«Noen ganger står jeg i den klare, kalde natte luften og stirrer på månen. Ber det evige feminine om å komme inn i livene og drømmene våre, slik at vi behandler jorden med ømhet og helbreder menneskenes hjerter.»
Oriah Mountain Dreamer
For omtrent ett år siden skrev jeg denne bloggen. I dag kjenner jeg så sterkt at den skal deles på nytt. Kanskje akkurat du trenger ordene mine i dag. Selv om livet kan påføre oss tunge slag, så er det alltid et håp. Et håp som lever i hver enkelt av oss.
Ta frem lyset ditt og følg veien det viser deg. Da vil du garantert nå frem til regnbuens fot der alt er mulig. Du er verdt det. Livet ditt fortjener det. Du vil garantert finne gleden som skjuler seg bak frykt og tvil. Kjærligheten viser deg vei gjennom sin klare, rene og uslukkelige flamme. Den kan nok synes langt borte og bare skinne med en svak, blafrende flamme fra tid til annen, men den vil aldri svikte deg. Stol på det. Fatt mot. Kjærligheten er uovervinnelig.
Her er det jeg skrev:
Noen ganger står det klart for meg hva jeg skal skrive. Det er som en indre stemme tvinger det frem. I dag er en slik dag. Dagen er ikke valgt tilfeldig. Jeg vet at det handler om noe som endelig snart er over og som trenger å bli satt ord på.
Jeg har både skrevet om det og sett det før. Dette som nå er her. Det jeg ikke så var tidsaspektet. Nå forstår jeg at tid og rom er uendelig og at det derfor er vanskelig å angi tid for det jeg opplever med den 6. sansen min. Ofte har et budskap dobbel bunn, ja flerfoldig bunn. Det er derfor jeg får tilbakemelding fra flere som kjenner at budskapet er rettet direkte mot dem.
Enda merkeligere er det at et budskap som jeg tolket på en måte for en tid tilbake, synes å ha forandret karakter. Sett med andre indre bilder, opplever jeg nå budskapet som tydelig og klart med et noe annet hovedbudskap. Det første budskapet var ikke dermed feil. Det var slik det skulle tolkes den gang.
Jeg ser farger og symboler og blir oppfordret til å finne frem til symbolverdiene av det jeg ser. Det er spennende arbeid og jeg blir alltid ydmyk over nøyaktigheten av budskap som ofte bare er små korte glimt. De er fulle av symboler og betydninger. Tilsammen gir det mening og et tydelig budskap. Et budskap som jeg vet er rettet mot en spesiell situasjon, men som samtidig passer inn i mange andres opplevelser.
Selv om du ikke tror på bakgrunnen for det jeg skriver….. Du tror ikke på at jeg får budskap som skal formidles fra noe vi ikke helt forstår hva er. For meg er det helt ok at du ser slik på det. Du kan rett og slett bare lese det jeg skriver som en refleksjon rundt et tema. Det gir faktisk mening da også.
De siste nettene har jeg sovet dårlig. Jeg har våknet opp med en følelse av frittflytende angst. Det er som jeg står på en avgrunn som trekker med lenger og lenger ut på stupet. En følelse av avmakt og uendelig redsel fyller meg. Halsen snører seg sammen og jeg skriker ut i angst og smerte. Et skrik som blir sittende fast, mens jeg svelger og svelger. Det slår seg til ro i magen og jeg nesten sprenges av en uendelig overmakt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg fri og bort fra den sugende avgrunnen. Jeg faller på kne og ber om å bli satt fri fra denne ulidelige og allestedsværende smerten.
Det er ikke min smerte, men jeg kjenner den som om den skulle ha vært min. Jeg kan huske opplevelsen fra den gang jeg var liten jente og våknet opp fra et forferdelig mareritt. Jeg hadde drømt at jeg falt, falt og falt ned i en endeløs svart avgrunn. Jeg kan enda i dag, mange år etter huske og fornemme den altoppslukende følelsen av å ikke ha kontroll. Sengen var våt og jeg skammet meg over at jeg ikke kunne klare noe så enkelt som å holde sengen tørr. Og jeg var så redd, så redd……..
Da var det godt å kunne krype ned i sengen mellom mor og far. Tryggheten, trøsten og varmen de utstrålte ga meg en god og varm følelse av nærhet og aksept. Selv om de ikke forsto hvordan jeg hadde det, og ikke alltid gjorde det de burde gjøre for en redd og utrygg jente, så ga de meg alltid kjærlighet. En kjærlighet som har båret meg gjennom livet og gjort meg til den jeg er i dag. For det er jeg evig takknemlig.
Jeg vet at den jeg ser for meg i mitt indre ikke hadde en lett barndom. For meg står vedkommende foran meg som en liten redd fugl. En fugl som så gjerne ville være kjærlig, men som gjennom et liv fylt av prøvelser, hadde inntatt en maske som viste frem en sterk og farlig rovfugl. For å overleve i en tøff verden ble det slik. Den hadde ingen trygg og varm seng med kjærlige hender å krype inn til når livet ble vanskelig. Heller avvisning og vonde ord.
Det var ikke lett for den lille redde fuglen å vokse opp. Særlig ikke etter at omverdenen stemplet den som en forrærder, og trakk seg bort og etterlot den enda mer redd og forvillet. Den hadde ikke gjort noe som kunne føre til slike kraftige reaksjoner. I alle fall ikke med vitende og vilje. På mange måter ble den et mobbeoffer. Et mobbeoffer som tok igjen med samme mynt når det vokste til.
«Man blir villedet både av sympati og kulde, av ros og av beskyldninger.»
Johann Wolfgang von Goethe
Slik er livets hakkelov. Jeg har sett denne loven i fri utfoldelse når ingen griper inn og tar over styringen. Da blir det den sterkestes rett. En rett som ikke blir styrt fra et varmt hjerte, men fra et såret, engstelig og hevngjerrig sinn. Det er en maktutøvelse som gir en ellers fortapt sjel, makt og myndighet over i alle fall noe som kan kontrolleres. For meg er det et tydelig uttrykk for avmakt.
Denne lille fuglen har ikke hatt et lett liv. Det har heller ikke vært lett for dem som så gjerne ville gi av seg selv og var villige til å tilby all sin kjærlighet for noen varme ord fra fuglen. I stedet ble de trukket inn i et maktspill og en hersketeknikk som gjorde verden kald og øde rundt alle som prøvde.
Særlig du måtte ofre nær sagt alt annet for å være nær og tilstede for fuglen. Et offer som ble tatt som en selvfølge, og som bare førte til nye krav og behov fra fuglen. Fuglen som hadde begravd hjertet sitt ett eller annet sted i barndommen.
Kun i små korte glimt fant den inn til varmen og gnisten som var skjult under årtier med smerte og vonde opplevelser. Da bruste fuglen med fjærene sine og viste seg frem i all sin vakre prakt. Den var så vakker der den skinte i lyset fra sitt eget indre lys. Et lys som var uendelig vakkert, men skjørt. Det sloknet så altfor lett fordi omverdens vinder var for sterke og ugjestmilde mot det. De få som hadde sett dette lyset, glemte det aldri. Det skinte med slike vakre stråler og trollbant alle som fikk oppleve det.
Jeg så sortkledde mennesker som vandret på rekke og rad inn i en sump av mørke. De balanserte på en sti laget av planker lagt over en synkemyr. Jeg kjenner på frykten igjen. Denne gangen fra alle de sortkledde som ikke forsto hvor veien bar. De fortsatt ut av synet og inn i mørket.
Jeg vet at du står igjen og ser dem gå. Du er ikke en av dem som velger å gå den farlig mørke veien, og ikke lytte til hjertet og livet lenger. Du lar ikke kampen om det som er igjen etter den lille fuglen ødelegge livet ditt. Du er ikke grådig og krever din rett. For meg er det et tegn på at du endelig har funnet frem til det som betyr noe for deg. Det som kan sette ditt hjerte i brann. Det er kjærlighet og ikke nag, frykt og hat.
De som går den mørke veien er fortapte sjeler som velger å vise sitt savn slik den lille fuglen gjorde. De krever sin rett gjennom ytre forhold. Hvorfor? Fordi de ikke fikk noe som kunne opplyse hjertet og vise vei gjennom livets mange labyrinter. De handler ut fra frykt, og savn og ikke ut fra kjærlighetens helbredende og uendelige omsluttende lys. De er på vei mot avgrunnen. Jeg håper de klarer å stoppe i tide før sumpen trekker dem under.
Kanskje er det du som må hente dem ut. Det er du som har lyset og kan vise vei. Tar du utfordringen?
Jeg visste hvordan det ville gå med den lille fuglen for lenge siden. Hvorfor. Fordi jeg så det. Jeg så en grav med et flagg over, og jeg ble bedt om å skrive om sorg og savn. Nå forstår jeg at det var for å forberede deg, slik at du kunne være forberedt på det som uvegerlig nærmet seg.
Jeg tolket flagget som at det jeg så ville skje i mai. Det var fordi jeg forbandt flagget med 17. mai. I tillegg oppfattet jeg at det handlet om en sann patriot, noe jeg fortsatt vet er sant. Da det jeg så for meg ikke skjedde i mai, begynte jeg å tvile på budskapene jeg fikk. Var alt sammen bare innbildning og et behov for å oppleve nærhet til noe jeg egentlig ikke kunne vite, og kjenne og forstå. Det skapte en tvil i meg som var vanskelig å forholde meg til.
Tvilen ble en følgesvenn.
Heldigvis vant den ikke over meg, og i dag er jeg tryggere på meg selv og evnene mine enn noen gang før. Nå ser jeg at det var en del av det jeg skulle lære for å stole på budskapene jeg får. De har alltid en mening. Ja flere meninger i ett og samme budskap.
Jeg vet fortsatt at flagget betyr noe. Det har mange betydninger og gir et vakkert budskap som jeg vil forsøke å gi videre til deg. På en eller annen måte vil jeg få bekreftelse i morgen.
Det vet jeg bare.
I morgen er samefolkets dag som også, lik 17. mai er en viktig dag der flagget står sentralt. Flagget symbolisere avskjed, men enda ikke en avskjed som er begravet. Det er et åpent sår, kun dekket av flaggets varme. Det viser vei mot frihet og glede. Flagget er en hedersbevisning gitt til en plaget sjel som gjorde sitt beste ut fra sine forutsetninger. Aldri glem det.
Det er svært viktig å formidle hvorfor budskapet rundt flagget står så sentralt. Det formidler noe som jeg vet er viktig for deg å vite og forstå. Noe du har grublet på og som ikke har gitt deg fred.
Symboler spiller en mye større rolle gjennom livet enn vi forstår og oppfatter. Hver eneste dag opplever vi symbolske handlinger og vi er omgitt av symbolske bilder. Det er merkelig at et tøystykke, som et flagg vitterlig er, kan sette så mange følelser i sving. Det samme flagget kan få frem både glede, sorg, bitterhet og ærbødighet, alt etter hvilken sammenheng det presenteres i. Det representerer noe ut over seg selv. Det er en del av en større sammenheng.
Rødt, hvitt og blått er våre farger. De er frihetens farger og korset er vår form.
Det viser meg at den lille fuglen endelig har funnet fred. Det arrete, men samtidig så vakre hjertet har funnet veien hjem.
Dette er noe av det viktigste av det jeg formidler til deg. Vit at freden hersker der den lille fuglen har tatt veien. Der er ingen plager mer, der er ingen smerte, der er ingen konflikter, der er ingen anklager …… kun fred og kjærlighet.
«Hvis vi tar oppfatningen til eksperter på dette feltet, og følger hans råd er det stor sjanse for å utføre dette arbeidet enkelt og uten store problemer. Derfor bør vi følge en slik vei som fører til lykke, der det ikke er frykt for å gå seg vill.»
Yajur Veda
Men først vil jeg si litt om korsets betydning i den lille fuglens liv.
Korset har vært et strafferedskap av særlig vanærende karakter. Det ble blant annet brukt til avstraffelse av de som ikke var verdt noe i samfunnet. Slik har den lille fuglen oppfattet seg selv. Som en som trengte å bli straffet. Og straffet ble den. Mest av seg selv, og de negative tankene, og det sårbare og skjøre selvbildet sitt.
Men korset symboliserer også noe helt annet. Det symboliserer at livet og kjærligheten har seiret over døden og mørket. Vit at det er slik det er. Til slutt har livet og kjærligheten også seiret i den lille fuglens liv. Du har kanskje ikke oppfattet det, men hva som skjuler seg og foregår i et hårdt prøvet sinn er ikke alltid like lett å tolke for øynene som ser. Jeg vet at kjærligheten vant, og at den lille fuglen hviler trygt og godt på en seng av fred. Tenker du nøye etter vil du forstå at slik er det.
Så til fargene og hva de kan fortelle meg.
Det er ikke vanskelig å følge den røde tråden gjennom fuglens liv. Et liv fullt av sinne og hat, men også av glede og kjærlighet når den klarte å løsrive seg fra de vonde tankene som fikk den til å se rødt. Så altfor ofte følte den at den ble satt til side og ble utestengt fra det gode selskap. Den fikk så altfor ofte det «røde kortet.» Den ble holdt utenfor fordi den ikke klarte å innordne seg. Det ble dens lodd i livet.
For meg som ser på fra avstand, kan livet til fuglen ofte fortone seg som en tur ut i det blå. Den visste ikke hvor den skulle. Den visste bare at den ønsket noe den ikke hadde. Derfor ble det også så vanskelig å finne. Kun av og til kom den inn på stier som førte mot små oaser. Oaser med fred og glede. Alt det den søkte, men som var så forgjengelig. Kanskje den var litt blåøyd, og derfor lot seg lede inn i forhold, og situasjoner som den ikke mestret og forsto omfanget av. Egentlig var den ganske konform og konservativ. Eller kanskje det var fordi den var redd for å slå seg løs og nyte livets gleder.
«Kjærlighet er det viktigste.
Det handler ikke om hvor mye du har, hvor mye du vet, eller hvor mye du gjør. Det handler om hvor godt du elsker. Kjærlighet er det som teller mest. «
Kanskje de ikke vil snu og lytte til det du har å si. Uansett så er det deres valg. Men for deg, kan det være godt å vite at du gjorde ditt beste for å forhindre at historien skulle gjenta seg.
«Det kreves et nederlag for å vite hvor vi virkelig står, komme på avveie å finne ut hvor vi hører hjemme, å miste et gode for å lede oss til noe bedre.»
Ukjent
Synnas verden 