Vi, her i Norge har ingenting å klage på om det i perioder er medisinmangel. Vi må redusere standarden vår i solidaritet med de fattige landene!!! Dermed basta!!!
Klart jeg er enig i at vi må redusere levestandarden vår for å fordele godene mer rettferdig. Det jeg ikke har tro på er å ta i bruk ekstreme virkemidler. Å redusere på livsstilen vår må gjøres på en måte som ikke vekker for mye harme og gir for mye motstand. Det handler om å fortsatt utvikle landet vårt mot noe som kan gi mer bærekraft og utgjevne skillet mellom fattige og rike.
Å provosere frem ekstreme tiltak, vil bare føre til at vi mislykkes og skape harde fronter.
Jeg tror at det handler om å informere og påvirke på en positiv måte. Vise med fakta hva som skjer om vi ikke endrer fokus.
Vi ser tydelig hvordan mange tenderer mot å ville isolere seg og ikke ta inn over seg de store globale utfordringene. De velger å ikke tro på at klimautfordringene er så store som vitenskapen har bevist.
Mange mener også at innvandring, vil redusere velstanden vår og føre til at ekstreme grupper, særlig islamister, overtar samfunnet vårt og gjøre oss til flyktninger i eget land. De sprer fremmedfrykt og det oppstår store motsetninger mellom ulike grupper.
Mange er mest opptatt av en verdig alderdom, et godt helsevesen, en god skole, utgjevne forskjellene mellom ulike grupperinger i landet vårt, osv. Det er ikke noe galt i dette, men vi må evne å se at skal vi lykkes, må vi også inkludere verden rundt oss.
Vi lever i en sammenheng som krever dialog og samhandling med verden rundt oss.
Jeg vil påstå at det er fullt mulig å leve i fred og fordragelighet med mennesker som er annerlese enn det vi er. For meg handler det mest om respekt og evne til å akseptere ulikheter.
«Det som på overflaten kan se ut som en religionskonflikt, tror jeg ofte dypest sett handler om hvilken evne man har til å tolerere forskjeller.»
Kong Harald
Klarer vi ikke det, vil vi bli møtt med mistro og skape situasjoner som fremmer ekstreme handlinger. Jeg tror at vi i stor grad er skyld i motsetningene som finnes, ved vår egen tilnærming og fremmedfrykt.
Virkemiddelet må være dialog og et åpent sinn. For å tette gapet som finnes, må vi våge å møte hverandre og innlede en åpen dialog. Vi må rett og slett lære å forstå hvorfor vi er forskjellige, men samtidig ganske like, fordi vi er mennesker på samme klode.
Samtidig må vi være bevisst på de motsetningen vi har skapt ved å vise negative holdninger og adferd overfor annerledes tenkende i fortiden. Derfor trenger vi tiltak for å rette dette opp. En god dialog kommer ikke av seg selv. Den krever innsats og evne til å se saken fra mer enn en side.
No better, no worse, just different
Ingen kan med sikkerhet ha den eneste løsningen på utfordringene vi står overfor. Derfor er det så viktig at vi respekterer våre ulike standpunkter og støtter hverandre mot felles mål. Ikke minst skape slike felles mål. Det er kanskje en av de største utfordringene i vår tid.
Den største faren, er slik jeg ser det, våpenkappløpet mellom stormaktene. De kjemper om å være størst, best og mest toneangivende.
I tillegg er det mange små og store diktatorer som hersker over sine innbyggere med despotisk makt. I mange av disse landene er gapet mellom de som styrer og den vanlige «mann» altfor stort. Et eksempel er Venezuela, der inflasjonen er skyhøy og mange mødre må prostituere seg for å kunne brødfø barna sine. Flere tonn med nødhjelp står på grensen til Venezuela, likevel får de ikke komme inn i landet.
Vi trenger dyktige statsledere som har innbyggernes velferd i fokus. Ikke personlig prestisje og egen økonomisk vinning. Og selvsagt samtidig klare å sette eget land inn i en global sammenheng.
Det er ikke få utfordringer vi står overfor i verden i dag.
Jeg er overbevist om at det beste virkemiddelet er dialog og respekt for hverandres ulike ståsted. Vi har alle et ansvar for å få til dette. Vi må bruke ord som fremmer samhandling, ikke ord som skaper avstand og fremmedfrykt.
Vi må fortsette med å yte bistand og støtte opp om utgjevning mellom land og kontinenter. Som et rikt og velfungerende land kan vi bidra positivt her. Ikke stikke hodet i sanden og benekte de store utforsdringene vi står overfor.
Vi må i fellesskap løfte blikket og gjøre noe for å gjøre verden til et godt sted å være.
De andre bloggene mine handler i stor grad om hvordan vi som mennesker kan komme nærmere hverandre. I dag har jeg løftet frem rammene rundt det jeg har skrevet så mye om.
Det er ikke lett å skape endring, men det er mulig.
Dette er bare et lite innspill om det vi må løse på verdensbasis. Det finnes mange, mange flere eksempler, jeg kunne ha trukket frem. Nøyer meg med dette.
Uansett begynner alt med vår egen innstilling. Hvor villige vi er til endring og sette oss inn i denne utfordrende problematikken med et åpent sinn.
«Ingenting er umulig for den som tror.»
Besøk siden min på FB, Synnas verden
https://www.facebook.com/Synnasverden/
Synnas verden 