«Jeg våknet opp i dag
til et magisk og vakkert landskap
Det inviterte meg til å sette nye grenser,
bryte ut fra det som formet meg og var,
til å risikere å se livet fra en annen vinkel, bli forandret.

Måtte jeg ha mot i dag
til å leve fullt og helt
Ikke utsette  lenger,
men endelig gjøre det jeg trenger å gjøre,
ikke  kaste bort hjertet mitt på offerroller eller frykt
Aller minst dvele for mye ved det som var.

Jeg vil ikke leve gjennom fortiden lenger,
men bruke dens erfaringer til å forme mitt her og nå
Det som var ga meg sorger, smerte, men også gleder,
er katalysator, en smeltedigel for dagen i dag
Fremtiden skaper jeg ved å leve nå, bare nå.»

I det siste har jeg vært opptatt av å gi slipp. Gi slipp på det som ikke tjener meg lenger. Gi slipp på det som holder meg i fortiden. Eller holder meg så mye i fremtiden at jeg glemmer å leve her og nå.

 

Det handler ikke om å være flink. Det er heller ingen konkurranse om hvem som har lidd mest. For meg handler det om å overleve og gå videre i livet. Jeg innser at jeg er eneansvarlig for hvordan jeg har det. Fortid er fortid, uansett hvor gjerne jeg skulle ønsket den annerledes, eller skulle ha formet den  på en bedre måte.

Det er mitt valg. Det er mitt valg å  reise meg og gå videre. Selvsagt kjenner jeg på  alt jeg har mistet, alt jeg har gått glipp av. Det vil alltid være et savn og et tenk om. Jeg tror faktisk at jeg ikke trenger å gi slipp på det gode, det som bygget meg opp. Det er det vonde, det som trekker meg ned,  jeg må legge fra meg.

I stedet for å dvele ved det som burde ha vært, kunne ha vært og det som var, må jeg endre fokus. Jeg trenger å øve meg på å se det som var positivt som en fortsatt glede. Se det som gikk galt, som ga meg nederlag eller sorg, som en viktig lærdom om livet. Slik kan jeg bruke fortiden konstruktivt som viktige byggestener mot et rikere liv.

Jeg har virkelig opplevd det dypeste mørke, men også de største gleder.

 

Det er ikke lett å endre fokus. Ikke når følelsene truer  med å overvelde meg og overta styringen. Jeg vil ikke gi slipp på verken dem, eller det som er, eller kunne ha vært.

Lever jeg på en løgn fordi jeg ikke har klart å gi slipp? Nei, så absolutt ikke. I en periode har jeg trengt det alt sammen, denne dvelingen ….. alle følelsene, all lengselen, alt håpet om …. noe jeg ikke helt kan sette ord på. Det har vært nødvendig i min egen prosess, min egen healingprosess, min egen utviklingsprosess, mot en bedre utgave av meg selv.

Et eller annet sted på veien ble det ikke greit lenger. Følelsene og dvelingen ved det som ikke er her og nå ga ingen mening lenger. Det trakk meg ned og hindret meg i å gå videre, hindret meg i å leve. Det som før ga farge til livet, kjennnes nå bare som en byrde.

Det er  noe som er utenfor min rekkevidde, noe jeg må gi slipp på. Det har tjent sin hensikt, gitt meg stor selvinnsikt og visst meg sider ved meg selv jeg trengte å fokusere på. Bloggene mine bærer preg av det. Men nå er det nok. Det trekker meg bare ned om jeg fortsetter å dvele ved noe som ikke er ment å være, i alle fall ikke akkurat nå.

 

«Vend tilbake til deg selv

Stillheten er viktig for sjelens verden. Hvis du når du blir eldre, blir mer stille, vil du oppdage at stillheten kan være en god følgesvenn. Fragmenter av livet ditt vil ha tid til å forenes, og de stedene hvor sjelens beskyttelse ble såret eller ødelagt, vil ha tid til å vokse og helbredes. Du vil være i stand til å finne tilbake til deg selv. I denne stillheten, vil du engasjere din sjel. Mange mennesker går glipp av seg selv helt mens de reise gjennom livet. De kjenner andre, de kjenner steder, har ferdigheter, de behersker arbeidet sitt, men tragisk, de kjenner ikke seg selv i det hele tatt. Aldring kan være en fin tid for modning når du faktisk møter deg selv, kanskje for første gang. De vakre linjer fra T. S. Eliot sier:

«Og slutten av vår utforskning
Vil være å komme der vi startet
Og kjenne stedet for første gang.»»

John O’Donohue

Det er det jeg har gjort, møtt meg selv. Ikke for første gang, men på et dypere nivå enn før. Jeg kan se at det som har skjedd, har i stor grad vært mine egne valg. Valg jeg har tatt, enten bevisste eller ubevisste. Noen tok jeg fordi jeg ikke forsto eller visste bedre. Andre tok jeg gjennom fornekting av virkeligheten, eller et ønske om at livet var annerledes.

Mange valg tok jeg fordi jeg visste innerst inne at de var riktige, at de var nødvendige for min egen utvikling. Noen var lette å ta, andre mer enn vanskelige, fordi de handlet om å oppgi noe som var viktig for meg  der og da, men som jeg visste, uten tvil, ikke tjente meg lenger.

 

Jeg kan ikke trylle tilbake i livet mitt mennesker jeg har mistet, enten de forlot livet mitt på den ene eller den andre måten. Det handler om å gi slipp på det som var, eller kunne ha vært, og fortsette livsveien som et helt menneske, til tross for, eller skal jeg heller si på grunn av alle arrene livet har påført meg.

Stillheten har vist meg at skal jeg finne sjelefred, må jeg våge å velge et annet fokus. Jeg må gi slipp og fortsette, mer hel og mer klok enn før. Det handler ikke om å glemme. Det handler ikke om å gi slipp på gleden over det som var. Det handler om å gi slipp på de vonde følelsene, på det såre savnet og i stedet rette blikket fremover.

«Av og til må jeg gi slipp på noe jeg elsker for å skape noe nytt.»

Jeg sier ikke at det er lett. Jeg sier ikke at det ikke vil komme tilbakefall, der alt det jeg ga slipp på manifesterer seg på nytt. Men jeg vet at det er nødvendig å endre fokus, finne noe annet som kan gi mening og peke ut ny retningen for livet mitt. Jeg vil ikke kjenne meg som et offer, aldri igjen. For meg har det tatt lang, lang tid å gi slipp. Når jeg ser tilbake kan jeg se at det har vært en trinnvis prosess, der jeg har gitt slipp på litt og litt om gangen. Jeg skammer meg ikke over tilbakefallene mine. Hvorfor skulle jeg det. Det er en del av min og bare min prosess mot healing.

 

Det er vondt å gi slipp på noe som har betydd mye, ja nesten alt for meg. Jeg vet bare at ved å fortsette å klamre meg til det, vil jeg stagnere og miste grepet på livet. Hvordan skal jeg beskrive følelsene mine rundt dette …. Det er som å stå på kanten av stupet og vite at om litt skal jeg hoppe ut i det store intet.

Vil vingene mine bære meg, eller vil jeg falle død til jorden i avgrunnen? Faktisk vet jeg at vingene mine er sterke nok til å tåle utfordringen. Så hvorfor er jeg så redd? Hvorfor nøler jeg? Vingene mine har bevist, gjennom erfaring at de er sterke nok til å tåle påkjenningene de blir utsatt for. Så jeg  hopper og gir slipp…… Dessuten vet jeg at alle gode krefter heier på meg.

Jeg sender det jeg gir slipp på ut i universet. Jeg vet at håpene, drømmene mine, det som var, blir godt ivaretatt av gode krefter. Det er ikke noe jeg trenger å bekymre meg over. Jeg er endelig fri til å finne en ny retning for livet mitt, båndet er klippet.

Er det meningen vil det jeg gir slipp på, finne veien tilbake til meg uten bånd, helt av seg selv. Det er ganske magisk, ikke sant.

 

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/