En eldre munk hadde brukt livet sitt til å håndkopiere gamle tekster. En dag bestemte han seg for å undersøke noen av klosterets originale dokumenter. Dager senere, fant de andre munkene ham i kjelleren, gråtende over et krøllete manuskript. «Det står feire, ikke sølibat!«

Hva hjalp det den eldre munken med etterpåklokskap. Han hadde levd livet sitt etter  regler som ikke hadde rot i virkeligheten.

Jeg for min del angrer ofte. Det kan være når jeg har spist litt for mye is for å slippe unna noe jeg vet jeg burde. Eller når jeg har falt for fristelsen til å si noe jeg innerst inne visste at jeg ikke burde ha sagt fordi  …..  Alle de usaklige kommentarene og de mørke stemningene.  For ikke å nevne alle feilvurderingene mine når det gjelder å tro og stole på andre mennesker. Mennesker som jeg stolte på, men som svek meg så det sved langt inn i hjertet. At jeg kunne vært så dum at …. Men mest av alt angrer  jeg på at jeg ikke var en bedre mor, at jeg ikke forsto …. hva jeg gjorde mot barna mine.

All angeren forandret meg til å bli både hardere, mer nærtakende, men også mer omsorgsfull. 

Det er opp til meg om hardheten skal bli til bitterhet eller fleksibilitet. Om min nærtakenhet skal bli et rått sårbart, aldri healende sår, eller en godhet så dyp at den helbreder alle sår den berører. Anger kan være min verste fiende eller min beste venn. Det er helt opp til meg.

Hvordan er det med deg? Jeg vet, jeg vet ….

I dag skriver jeg til deg som ikke har klart å  legge bak deg alt det vonde, alt du angrer på. Du prøvde, du elsket, du visste omsorg …. og så skar det seg. Noe var din skyld, men ikke alt. Og du angrer og angrer og kjenner et intenst sinne mot verden som har behandlet deg så dårlig.  Dine selvoppoftrende handlinger har blitt misbrukt og du kjenner deg sviktet og forlatt.

Du angrer på at du har blottstilt deg, lagt all din sårbarhet åpent frem. Du fikk den slengt tilbake midt i fleisen. Så nå har du trukket deg tilbake, inn i deg selv. Er du bitter? Ja, men mest av alt er du skuffet og disillusjonert. Du tror ikke lenger på dine evner i nære relasjoner. Det våger ikke være åpen og gi nærhet. Ikke fordi du ikke kan, men fordi du er redd for å bli sårer mer enn du kan klare å bære. Det har skjedd før og du vil ikke la det skje en gang til.

Du angrer og angrer, samtidig som du lengter og lengter. Det er ved å slite deg i stykker. Du vet at om du bare  ….. våget å strekke ut en hånd kunne du fått det du drømmer om. men avgrunnen er for stor. Konsekvensene er for store om du har tatt feil også denne gangen. Erfaringene fra fortiden holder deg tilbake. Du sier til deg selv at du har lært av dine feil.

Har du virkelig lært? At brent barn skyr ilden, har du lært. Men har du lært  å bruke de negative erfaringene dine til å utvikle deg selv? Har du tenkt over at all skyld ikke kan legges på deg alene? At du ikke der og da var i stand til å gi det som ble krevd av deg? Hadde du blitt møtt med kjærlig tålmodighet, kunne du ha våget å hente frem dine skjulte skatter, men klimaet var ikke tilstede for en slik prosess. Din umodenhet i nære relasjoner stengte for intimitet og nærhet. Du hadde ikke kunnskap og erfaring nok til å mestre det livet krevde av deg. Timingen var ikke riktig fordi dine behov, håp og lengsler passet ikke sammen med den/de andres forventninger der og da.  Du kunne ikke innfri. Det kunne heller ikke den/de andre.

Det er ikke dermed sagt at det samme vil skje igjen og igjen …. Du er ikke den samme i dag som den gang. Drømmene din er heller ikke den samme.

Det er der du har gått deg vill. Du angrer på at du involverte deg. Du angrer på alt. Det gjelder ikke bare en, men mange ulike relasjoner. Har du glemt alt det positive dere hadde sammen? Før du kan se tilbake på det som skjedde med forståelse og tilgivelse, både overfor deg selv og den/de andre, vil du ikke klare å gå videre. Du sitter fast i angeren, bitterheten og kjenner deg bare dessillusjonert.

Du trenger å heale fortiden din, men også fremtiden. Det handler om du er villig til å  omskape angeren din til noe positivt fremfor noe destruktivt.

Det kan være lurt å starte med å endre fortiden. Hvis du tror at det ikke kan ikke gjøres, tro om igjen. Bokstavelig talt. Fortiden eksisterer ikke unntatt som et minne, en mental historie, og selv om tidligere hendelser ikke kan forandres, kan du forandre historiene du forteller deg selv om dem. 

Så lenge du tenker: «Det skulle ikke ha skjedd, eller jeg burde ikke ha gjort det,» er du låst i en kamp mot virkeligheten. I årevis bruker du energi til nytteløse, «jeg skulle ikke ha, eller  … hun/han skulle ikke ha gjort». Hva hjelper det å snakke om mennesker som forlot deg, dine egne feilvurderinger eller dine foreldres tilkortkommenhet. 

Det er trist å høre på når du snakker om det som kunne ha vært, om du bare hadde …. Det er rett og slett uproduktiv anger når du bruker den for å unngå noe som skremmer deg eller å ta en vanskelig beslutning.

Jeg vet at du bruker angeren for å motstå det du aller helst ønsker deg!

I stedet for å fortelle historien om fortiden på en nyttig måte, bruker du den som en unnskyldning for å forbli der du er og ha det elendig.

Alle er enig med deg når du uttrykker en slik anger. Det burde ikke ha skjedd, men det skjedde. Hvor fører det deg hen ? Liker du å være ulykkelig? Selvfølgelig ikke. Likevel klarer du ikke å la være å tenke på, og uttrykke «om jeg bare ikke hadde, eller om han/hun bare ikke hadde», alt for ofte. Det er langt bedre for din egen mentale tilstand at du fjerner slike uttrykk fra tankene, og vokabularet ditt og går videre …

Anger er en blanding av emosjonene tristhet og sinne. Uansett proporsjoner, noen ganger kjennes anger som tristhet, men du motstår å kjenne på sinne. Andre ganger kjennes det som sinne, men ikke sorg. Om du benekter det du føler vil du bli værende i bitterhet og uproduktiv anger.

Jeg har lært en nyttig teknikk av  Tara Brach:

 Akkurat nå, tenk på noe du angrer på. Med det i tankene, avslutt denne setningen: «Jeg er trist fordi ……….» Gjenta til du ikke finner flere triste ting relatert til den aktuelle angeren.  Så kan du gjøre det samme med det du er sint for.

Når du har jort ferdig listen, kan du gå videre  og jobbe med tristheten og sinnet ditt for å forvandle uproduktiv anger  til noe  produktivt. Dette er ganske nyttig, men også veldig ubehagelig fordi den eneste veien ut av smertefulle følelser er gjennom dem.

Det er viktig å sørge over det som er ugjenkallelig tapt.

Sorg er en naturlig reaksjon på å miste noe vesentlig, en relasjon, en drøm, en eiendom, en mulighet. Produktiv sorg går gjennom deg i bølger, som føles forferdelig, men som stadig svekker sorgen. Det knusende fjellet av sorg blir til slutt en kampestein på ryggen, deretter en stein i lommen, og deretter en stein i skoen, så kanskje ingenting i det hele tatt, ikke fordi forholdene endrer seg, men fordi du blir sterk nok til å håndtere virkeligheten med letthet.

For meg har det vært vanskelig å  omgjøre angeren min i forhold til alt jeg ikke gjorde for å unngå at min sønn tok sitt eget liv, men jeg er underveis.

Du er ferdig med å sørge når du ser noen få det du angrer at du mistet og føler bare glede for dem. Ja noen ganger også  takknemlighet mot  omstendighetene som tvang deg til å forsterke din egen kapasitet for glede. Som gleden over å mestre å leve med en sykdom.  Hvis sorgen ikke avtar, kan  sorg rett og slett ikke være nok. Anger ber deg oppsøke en del av det du har mistet.

Du kan ikke endre det faktum at du sluttet å trene, gikk opp i vekt, eller mistet et «vinner  lodd», eller tilbrakte tiår i sølibat. Men du kan gjenvinne de grunnleggende erfaringene du savnet ved å elske din egen sunne kropp, nyte overflod, gjennoppta lidenskapen. I dette øyeblikket, bestem deg for at du vil finne måter å gjenvinne essensen av noe du ikke kan slutte å sørge over.

Jeg vet av egen erfaring at hvis du bestemmer deg for å gjenvinne essensen av noe du angrer på at du mistet, finner du det, ofte raskere enn du tror, på måter du aldri ville ha forventet eller trodd var mulig.

Sinne komponenten i anger er like viktig og nyttig som tristhet. Hvis du gir sinnet ditt oppmerksomhet, vil du høre at det brøler ut nyttige instruksjoner om hvordan du bør styre fremtiden din. Frykt det ikke, løp fra det, berolig det, prøv å ta knekken på det. Våger du å møte sinnet ditt, vil det gi deg   informasjon om  hva som må endres  her og nå, men også i fremtiden.

Da det gikk opp for meg at kjærlighet ikke har noen motsats i følelser, men er konstant, endret det mye i livet mitt. Jeg fikk et annet perspektiv. Tenk at uansett hva som hender, hvordan jeg føler meg så har kjærligheten aldri forlatt meg. Den omslutter meg ømt i alle livets situasjoner. Tenk etter, så kanskje du  også har lagt merke til det?

Som i dag da jeg gikk meg en tur for å utforske en fjellside. Jeg fant ikke hulen jeg lette etter og gikk skuffet derfra. Men til min forundring kom en sommerfugl og satte seg ned rett ved siden av meg og jeg fikk nyte det vakre synet. Magisk.

Noen sier at motsatsen til kjærlighet er frykt, andre sier at det er likegyldighet.  Det gjør godt å vite at selv midt i frykten, midlt i likegyldigheten, så er kjærligheten der som en sikker venn.

Noen ganger lar den meg gå gjennom prøvelser. Jeg tror at det er for at jeg skal lære og forstå hva som er viktig i livet. Så derfor takker jeg selv for de tøffeste omdtendigheter. De er der for å vise meg vei i kjærlighet.

Denne verselinjen er virkelig sann:

«Jeg kan ikke angre på på det jeg gjorde i kjærlighet.»

Jeg gjorde et liten tankeeksperiment. Av alt jeg hadde angret på gjennom livet, fant jeg ut at ingen av dem fulgte et valg, basert utelukkende på kjærlighet. Alle var konsekvenser av frykt-baserte beslutninger. I de tilfellene der motivasjonen min var en blanding av kjærlighet og frykt, var det alltid den frykt-baserte komponenten som etterlot meg klagende og full av anger.

For eksempel, har jeg tilbrakt kvelder med å spise sjokolade som en reaksjon på noe jeg mangler i livet mitt. Det rett og slett avslørte frykten min. Og neste morgen angret jeg på det. Jeg har brukt mange, mange søvnløse netter i frykt for noe, og det kom ikke noe godt ut av det. 

Men jeg har også mistet mye søvn for kjærligheten. Jeg har vært lenge oppe og kommunisert med venner, tatt meg av syke babyer, hatt gode stunder i relasjoner. Jeg kan virkelig ikke angre et valg som ga meg et øyeblikk av kjærlighet. Gjør ditt eget tankeeksperiment, og jeg mistenker at du kommer til en lignende konklusjon. 

Så den ultimate lærdommen sinne gir oss, er at det vil hjelpe oss til en rik og tilfredsstillende fremtid. Hver gang livet fører deg til et veiskille, fra de minste til de som kan endre alt, gå mot kjærligheten, ikke bort fra frykt. Tenk på alle valg i form av «Hva ville fortrylle og glede meg?» I stedet for «Hva vil holde frykten min, hendelser, personer eller noe jeg frykter i sjakk?»

 Noen ganger vil valget være helt klart. Kjærligheten styrer deg fremover, og ingen frykt oppstår. Men ofte  virker det komplisert. Veien mot det du elsker kan være preget av uro, angst, regelrett terror. Du blir dratt mot det du elsker i ditt hjerte, men bekymringer over hva som kan skje, vil skyve bort de første gnistene av kjærlighet. Du vil lengte etter suksess, men gruer deg for risikoen. Men vit at ønsket ditt om å mestre kjærligheten kan konkurrere med panikken for din egen skjulte sorg, heldigvis.

Det er da du kan henvende deg til angeren din, ikke som er en byrde som du fortsetter å bære, men som en motivator, en kraftig påminnelse om å ikke foreta valg som vil føles forferdelige i ettertid. Hvis du har sørget over tap, gjenvunnet drømmene dine, og utrykt din vrede, har anger gjort deg både  tøff og modig med et mykt hjerte. Du er overbevist gjennom erfaring at ingenting som er basert på frykt, men alt som er basert på kjærlighet er verdt å gjøre. Å leve på denne måten garanterer ikke et lett liv. Faktisk, vil det trolig ta deg med på en vidunderlig vill reise. Men jeg lover, du vil ikke angre.

Kom så reiser vi sammen.

Besøk siden min på FB,Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden