Jeg vet at det er viktig å ha tillit til prosessene som jeg er en del av. Prosessen som foregår inne i meg. De som er nødvendig for å komme videre med livet mitt i den retningen jeg ønsker. Prosesser som er viktige for å finne fotfeste i en ugjestfri  og skremmende tilværelse.

Trøst er kunsten å stille det gode spørsmålet til oss selv, ofte i de vanskeligste  øyeblikkene. Trøst er det vi må se etter når vi ikke klarer å bære smerten, tapet, eller lidelsen som berører oss og våre bestrebelser. Når lengselen vi bærer på, ikke blir realisert på måter vi kan kjenne igjen, når mennesker vi elsker forsvinner, når håpet må ta en annen form enn den vi hadde tiltenkt for det.

«Trøst er det vakre, fantasistedet hvor skuffelsene trekker seg tilbake for å bli gjenskapt i en glederik og trøstende form. Når livet ikke på noen måte er slik vi drømmer om, må vi snu oss til den delen av oss som aldri har ønsket et enkelt liv.»

Det kan kjennes vanskelig, særlig når vi er i villrede om retning, og formål og derfor ikke vet hva som er best å gjøre. Da er det godt å vite at er vi bevisst, vil det vi trenger komme til oss, akkurat der og når vi  trenger det.  Alt er slik det skal være.  Jeg vet at det vil komme noe godt ut av alt vi går igjennom, selv om det ikke oppleves slik akkurat når det skjer. Det kan synes både uvirkelig og som en fantasi, men uansett er det slik det er. Klarer vi å ha tillit til livet, og lar oss lede av hjertet og de høye energiene som er tilstede rundt oss, i stedet for å motarbeide dem, da er jeg sikker på at noe magisk og trøstende vil skje.

«En stor sjel er den som har tatt på seg oppgaven med å endre seg selv. Hvis han eller hun er i stand til å overskride frykten sin, og handle ut fra mot, vil alle som er rundt han eller henne ha nytte av det, i sitt eget liv, De vil plutselig være mer modige, selv om de ikke kan se hvordan eller hvorfor. »
Gary Zukav

Angst for fremtiden og det ukjente lammer oss så altfor ofte. Hvordan skal vi klare å gå ut av komfortsona vår, og gå videre ut i livet, eller forplikte oss til noe vi ikke vet om vi vil eller kan lykkes med. Å være helt alene i en skremmende verden, kan være mer enn vanskelig noen ganger. Jeg vet at du opplever det slik ofte. Selv har jeg også følt det slik, selv om det  er sjeldent i det siste, fordi jeg har lært meg til å stole på livet og at det alltid vil meg vel.

Våger vi ikke å  stole på livets magi, settes det en  stopper for alt det vidunderlige det kan gi oss. Å bli stående på stedet hvil av redsel for hva fremtiden har med seg, gir ingenting, og det fører oss i alle fall ikke dit vi skal. Hvordan skal vi klare å komme videre i situasjoner som kjennes tunge og alt synes umulig? Hvordan skal vi klare å ha tillit til at livets mange utfordringer, er både overkommelige og  viser vei mot en bedre fremtid?

«Det handler  i stor grad om å finne inn til det i oss som kan gi oss visdom og trøst.»

Trøst finnes i å la kroppens egen visdom å få slippe frem. Den delen av oss som fører oss, når sinnet ikke kan bære det, til bølgene som slår på stranda. Eller når hjertet ikke kan klare mer, til fuglesangen i treet over hodene våre. Alt er en del av dagen og av sorgen vi bærer på. Det betyr at livet går videre, på en eller annen måte. Og mest vidunderlig, slik kan vi lære å nyte, ja til og med feire livet vi nettopp har mistet.

Hva er det som oftest holder oss tilbake fra å ta valget som kan føre oss videre? For meg har det vært å gi slipp på det som ikke tjener meg lenger.  Det er ikke alltid nødvendigvis å gi slipp på noe spesielt. Det handler om å ha tillit til livet og la meg flyte med livets elv, til der strømmen fører meg.

Det er noe vakkert med vannets løp. Det beveger seg alltid mot dypet og alltid nedover ut mot det store havets mystiske uendelighet. Det higer ikke etter berømmelse og ære. Da ville det ha trukket oppover. Men slik er ikke dets vesen. Det er å tjene andre,  og finne frem til de dypeste sannhetene og visdommen livet tilbyr. For meg er det en vakker metafor på selve livets magi.

For meg ble alt helt annerledes da jeg oppdaget denne magien. Jeg som har hatt så lett for å kjempe mot strømmen og ikke stolt på at livet ville komme til meg, uten at jeg tvang det jeg ønsket meg frem. Mer og mer forstår jeg at det er det motsatte jeg har oppnådd. Så tenkte jeg at jeg måtte gi slipp på det jeg ønsket meg og finne meg en annen vei. En slik avgjørelse har vært umulig for meg å ta. Samtidig har jeg følt at det er nødvendig å gå videre for å kunne leve som et helt og ekte menneske.

Nå vet jeg at jeg ikke kan knytte meg til noe som ikke er klart til å krysse min vei. Når det en gang blir klart, vil det finne veien nedover elven. Da vil våre veier møtes en eller annen gang. Kanskje ikke før vi har nådd det store havet.  Hvem vet.

Denne sannheten er en del av livets uendelige visdom, og mystikk.

«Sannheten er at livet ikke viser kortene sine før det er klar for det.»

Vet du, når jeg tenker slik, trenger jeg ikke gi slipp. Jeg trenger bare å flyte med strømmen og la det som skal skje, skje uten å feste meg til et ønsket resultat. Alt som er godt vil komme til meg, uten at jeg behøver ta stilling til om det skal være en del av livet mitt eller ikke. Det er faktisk ikke opp til meg. Jeg trenger å slutte å gripe etter det eller prøve å feste meg til det.

I stedet sender jeg varme tanker og positive energier til drømmene mine i kjærlighet. Hva mer er det for meg å gjøre? Slik hindrer jeg ikke livets gang, men frigjør meg fra resultatet og lar drømmene fritt få finne sine egne veier. Ikke de veiene som jeg mener er de beste. Men de veiene drømmene  er tiltenkt å gå når de lar seg føre dit strømmen leder dem. Ingen kan vite hvilken vei som er best for andre. Hvordan kan vi det, når vi så ofte ikke engang forstår vårt eget beste.

«Jeg elsker å ta ting som er dagligdagse og trøstende og gjøre dem til de mest luksuriøse som er i verden.»
Marc Jacobs

Selvsagt skal jeg ikke bli fatalistisk og la være å jobbe for å nå drømmene mine. Det er balansegangen jeg trenger å forstå. Når jeg har gjort det jeg kan, og det ikke er mer jeg for øyeblikket ser som muligheter for å påvire resultatet, må jeg trekke meg tilbake og la strømmen råde.

Jeg tror vi ofte vegrer oss for å ta ansvar for  livene våre. Det nytter ikke å støtte oss til andre og regne med at de vil ordne opp for oss. Så stol på livet, og fri deg fra det som hindrer deg  og holder deg fanget. En slik tilbakeholdenhet og redsel fører bare til at du ikke våger å la deg føre med strømmen for å nå drømmenen dine. Uansett hvor redd du er for å gjøre akkurat det, råder jeg deg til å kaste deg utfor….

Du vil ikke drukne. Vannet hoder deg oppe med en uendelig omsorg og ivaretakende kjærlighet. Ha tillit til at det som er ment å være, vil skje. Og hvis det ikke skjer, så er det en mening med det også. Strømmen vil føre deg dit du skal. Når du kutter navlestrengen til det gamle livet ditt, vil du oppleve at livet du får, er mer verdt enn det du lar ligge igjen og forlater. Det er greit at du begraver det i den dypeste strømmen og kulpen.

Er du en av dem som aldri gråter? Jeg har i perioder ikke klart å gråte og smerten ved det jeg opplever synes aldri å ta slutt. Men så som ved et under forløstes tårene. Det var som en demning brast i meg, og alt det såre og vonde flommet ut. Det var som en indre renselse. En renselse som ga rom for nytt liv og ny vekst. Magisk og vidunderlig. En dyp indre fred fylte meg og livet begynte på en ny og bedre fase.

Tårene  har en viktig funksjon, fordi de bidrar til å forløse  følelsesmessige traumer eller sår, som jeg noen ganger ikke en gang vet at jeg har.  Det skjer når sorgen finnes i det ubevisste og jeg har forvekslet den med andre følelser. Er det slik for deg også?

«Det er sorg og smerte i alles liv, men nå og da er det en stråle av lys som smelter ensomheten i hjertet og bringer komfort som en varm suppe og en myk seng.»
Hubert Selby Jr.

Ofte lever vi  et liv vi ikke kan se, eller sette pris på før det blir tatt fra oss. Å bli trøstet er å bli invitert inn til det forferdelige, men vakre rommet i oss, til en stemme som ikke beroliger falskt, men berører stormsenteret av smerten vår, eller uttrykker kjernen av tapene vi har lidd, og deretter frigjør oss til både liv og død som en likeverdig rett.

«Når den første tåren smelter,
da brister sorgen.
O Gud, gi meg den første tåre.

Hos meg er tåren is
Og min sorg er isens rose,
Hos meg er tåren is,
Og mitt hjerte fryser.»

Sigbjørn Obstfelder

Det er nødvendig å jobber for å løse opp i følelsesmessige blokkeringer som påvirker livsgleden og livskraften vår. Sorg handler ikke bare om tap, men like mye om svik, at vi  ikke blir forstått eller verdsatt, om noe vi aldri fikk, at vi opplever at vi ikke strekker til, eller er i stand til å gi det vi  ønsker, eller det våre nærmeste trenger, at vi  har sviktet den vi er og kraften vår.

«Jeg sier til dere: en mann må ha kaos inne i seg for å være i stand til å føde en dansende stjerne.»
F. Nietzsche

Trøst er ikke en unngåelse, og heller ikke en kur for lidelse, og heller ikke en tilbakelagt sinnstilstand. Trøst er å se tydelig, og delta i en feiring av det vakre som kommer og går.  Tankene mine farer til turen min i går, da jeg så så mye vakkert i naturen. Det var den beste trøst jeg kunne få.

Trøst er ikke ment å være et svar, men en invitasjon, gjennom døren til smerte og vanskeligheter, til dybden av lidelse, og samtidig skjønnheten i verden som de logiske tankene ikke kan forstå av seg selv eller få en mening ut av.

Kanskje har du en sorg som er klar for å bli forløst, men du vegrer deg. Det er vanskelig når du blir bedt om å legge bak deg tapet av noen eller noe du er glad i.

Å komme videre uten at du klarer det, kan være tøft og vanskelig. Gjennom å åpne opp for å frigjøre sorgen, skuffelsene  og de uinnfridde forventningene  dine, vil livet endre seg umiddelbart. Den økte livsenergien du da opplever, vil gi deg styrke til å ta imot fremtiden med alt den innebærer. Den vil også åpne opp  for kjærlighetsenergien som finnes inne i deg. En sterkere kraft og et mer helhetlig liv  dukker opp fra ruinene av det du har lagt bak deg.

Endelig vil du oppleve at du er hel, og full av kraft og glede over livet. Du er ikke lenger så alene og en outsider, en som en tilskuer og ikke deltaker. Gir du slipp på de vonde følelsene og lar vannet rense dem, vil du fremstå med vakre og lysende farver. Ikke, som så lenge i nyanser av grått.

Å lete etter trøst er å lære å stille klare og poengterte spørsmål, spørsmål som omskaper identiteten, og kroppene våre og relasjonene til andre, rett og slett ved å spørre dem. Stående i tap, men ikke overveldet av det, blir vi til nytte, sjenerøse,  medfølende og gode  følgesvenner for andre. Trøst stiller oss veldig direkte og kraftfulle spørsmål.

For det første, hvordan vil du bære det uunngåelige som kommer til deg? Og hvordan vil du tåle det i årene som kommer? Og fremfor alt, hvordan vil du forme et liv som er like vakkert og forbløffende som det som skapte deg, det som tok deg med inn i lyset, og slik ga deg uante muligheter og valg.

Uansett handler det om å våge å gripe muligheten som gis deg. Ikke gli inn i en bakevje som ikke lar deg komme videre. Strømmen tar deg bare rundt og rundt i en evig runddans. Det gir en kjedelig og depressiv følelse av uferdighet og mismot. For å komme løs må du handle og gripe en av grenene  over deg. Den  kan trekke deg ut i den vitale og levende strømmen,  og videre nedover elven mot havet. Når du oppdager gleden ved å være underveis, vil du ikke forstå hva det var som holdt deg tilbake så lenge.

Kjære deg ikke nøl lenger. Grip  greinen over deg, kom deg ut i strømmen og ut på tur. Gå ut i kveld og se på stjernene. Og du vil oppdage hvilken enorm kjærlighet som kommer strømmende mot deg fra alle kanter. Uten din deltagelse vil verden mangle noe som bare du kan tilføre med ditt strålende vesen og tilstedeværelse.

Er det ikke trøst i det, så vet ikke jeg.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/