«Det er ok å ikke ha det OK.

Hvis livet ditt har eksplodert i en million små biter, trenger du ikke banaliteter. Du trenger ikke en heiagjeng. Du trenger ikke å bli fortalt at alt dette skjedde for en grunn. Du trenger absolutt ikke å bli fortalt at du trengte smerten din for å lære noe om livet.

Noe kan ikke fikses. Det kan bare bæres.»
Megan Devine

I går hørte jeg Torgeir W. Skancke snakke om tøffe år med en svært syk sønn og om sorgen da sønnen gikk bort. Han fortalte om smerten og fortvilelsen han kjennte på hver dag. Han fortalte hvor viktig det var at andre brydde seg.

Samtidig tok han et oppgjør med det han kalte «lykkekulturen». At lykke var hans eget ansvar og all ulykke skjedde fordi han ikke mestret livet sitt. Du skal se mulighetene, tenke positivt, være en vinner i ditt eget liv, er det som gjelder i dag i følge utallige selvhjelpsbøker. Ingenting av det han gjorde og forsøkte kunne gjøre sønnen hans frisk igjen. Var det hans skyld?

«Selvhjelpsbøkene tilbyr råd, løsninger og ikke minst quick fix. Det er lett å bli avhengig av rådene, og å søke stadig nye, og slik bli mindre av seg selv. Vi forvandles til konsumenten, en forbruker av den pop-psykologiske varen.»

Psykiater Finn Skårderud

Jeg forstår hva han sikter til. For mange kan en slik tilnærming skape et enda større nederlag når de ikke lykkes og forblir ensomme, syke eller  enda mer mislykkede. Alle sier jo at vi må bli bedre, sunnere og ikke minst lykkeligere.

For min egen del har jeg sett mennesker som  er fanget i en evig sirkel. De drar fra seminar til seminar. Leser bøker eller lytter til ulike foredrag om  hvordan lykkes som menneske, hvordan bli lykkelige og leve ut sitt fulle potensiale. Men kommer de videre, nei!

Det kan lett bli for selvsentrert, slik at vi glemmer menneskene som finnes rundt oss. For uten nærhet til andre mennesker mister vi noe verdifullt, tilhørighet, forståelse og aksept. Jeg tror at mange som skriver disse bøkene eller holder foredrag, ikke helt forstår hvor alene og uten erfaring med positiv, menneskelig kontakt mange er når de står midt i en personlig krise, enten det er sykdom eller en eller annen eksistensiell krise.

Jeg har sett hvor vanskelig det kan være for mange å nærme seg mennesker i krise. Det er nesten det samme hva krisen gjelder.  Det er uansett utenfor komfortsona og de trekker seg unna i redsel for å gjøre vondt verre. Dette beskrev Torgeir W. Skancke  i sitt foredrag.

Den samme opplevelsen har jeg hatt. For meg ble det lettere å selv ta kontakt og fortelle hvordan jeg hadde det. Da forsvant barrieren mellom oss, og jeg opplevde genuin medfølelse og tilstedeværelse. Men det er ikke like lett for alle å ta det første skrittet. Derfor trenger vi som mennesker å utvike de empatiske evnene våre og ta mot til oss for å bryte gjennom barrierene som skiller oss.

Balansen mellom alene og sammen er avgjørende for min menneskelige utvikling. Å være trygg alene handler i stor grad om modenheten jeg har utviklet gjennom gode relasjoner opp gjennom årene. Min egen evne til å bidra modent sammen med andre avhenger av min egen trygghet.

Glemmer jeg de andre, kan jeg bli veldig sårbar og alene. Min selvrealisering handler så klart mest om å påvirke verden og omgivelsene mine. Så hva skjer om jeg ikke kan samhandle modent med andre?

Jeg har i mange sammenhenger sagt at det er innover jeg må gå, for det er der svarene og løsningene finnes.  Det handler om det indre livet mitt: tankene, følelsene, behovene, fantasiene og selvkontrollen min. Samtidig er det sant at det finnes ikke noe indre liv uten et ytre liv. Hvordan mitt indre, evner å tolke meg selv, er avhengig av omveien via det som er utenfor.

«Jeg blir til via andres anerkjennelse.»

«Ondskap ligger i selve blikket som oppfatter ondskapen rundt seg selv.»

«Ingenting stort i verden ble oppnådd uten lidenskap.»

«Sannheten finnes hverken i tesen eller antitesen, men i en fremvoksende syntese som forener de to.»
Georg Wilhelm Friedrich Hegel

Utviklingspsykologi er en to-personers psykologi. Gener og biologi utgjør et grunnlag, men vi formes gjennom møtene med andre. Spedbarnet kaster seg følelsesmessig uregulert ut i verden, og gjennom respons, speiling, anerkjennelse og interesse blir det gradvis til seg selv.

Selvets utvikling skjer vel så mye utenfra og inn som innenfra og ut. Det er tilsvarende som voksen. Vi endres gjennom de responsene vi får. Samtidig er alt dette samlet til et hele i mitt eget indre. Derfor er jeg overbevist om at mine svar finnes  inne i meg. De er mine fordi mitt liv, min samhandling med andre er unik og gjelder bare for meg.

Dine svar kan dermed bli noe annerledes, selv om de menneskelige behovene er sammenfallende, om enn noe ulikt betont, alt er avhengig av våre livsopplevelser og grunnleggende engenskaper, som for eksempel introvert, ekstrovert osv. Det vil derfor for eksempel være stor forskjell på  hvor mye alenetid den enkelte trenger for å leve sitt beste liv.

Det trengs to hjerner for å skape et sinn, og to sinn sammen er stort sett rikere enn ett alene. Men det sosiale skal ikke  plasseres på et alter og dyrkes ukritisk. Mange får uopprettelige skader i slike relasjoner.  Likevel er det vanskelig å tenke meg at jeg kan leve godt uten i alle fall en god relasjon. God mental helse er  evnen til å interessere meg for og forstå mitt eget sinn, andres sinn og ikke minst samspillene.

Mange harselerer med selvhjelpslitteraturen og viser til det de kaller myter: Tenk positivt; det finnes ikke problemer, bare utfordringer; ditt indre barn trenger en klem; la deg ikke kue; du er langt sterkere enn du tror – og vil du nok, så kan du.

Jeg forstår godt harseleringen. Likevel vil jeg forsvare grunnholdningen. Ett problem er ikke en løgnaktig tro på selvsuggesjonens muligheter. Vilje, motivasjon og klare valg er viktig for å komme meg videre. For jeg kan selv forandre mye i livet mitt, men ikke så mye som noen ganger blir lovet. Positiv tenkning kan ikke alene ta bort all verdens sykdommer.

Det er lett å bli latt i stikken, med opplevelsen av at min egen elendighet er min egen feil. Slik kan litteraturen fremme både skyld og skam om jeg ikke er klar over dens begrensninger.

Til tross for dette skader det ikke å tenke positivt, utvikle en mindfull hverdag, leve sunt med et helsefremmende kosthold, samt ha tilstrekkelig med både hvile og aktivitet.

Jeg har brukt meditasjon og mindfull tenkning over år, for å finne indre ro. Min erfaring er at daglig meditasjon gir  lindring i en vanskelig situasjon. Det vanskelige blir lettere å bære fordi jeg har roet sinnet mitt, men den tar ikke bort smerten over det som er vanskelig. Samtidig viser det meg hvor mye som er her og nå, og lar fortid og fremtid, for i alle fall en stund smuldre bort fra bevisstheten min. Slik kan jeg lettere se alt det vakre som omgir meg til tross for …. alt det andre vonde.

Den danske psykologiprofessoren Svend Brinkman har skrevet en selvhjelpsbok om hvordan overleve selvhjelpsbøker, «Stå fast«. Han råder oss til å stå i mot det massive maset om selvutvikling og prestasjon. Stå heller stoisk rolig i stedet for rastløst å skulle videre. I stedet for å finne oss selv, bør vi avfinne oss med oss selv,» skriver han. Det kan jeg lett identifisere meg med. Utgangspunktet for all utvikling handler jo om å akseptere meg selv slik jeg er. Først da kan jeg gå videre om jeg vil. Uansett er jeg god nok som jeg er her og nå.

«Fra en psykiaters ståsted er manges problem at de så dårlig tåler å stå i problemene. Skuffelsene er viktige i våre liv. De kommer hele tiden og svikter oss aldri. Vi bør omfavne noen av dem, da de herder.

Kunsten å leve med det negative er en avgjørende mental kompetanse. God regulering av følelser handler ikke minst om realistiske forventninger til seg selv, andre og livet.»

Finn Skårderud

Hvis noen forteller meg at alt ikke er tapt, at det skjedde for en grunn, at jeg blir bedre som følge av sorgen min, hører jeg ikke på dem. Jeg kan bli bedre. Det kan være begynnelsen på en indre forandring. Men ikke nødvendigvis. Alt er avhengig av hvor mye jeg klarer å ta inn akkurat der og da. En gang i fremtiden, hvem vet. Det er ikke akkurat min bekymring når jeg står midt oppe i noe som holder på å ta knekken på meg, enten fysisk, eller følelsesmessig eller begge deler.

Jeg har sørget mange ganger i mitt liv. Jeg har blitt overveldet av skam og selvhat så sterkt at det nesten drepte meg. Sorg er ikke bare over tap av kjære ved død. Det kan være hvilket som helst tap. Det være seg sorg over tapt liv, sorg over sykdom, sorg over samlivsbrudd, sorg over tilkortkommenhet, sorg over mislevd liv osv.

De som hjalp – de eneste som hjalp – var de som var der med meg. Og som sa ingenting. I dette intet gjorde de alt.

De var tilstede i sin stillhet, i sin vilje til å lide med meg, sammen med meg og gjennom meg. Om det bare var for en time, selv bare noen få minutter. De fleste har ingen anelse om hvor kraftfullt  dette er.

Er dette måter å finne «helbredelse» midt i ødeleggelsen? Ja. Kan jeg bli «forvandret» av motgangen livet kaster på meg? Absolutt. Men det skjer ikke hvis jeg ikke har tillatelse til å sørge. Fordi sorg er ikke et hinder.

Hindringene kommer senere. Valgene til hvordan jeg skal leve, hvordan å bære det jeg har mistet, hvordan å veve en ny mosaikk for meg selv? Det kommer i kjølvannet av sorg. Det kan ikke være på noen annen måte.

Sorg er vevd inn i stoffet av min menneskelige erfaring. Hvis den ikke får lov til å utfolde seg, plyndrer den med sitt fravær alt som er. Det skjøre, sårbare skallet mitt kan lett knuses i møte med verden da.

Likevel har vår kultur behandlet sorg som et problem som skal løses, noe som skal helbredes, eller begge deler. I prosessen har vi gjort alt vi kan for å unngå, ignorere eller forandre sorg. 

 Når jeg er ødelagt av sorg, er det siste jeg trenger råd. Min verden har blitt knust. Dette betyr at handlingen med å invitere noen inn i min verden, er en handling med stor risiko. Blir jeg møtt med et forsøk på å fikse, eller rasjonalisere, forklare eller fjerne det vonde, øker bare smerten min. Det kjennes ut som terror. Dessverre er det mange som møter meg med en slik «besserwisser» holdning. «Det er fordi du ikke har nok kjærlighet eller fordi du er fylt med frykt,» er det mange som nesten hovmodig uttrykker. Jeg tror ikke at de selv forstår hvordan ordene virker. De er bare så fulle av alt dette «lykkepratet».

I stedet, det beste de kan gjøre, er å si ordene:

«Jeg anerkjenner smerten din. Jeg er her med deg.»

Det er ingen større handling enn bekreftelse. Og bekreftelse krever ingen opplæring, ingen spesielle ferdigheter, ingen kompetanse. Det krever bare villigheten til å være til stede, så lenge det er nødvendig.

Være der. Bare være der. Ikke gå når jeg føler det ubehagelig eller når jeg føler at jeg ikke gjør noe. Faktisk er det når jeg føler det ubehagelig og at jeg ikke gjør noe at jeg  må bli. Det er vanskelig og krever mot, men nødvendig om jeg vil være til hjelp.

I slike situasjoner er det mer behov for meg enn jeg noensinne vil forstå.

For å komme videre med et liv som ligger i ruiner handler det for meg  om å finne en mening, en hensikt, med andre ord et håp om noe som er bedre. Uten håp er det umulig å leve et godt liv.