Lengte etter

Lengsel

Styrken min
er det alle vil ha,
beundrer og ser opp til
men
Sårbarheten min
trenger jeg å dele med den som
vil kjenne hele meg

Tenk om jeg nådde de blå fjellene for bare å finne noen enda høyere og blåere bakenfor. Hvorfor var ikke de første fjellene det jeg søkte? Hadde jeg tuftet lengselen min på en drøm og ikke på virkeligheten? Er lengsel bare en menneskelig drivkraft som gir mening og farge til ellers grå og triste dager? Med andre ord er den en virkelighetsflukt?

«Noe er alltid langt unna … Tross alt kjenner vi knapt våre egne dybder.»

Det kunne helt sikkert vært sant i min ungdom. Men nå er jeg en moden kvinne og kjenner meg selv. Jeg har endelig lært å se mine egne skygger. Før så jeg dem bare gjennom andre, fordi verden rundt meg er en refleksjon av mitt eget indre. Jeg så frykt og  en lengsel etter noe udefinert, en søken etter mening og glede i livet. En lengsel etter å være hel og trygg. En søken alle andre steder enn i eget indre. Et søken etter bekreftelse, etter kjærlighet. En altomfattende lengsel etter å bli fylt opp av noe større enn en selv.

«Jeg er ikke sikker på noe annet enn ektheten og helligheten i hjertets følelser og sannheten om fantasien.»
John Keats

Det jeg ser nå, er kjærlighetens ulike uttrykk i meg og alle jeg møter. Den uttrykkes forskjellig og noen ganger nesten umerkelig.  Frykt for avvisning, kan ofte gi motsatt uttrykk i redsel for å vise frem et sårbart hjerte. Det skaper så mange utemmede og farlig følelser i et sårbart hjerte. Derfor får lengselen de merkeligste uttrykk. Jeg er så takknemlig for at jeg endelig forstår det, og kan se drivkreftene bakenfor handling,….., og vegring og …….. Det har gitt meg innsikt, og empatisk omsorg for andre som strever like mye som jeg, og ofte mer.

Uansett om jeg går åpent, og trygt mot den blå horisonten for å finne kilden til lengselen min, eller jeg lister meg stille fremover så ingen skal se meg, eller sitter i godstolen med et brustent hjerte og sier for meg selv: «Det er ikke for meg, men jeg skulle så gjerne ha»….

Lengselen er ikke lett å kue.

Lengselen min fyller mange behov. Den fyller alt i meg, og fargen er håpets farger som en regnbue. Den fyller meg med et håp om at det jeg drømmer om skal gå i oppfyllelse. Håpet bærer meg gjennom tunge dager, og viser vei gjennom både mørke og lys. Jeg har et mål, og vet at snart vil regnbuen lede meg til skattene, som jeg vet er gjemt ved regnbuens fot.

Lengselen, og håpet går hånd i hånd og holder hverandre oppe. Gleden over å være underveis kompenserer for smerten, og frykten for at lengselens mål ikke er virkelig og kan  vise seg å være bare enda en ny blåne, bakenfor….

Håpet lar ikke det skje. Det finner alltid en ny vei, og det sier med overbevisning: «Det finnes en blåne bakenfor. Så da er det bare å gå dit, ikke sant ….» Lengselens mål skal ikke være lett å nå. Da ville det ikke behøvd min lengsel. Da ville jeg allerede ha vært der.

For meg er lengselen også det stille rommet. Rommet som jeg kan gå inn i og bare være i stillhet. En stillhet som ikke er taus, men fylt av løfter og håp. En stillhet der sjelen og hjertet møter meg, og gir meg råd og veiledning på veien. En magisk og rik stillhet som ikke kan beskrives, bare oppleves.

Jeg kom over en beskrivelse av stillhet som har fulgt meg og gir meg en måte å beskrive noe som jeg har vanskelig med å uttrykke.

Lyden av stillhet
«Fra en musikers perspektiv, er avstanden mellom notene som spilles like viktige som notene selv. Uten stillheten, eller gapet mellom tonene, ville det ikke være noe musikk. I stedet, ville det være en lang, sammenhengende meningsløs støy.»
Ukjent

Det er virkelig fantastisk å tenke på. Musikk ville ikke eksistere hvis ikke stillheten var tilstede som et bakteppe. Når jeg lytter til musikk nå, lytter jeg til stillheten som gjør det mulig … å skape musikk. Uten både stillhet og musikk ville livet være ganske trist.

«Etter stillhet, det som kommer nærmest til å uttrykke det ubeskrivelige, er musikk.»
Aldous Huxley

Kjenner du som jeg når du lytter til denne musikken at rommet fylles av lengsel. En lengsel mot hjertets storhet, mot å være et med kjærligheten, mot alt som er ubeskrivelig, som bare kan føles. Det er en smerte og en glede på samme tid. Lengselen fører meg til de dypeste avgrunnene og de høyeste toppene. Den er selve livskraften uttrykt gjennom kjærlighet til livet.

«Tenk om alt håp er ute, da nytter de ikke å sitte inne å sture over livets skjebne.»

Håpet og lengselen er lidenskapen som farger himmelen rød og lar meg kjenne alle fasettene av det å være til. Det er de to sammen som får meg til å våge, og leve med hele meg, i forvisning om at jeg alltid er ivaretatt, og at jeg blir ledet fremover mot den blå horisonten av krefter langt større enn lille meg kan fatte.

SPOR
«Du e ikkje en, du e mange
du e lag på lag på lag på lag
av glemsel og erindring
av pine og av lindring
av folk som har gått før
av dåpskjole og sørgeslør
av salve og av sår
av mange tusen år»
Kari Bremnes

Jeg velger og våger å følge lengselens utstrakte hånd. Jeg vet at sporene mine vil være veivisere for andre som kommer etter. Kommer du…. Jeg venter…..

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.