“Hjertearbeid
Hver dag er født med en soloppgang
og slutter i en solnedgang, på samme måte som vi
åpner øynene for å se lyset,
og lukker dem for å høre mørket.
Du har ingen kontroll over
hvordan historien din begynner eller slutter
Men nå bør du vite at
alle ting har en slutt.
Hver gnist kommer tilbake til mørket.
Hver lyd vender tilbake til stillhet.
Og hver blomst kommer tilbake til å sove
med jorden.
Solens og månens reise
er forutsigbar.
Men din,
er din ultimate
KUNST.»

Suzy Kassem

Morgenen er den beste tiden på dagen for meg. Da har jeg mest overskudd og kjenner meg mest opplagt. Derfor er det ikke så rart at turene mine som oftest er tidlig på dagen. Det er derfor ikke få soloppganger jeg har fått med meg.

For meg gir en slik start på dagen både glede og energi. Like forskjellige hver gang. Noen ganger stillferdige, uten noen form for dramatikk. Andre ganger er de storslåtte og fargesprakende som et fyrverkeri.

Er det ikke slik livet er også?

Jeg tenkte på det her om dagen, da jeg ble vitne til en helt spesiell og vakker soloppgang. Hvor viktig det er å være i stand til å samle på gode minner, enten det er flotte soloppganger eller hendelser som har betydd noe spesielt. Slike minner kan berike meg på grå og triste dager. En soloppgang er så absolutt et slikt godt minne. Et minne som varmer og fyller hjertet mitt med takknemlighet og glede.

Leste nettopp at  forskere har funnet ut at ved å ta frem det som har vært godt  i livet vårt, får vi mindre av både depresjon og stress.

Ofte er det så altfor lett å tenke på det som er negativt og trist.

Jeg tenker meg at kontrastene i livet, er det som gir de gode  og magiske øyeblikkene. Har jeg ikke opplevd en grå regntung morgen, vil jeg ikke forstå å sette pris på en vakker soloppgang heller.

Det er for lett å ta livet som en selvfølge, og dermed miste kontrasten og storheten i livets uforutsigbarhet.

Denne morgenen var kald og full av tåkedis, eller kanskje det var frostrøyk. I allle fall ga det et trolsk  og fantasiskapende inntrykk. Ville solen klare å trenge gjennom det tynne tåkesløret? For meg ga det håp om et vakkert skue. Ja, selv før solen trengte gjennom disen og over horisonten, var landskapet badet i et vakkert blått og gyllent lys.

Det trollbant meg med sin skjønnhet. Noen steder hadde isen lagt seg som et tynt lag på vannet. Det dannet seg krakkeleringer der bølgene hadde laget krusninger i vannet under isen.Den sprakk litt opp.  Lyset fra solen skinte og dannet de vakreste pastellfarger i vannet.

Magisk. Magisk, Magisk.

I slike stunder lytter jeg til stemmen av lengsel som kommer fra dypet i meg, fra hjertets dyp. Det gjør meg ekstra oppmerksom på det uventede  og magiske som lever i forbindelsen jeg har til deg. Jeg kjenner på nærheten og på lengselen. Et sted  der ute, frem fra tåkedisen springer solen frem.   Du er i solen. Jeg vet det. Du er der, et sted midt mellom virkelighet og drøm. Mon tro om du vil vise deg når disen letter? Kanskje i dag, kanskje i morgen, kanskje ……

«Det er alltid en historie. Alt er historier, egentlig. At solen står opp hver dag er en historie. Alt har en historie i seg. Endre historien, endre verden. «

Terry Pratchett

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Du kan ogå se flere av bildene mine på tursiden min:

På tur med Synnøve

https://www.facebook.com/turmagi/