«Når du nekter å ta ting personlig, unngår du mye uro i livet ditt. Dine følelser av sinne, sjalusi, og til og med tristhet vil bare forsvinne hvis du ikke tar ting personlig.»
don Miguel Ruiz

Det er tøft å miste noe eller noen jeg har kjær. Tap er alltid vanskelig å forholde seg til. Et tap kan være at jeg har mistet en kjær gjennom døden, eller gjennom brutte relasjoner. Det kan også  være tap av jobb, økonomi, helse eller noe annet som kjennes tungt og vanskelig.

Når jeg opplever slike vanskelige situasjoner er det lett å leve i fortiden og bruke all min energi på det som var, og glemme det som er her og nå. Det er så altfor lett å flykte inn i minnene og la dagene gå. Det jeg har mistet lever videre i  mitt eget sinn, min egen drømmeverden, og det som er her og nå synes ikke å ha noen verdi.

Eller jeg er så opptatt av en drømmefremtid at jeg glemmer  å leve dagen i dag. Det er så absolutt ikke en god måte  å leve på det heller.

«Jeg følger fire diktater: innse det, godta det, håndter det, så gi slipp på det.»
Sheng Yen

Det er alltid viktig å vite når noe er ved veis ende. Det handler om å slutte sirkelen, stenge dører, eller avslutte et kapittel. Det handler også om å slutte å dvele for lenge ved de øyeblikkene som er over.

Med det mener jeg også de vonde øyeblikkene. Hvor ofte har jeg ikke dratt med meg vonde opplevelser inn i livet mitt og latt dem styre fremtiden min. Så hvorfor er det så vanskelig å legge dem bak meg?

Jeg levde i øyeblikk som ikke lenger er her.
Jeg  dvelte ved et liv som ikke lenger eksisterte.

Jeg ga opp i dag og i morgen for det som hadde vært.  Jeg omfavnet noe som ikke lenger eksisterte, eller enda verre ble nedbrutt av sorg over det som  hørte fortiden til. Jeg tenkte at den beste måten å leve på var  å straffe og klandre meg selv for det som skjedde …. den gang.

Jeg kan spørre meg selv hvorfor jeg aldri lærte nok, modnet nok, eller ble en bedre versjon av meg selv slik at jeg kunne ha endret på det som ikke lenger er. Fordi jeg ofte følte at jeg sviktet eller følte meg skyldig for det som skjedde, fortsatte jeg å lide ved å kjenne på skyld og skam, om igjen og om igjen.

Jeg vet at jeg må foreta endringer for å komme ut av slike onde tankesirkler.

«Jeg tror at du er stor, at det er noe fantastisk ved deg. Uavhengig av hva som har skjedd med deg i ditt liv. Uansett hvor ung eller gammel du er. I det øyeblikket du begynner å «tenke klart», er det  noe inni deg, en kraft  i deg som er større enn verden som vil dukke opp. Den vil ta over livet ditt. Den vil mate deg. Den vil kle deg. Den vil veilede deg, beskytte deg, henvise deg, opprettholde din eksistens. Hvis du lar den. Det er hva jeg vet, for sikker. «
Michael Beckwith

Jeg kan ikke fortsette å leve dagene mine i en tid som ikke lenger eksisterer.
Jeg vil ikke lenger tillate meg å bli ranet for mulighetene som dagen i dag gir.
Jeg vil ikke lenger  velte meg i sorg, smerte, sjokolade eller sølt rødvin. Den siste setningen er ikke min, men den er så illustrerende at jeg  gjør den til min.

Det er på tide å plukke opp bitene og gå videre.
Men hvordan gjør jeg det?

Det er svært lite som ikke etterlater spor. Det samme gjelder for de fleste av  tankene mine.

«Du blir hva du tenker»

kan føles som en ganske slitt klisje. Men hva om det faktisk er sant? Hva om jeg opplever noe negativt fordi jeg  så ofte tenker negativt? På den annen side, er det svært vanskelig å forestille meg fred. Å si og tenke: «Jeg er rolig, …» fungerer ikke så bra. Tro meg, jeg har prøvd. Mange ganger. Det føles mer som jeg prøver å lure meg selv, og resultatet er frustrasjon når det ikke fungerer.

«Lær å bli stille. Og ta oppmerksomheten bort fra det du ikke vil ha, og all emosjonell ladning rundt det, og plasser din oppmerksomhet på det du ønsker å oppleve.»
Michael Bernard Beckwith

Men, i stedet for å tenke «jeg er rolig» når følelsene er alt annet enn rolige, tenker jeg på et minne der det var fred rundt meg. Jeg tenker på noe jeg kan være takknemlig for.

Å tenke på hvordan freden spredte seg i kroppen, gjenoppleve øyeblikket i fantasien, føle på situasjonen med alle sanser, se bildet foran meg; omgivelsene, klærne, fargene, temperaturen, luktene, følelsene, de andre som var der, hendelsene som innga fred osv.

Alt dette er spor  som allerede finnes i meg. Det minner meg om at det faktisk har skjedd. Med tanke og fantasi kommer det til liv igjen. Det gjør det mulig for freden å begynne å spre sin sanhet, i nåtiden. I motsetning til at jeg desperat prøver å skape en følelse av ro i en situasjon som aldri har vært forbundet med fred. Jeg kan velge hvilke tanker  som skal vokse i meg. På lang sikt, med litt trening og utholdenhet, kjennes livet godt igjen.

Det  handler om å ikke grave meg ned i  selvmedlidenhet og tanker som skaper ensomhet. Det handler om å begynne på nytt og skape en ny hverdag til tross for det jeg  en gang hadde …

«Lever du i et minefelt eller en hage? Når vi lever i en minefeltmentalitet, eksploderer vi med ugresset av bekymring, tvil, frykt, mangel og begrensning. Velg å dyrke din indre hage! »
Michael Bernard Beckwith

Når jeg er ensom opplever jeg at jeg er omgitt av andre som jeg ikke får  kontakt med, eller som har en fientlig  innstilling til meg. Det er lett å kjenne meg ensom når livet går meg i mot. Hvem bryr seg vel om meg som er en slik fiasko, tenker jeg.

I slike stunder er det viktig å snu tankene og gå bort fra offermentaliteten. I stedet kan jeg nyte aleneværen. Jeg  er alene og derfor «kan jeg være sammen med meg selv.» I aleneværen, med andre ord, er jeg  «i meg selv», sammen med meg selv, og derfor «to i en». I ensomhet, er jeg faktisk en, forlatt av alle andre. Det er så fryktelig synd på meg, er en nærliggende tanke å tenke da.

«Din teknologi er den indre praktisering av meditasjon, noe som vil stimulere koblingen mellom hjernen og antenne din medfødte lyst til å kjenne ditt sanne selv. Stol på deg selv på en dypere måte og høst gevinsten! »
Michael Bernard Beckwith

Alt jeg tenker, er strengt tatt gjort i aleneværen og er en dialog med egne tanker.

Jeg har tenkt mye på forskjellen på aleneværen og ensomhet.  Det engelske ordet for aleneværen er solitude. For meg klinger det godt og gir meg positive assosiasjoner.

Her er forskjellene slik jeg ser og opplever dem:

• Ensomhet er en smertefull og negativ tilstand.
• Det er der jeg føler meg alene, og avskåret og fremmedgjort fra andre mennesker. Dermed kan jeg føle det som om jeg er ekskludert, uønsket, uviktige eller ubemerket.
• Jeg kan være omgitt av mennesker jeg kjenner og elsker og fortsatt oppleve følelser av intens ensomhet.
• Ensomhet føles som straff eller avvisning. Den er forankret i en følelse av mangel eller utilstrekkelighet.
• Det er noe som tapper meg, og er pålagt meg.
• Ensomhet kan føre til  at jeg fornekter  og/ eller avskyr hvem jeg er. Den kan også føre til fortvilelse.

• Aleneværen er en positiv tilstand.
• Det er der jeg er helt fornøyd med å være alene, og setter pris på og nyter mitt eget selskap.
• Aleneværen kan hjelpe meg med å komme i kontakt med, eller engasjere meg med mitt sanne selv. Det gir meg mulighet til å reflektere over meg selv, andre,  livet og fremtiden.
• Ofte er aleneværen et springbrett til større selvbevissthet, større kreativitet, ny innsikt og ny vekst.
• Aleneværen er noe jeg velger. Det er noe som reparerer og bygger meg opp.
• Aleneværen jorder meg i hvem jeg er – og det gjør meg i stand til å nå ut og gi til andre.

«Hvis du er ensom når du er alene, så er du i dårlig selskap.»

Dette sitatet forklarer perfekt hvordan det å være ensom er forskjellig fra å være alene. Jeg vet ikke hvem som har sagt det, men for meg gir det stor mening.

Aleneværen er når jeg frivillig er avskåret fra andre, og det er en god ting. Jeg trenger å være alene fra tid til annen, forutsatt at jeg er i stand til å være glad når jeg bare er med meg selv.

«Hvis du ikke bevisst styrer livet ditt, vil du miste fotfestet og omstendigheter vil bestemme for deg.»
Michael Bernard Beckwith

Ensomhet derimot oppstår når andre ignorerer meg, og jeg blir ulykkelig når jeg blir alene.
Klarer jeg ikke å være fornøyd med mitt eget selskap, vil jeg ikke være glad blant andre mennesker heller.

Språk … har skapt ordet ensomhet for å uttrykke smerten ved å være alene. Og det har skapt ordet aleneværen for å uttrykke gleden over å være alene.»
Paul Tillich

Jeg har lært hva som ikke fungerte, og nå er jeg mer  åpen for det som vil fungere.
Feilgrepene mine har lært meg å omfavne endring. Nå kan jeg omfavne nesten alt som kommer min vei.

Samtidig er det viktig å ikke  nekte meg selv muligheten til å sørge over fortiden. Det er ingen vits i å motsette meg det som skjedde – oppleve det, føle det og omfavne det, slik at jeg kan lære å akseptere det og gå videre.

«Og du kan bryte deg fri fra arvelige mønstre, kulturelle koder, sosiale holdninger; og bevise en gang for alle at kraften i deg er større enn kraften som er i verden. »
Michael Bernard Beckwith

Når jeg tar meg i å  gjenoppleve minnene, trekker jeg meg bort og prøver å finne inn til freden i meg. Når en tidligere tanke kommer tilbake, minner jeg den om  hvor den skal gå – til  fortiden. 

«Den opplyste takker for det de fleste tar for gitt …. Når du begynner å være takknemlig for det de fleste tar for gitt, gjør vibrasjoner fra takknemlighet deg mer mottakelig for det gode i livet ditt. »
Michael Bernard Beckwith

«Jeg skaper det livet jeg ønsker gjennom stillhet og positive tanker. Jeg nyter det livet jeg har.»

Dette er et mantra for meg. Et mantra som hjelper meg til å holde fokus og legge fortiden bak meg.

Derfor:

• Skaper jeg et rikt og godt liv akkurat nå. Jeg gjør det jeg vil gjøre.
• Fyller jeg livet med så mye lidenskap og glede at jeg ikke har noe annet valg enn å leve i øyeblikket.
• Gjør jeg livet  her og nå spennende og morsomt. Med andre ord bruker jeg fortiden som et springbrett til mitt beste liv.
  

Det handler om å omfavne dette øyeblikket og presse hver bit av glede ut av det. Når jeg ikke lever det livet jeg ønsker, starter jeg på nytt og skaper det livet jeg ønsker bit for bit.

 Jeg omfavner og setter pris på gaven som er tilstede i dag. Gaven er dette øyeblikket.

«Stopp å let utenfor deg selv for hjelp. Du er kodet og drevet og finansiert av en fornybar ressurs, som er inne i deg. Den går aldri tom. Det er din essens. Det er ditt liv.»
Michael Bernard Beckwith

Besøk |siden min på FB, Synnas verden
https://www.facebook.com/Synnasverden