Forråde oss selv …..

 

«Jeg lærer å stole på reisen selv når jeg ikke forstår den. »
Mila Bron

I dag vil jeg bruke to drømmer som utgangspunktet for bloggen min. Jeg vet at jeg skal skrive om dem. For meg er det uforståelig at jeg drømte dem, men kanskje du vet hvorfor ….

I den første drømmen så jeg noen unge jenter i 12 års alderen gå tur i skogen langs en skogsvei. Jeg tror at det var litt snø, men det er jeg ikke helt sikker på. I alle fall måtte det være under krigen, fordi på den ene siden av veien så de mange norske motstandssoldater. Soldatene hadde hvite kamuflasjeuniformer med brune flekker, og det så ut som om de ventet på fienden.

Så befant jentene seg inne i et hovedkvarter og det var ikke et norsk hovedkvarter. De var inne i fiendens base. Hvordan de hadde kommet dit, vet jeg ikke. Trolig ble de funnet av fienden og tatt med dit, og bort fra der krigshandlingene foregikk. De ble behandlet godt og fikk stor oppmerksomhet.

Så våknet jeg og forsto ikke hva en slik drøm kunne bety. Jeg hadde da ingen tilknytning til krig eller ytre fiender. Selvsagt indre fiender finnes det mange av. Det er egoet som prøver å ta over styringen over livet mitt. Det liker ikke at jeg har sluppet fienden inn mer og mer. Fienden som er kjærligheten. Den fortrenger egoet som trodde at det hadde eneretten til alt som er meg og mitt.

Jentene lot seg lure inn i varmen til fienden. De fikk smake på livets goder og åpnet seg opp i forhold til all vennligheten de møtte. Sannsynligheten for at de ble brukt bevisst som informanter av fienden, er stor.

Noen ganger kler fienden seg ut for oss, og viser seg som det vi mest av alt ønsker trygghet, varme og komfort. Hvordan kan unge jenter klare å forstå forskjellen. Det klarer ikke vi som voksne heller alltid.

Jeg grunnet på drømmen. Den lå som en påminnelse om noe som jeg skulle formidle, men hva …..

Så i natt drømte jeg igjen. Denne gangen var drømmen helt annerledes. Jeg forsto at fienden hadde drept faren til en ung jente. Kunne det være en av jentene i den tidligere drømmen? Denne unge jenta skulle også drepes, men hun kom seg unna som ved et under. Hun gjemte seg i skogen og det tok lang tid før hun våget seg frem. Hvor mye hun fortalte om det som hendte, er ikke godt å vite.

«Du er vakkert nok. Dine historier om «ikke bra nok «er fiktive romaner skrevet av en kultur som fortsatt  skjuler sitt lys under et fjell av skam. Den virkelige historien, din sanne selvbiografi, er en av iboende storhet, mot og guddommelighet som strømmer gjennom din sjels årer. Så du bestemmer deg for hvilken bok du skal lese. Den fiktive romanen skrevet av de som ikke ser deg, eller den hellige boken som er skrevet av en strålende ånd.»

Jeff Brown

Det er den unge jenta som opptar meg. Hun er hovedpersonen. Jeg tenker på hva det må ha kostet henne av mot for å komme seg unna. Hun så faren dø, og visste at hun var en indirekte årsak til at han døde gjennom sin løsmunnethet. Hun hadde latt seg sjarmere av fienden. Hvordan kunne vel hun som bare var en liten jente forstå omfanget av sin pludring om ulike «hemmeligheter».

Hvem var mest å bebreide spør jeg? De som la på henne en slik viten. Hun var ikke moden nok til å forstå omfanget av det som skjedde, og hvor lite kontroll hun hadde over livet.

Hvilken byrde det må ha vært for henne, da hun forsto at på grunn av henne ….  Ikke rart at hun gjemte seg, og at det tok lang tid før hun kom frem. På noen få minutter ble hun voksen. Uskylden forsvant og hun opplevde hvor tøft og lite vennlig menneskeheten kan være. Hun fikk virkelig smake konsekvensene av det hun så løsmunnet ga fra seg.

Denne historien, drømmen er ganske skarp i kantene. Jeg tror at mange opplever noe i barndommen som preger dem for resten av livet. Noe som setter varige spor og gjør dem harde og lite mottakelige for varme og nærhet. De sier til seg selv at de ikke fortjener å bli møtt positivt, skyldfølelsen rir dem. Samtidig er de redde for å bli forrådt igjen om de åpner opp. Erfaringene var for sterke og opprivende i forhold til å kunne legge dem bak seg. Minnene kaster skygger over alt samvær for store deler  av livet, og kanskje for alltid.

Slike mennesker støter ofte andre fra seg. De krever samme tilbakeholdenhet fra andre som de krever av seg selv.  Eller de krever nærhet og varme fra andre, men er ikke selv istand til å gi særlig mye tilbake. Varmen som finnes inne i dem, er beleieret av frykten. Frykten for at de ikke er gode nok, frykten for å gjøre feil, frykten for å ikke bli elsket som den de er. Derfor setter de på seg en maske, en maske av hardhet. Bare av og til oppdager verden rundt dem det store forskremte hjertet som bare venter på å få gi og bli elsket.

I stedet for å vise all sårbarheten, stiller de krav og blir krevende for alle som ønsker så sterkt å elske dem. Klarer vi å se gjennom masken? Ser vi godt nok etter? For da har vi makt til å gjøre verden til et vakrere sted. Vi gjør det hver gang vi velger medfølelse fremfor fordømming.

Hvor lett er det ikke å fordømme andre for den de er. Har vi tenkt over hva de har opplevd og all smerten de bærer på. Som regel ikke. Vi bare går forbi og tenker at hun der, eller han der burde ta seg sammen. Tenk å være så negativ til alt og alle.

Det krever mot å arbeide seg gjennom demonen sine, alle feilgrepene som har ruinert livet vårt så lenge. Jeg vet at denne unge jenta som nå er gammel, om hun fortsatt lever har klart å forsone seg med livet, med det hun selv opplevde som den største synden, nemlig å forråde en hun var så inderlig glad i.

Hun er ikke alene om å føle slik. Vi kjenner hver og en av oss på noe som vi gjerne skulle ha hatt ugjort. Noe som har påført andre smerte uten at vi har villet det. Ordene kom ut uten at vi klarte å kontrollere dem. Vi handlet uten forstand osv. i det uendelige. Det finne uendelig mange situasjoner og opplevelser som ligner på disse, dessverre.

«I lang tid så det ut som om livet mitt var i ferd med å begynne. – Det virkelige livet. Men det var alltid noen hindringer i veien, noe å få gjennom først, noen uferdige saker, tid som fortsatt måtte brukes, en gjeld som skulle betales. Så skulle livet begynne. Endelig gikk det opp for meg at disse hindringene var livet mitt.»

Alfred D. Souza

Perspektivet som Alfred D. Souza har, hjelper oss til å se at det ikke er en vei til lykke. Lykken er veien. Så, verdsett hvert øyeblikk du har.  Verdsett det fordi du har erfart livets medgang og motgang og vet hva sorg er. Og verdsett det fordi du delte det med andre spesielle, spesielle nok til å tilbringe tid med … og husk at tiden ikke venter på noen …

Så slutt å vente til du er ferdig med skolen, til du går tilbake til skolen, til du mister ti kilo , til du legger på deg ti kilo, til du har barn, til barna forlate hjemmet, til du begynne å arbeide, til du går av med pensjon, til du gifter deg,  til du blir skilt, til fredag ​​kveld, til søndag morgen, til du får en ny bil eller nytt hjem, til bilen eller hjemmet er nedbetalt, til våren, til sommeren, til høsten, til vinteren, til du er ute av NAV systemet, til den første eller femtende , helt til sangen din kommer på, til du har tatt en drink, til du har blitt edru, til du dør, til du blir født på ny, til du bestemmer deg for at det er ingen bedre tid enn akkurat nå til være lykkelig!

«Lykken er en reise , ikke et mål ; derfor elsk som om du aldri har blitt såret og dans som om ingen ser deg.»

Med andre ord så trenger vi å legge det vonde bak oss. Vi må lete og jobbe oss gjennom alt det som tynger oss ned, og møte livet på en annen og mer positiv og  åpen måte. Det handler om valg. Det handler om hva vi velger å gjøre med livet vårt. Det krever litt mot, men det er verdt det alt sammen.

Selv den gamle damen som nesten har brukt opp livet sitt, er klar for å åpne opp og møte livet med undring. Endelig har hun sluttet fred med demonene og skyldfølelsen som har plaget henne gjennom et langt liv. Når hun kan, så kan da vi også …. Det innbefatter selvsagt deg også.

«Når vi er unge, er det en illusjon av perfeksjon, vi er forelsket i. Når vi blir eldre, er det  menneskeligheten som vi forelsker oss i med gripende historier om å overkomme, den dype sårbarheten ved å bli eldre. De kampene som fikk oss til å vokse, slik en sjel formet seg selv til å imøtekomme sine omstendigheter. Med mindre energi til å holde oppe rustningen vår, blir vi avslørt, og i den avsløringen, roper vi ut til hverandres hjerter. Der sårene før slo oss ut, er de nå avslørt som et bevis på at Gud eksisterer. Der vi en gang så ufullkomne arr, ser vi nå bevis for et liv fullt levd.»

Jeff Brown

Kjenner du deg frustrert? Opplever du at livet går imot deg? At du bærer på så mye tungt og vanskelig?

Da er tiden inne til å gjøre noe med det. Til å endre perspektivet ditt bort fra det negative og snu deg mot kjærligheten. For livet skaper vi selv, og ingen andre kan ta fra oss det ansvaret.

Det gode er at vi kan legge bak oss alle feilgrepene og alt det vonde og starte på nytt med glede og kjærligheten som ledestjerner. Da vil vi oppleve at fred og lykke fyller oss.

«Frustrasjon er et tegn på et behov for endring.

Indre endringer fører til ytre resultater.
Indre endringer fører til mønstre.
Mønstre fører til indre erkjennelser.
Indre erkjennelser fører til ytre resultater.
Å erkjenner de negative mønstrene er visdom.

Så hvis du føler deg frustrert, vær åpen for visdommen som venter på å bli oppdaget … på en eller annen måte.»

Doe Zantamata

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.