Magi, magi, magi

 

«Jeg forstår ikke i det hele tatt nådens mysterium, bare at den møter oss hvor vi er, men ikke forlater oss hvor den fant oss.»
Anne Lamott

Det er ikke alltid like lett å ha tro på at livet er på min side. Tvilen sniker seg inn og gjør meg usikker og noen ganger mismodig. I slike stunder har jeg lært meg til å rette blikket mot det jeg har, det jeg er takknemlig for og da snur alt. For det er uendelig mye jeg har å takke for.  Det som da sjer, gang etter gang er at gleden veller frem, og det som er tungt og vanskelig svinner hen fra bevisstheten min.

Akkurat nå sitter jeg og kjenner på stillheten. Den omslutter meg med  ro og varme. Smerten kjennes bare som et lite sug, men bare om jeg kjennner ette. Så blir den borte. Med smerte mener jeg det som møter meg av motgang og tilbakeslag. Det jeg ikke har, men så gjerne skulle hatt i livet mitt. Også det svinner hen, i det jeg går dypere inn i stillheten. Igjen fyller takknemlighet hele meg. Jeg kjenner at jeg er takknemlig for alt, ja selv smerten. Smerten viser meg at jeg er i live og at jeg har evne til å føle sterkt for noe utenfor meg selv. På en måte er det en del av meg, den jeg er.

«Ikke la meg be om å være beskyttet mot farer,
men å være fryktløs i møte med dem.

La meg ikke be om å dempe smerten jeg føler, men
for hjertet til å erobre den. «
Rabindranath Tagore

Det er så lett å bekymre meg for andre og deres liv. Jeg vil så gjerne omslutte dem og støtte dem. Jeg ser at de sliter, men er ikke i posisjon til å hjelpe dem. De vil ikke ha min hjelp. Likefullt kan jeg gi meg til kjenne, vise at jeg bryr meg og gjerne gå veien sammen med dem, om de tillater det. Jeg er overbevist om at trøsten jeg kan gi ved å bry meg, er viktigere enn den ofte kan synes.

«Hva er kjærlighet?»
«Det er totalt fravær av frykt,» sa mesteren.
«Hva er det vi frykter?»
«Kjærlighet,» sa mesteren.
Anthony de Mello

Samtidig vet jeg jo at vi alle må finne vår vei. Den kan ofte være både tornefull, og mørk og lang. Men min tilstedeværelse er viktig, fordi jeg kan være symbolet på stjernene som viser vei gjennom natten eller månen som lyser opp en farefull vei. Om jeg ikke direkte viser vei,  kan det være en betryggelse at jeg tilkjennegir min tilstedeværelse, som en viktig støtte. Ofte er det nok til at motet holder hele veien frem til bestemmelsesstedet.

Hvorfor er dette så viktig for meg å formidle i dag? Det er fordi jeg flere ganger i det siste har blitt minnet på hvordan jeg blir ledet til noe som er viktig. Viktig for både meg og andre.

Som da jeg ringte feil og kom til en gammel venn som snart skal forlate denne verden.  Jeg visste det ikke før han fortalte det. Slik  fikk jeg uttrykke min sympati og omsorg, midt i det triste. For meg var det så absolutt ingen feilringing, men en ledelse fra en kraft som vet bedre enn meg.

Eller når jeg rent tilfeldig leser navnet til en jeg bryr meg om i avisa. Hvorfor skulle navnet stå der. Jeg forstår det ikke. Det er ikke vanlig å oppgi navn ved en slik hendelse som fanget min oppmerksomhet. For meg var det viktig, fordi jeg kunne kontakte vedkommende og vise at jeg bryr meg. Jeg er overbevist om at  min omsorg betyr noe. Så var det tilfeldig? Nei og atter nei.

I natt drømte jeg flere merkelige drømmer. Hvorfor jeg drømte så mye i natt, er jeg sikker på henger sammen med at jeg er veldig engasjert i en spesiell situsjon.

Drømmene hang ikke sammen, men når jeg går inn og ser på dem i ettertid, oppdager jeg at de inneholder et viktig budskap til meg som henger veldig godt sammen. Faktisk forklarer de noe som jeg lenge har vært opptatt av og hvordan det vil utvikle seg.

De forteller meg jeg skal fatte mot. Det jeg drømmer om vil bli virkelighet, om enn steg for steg. Det handler om at det må modnes og våge seg frem i lyset litt etter litt.

Jeg så at du så gjerne vil ut i lyset og at du ble heiet frem av ivrige tilskuere. Så ble forsøket ikke helt vellykket, og dermed ble det med dette ene forsøket og alt ble tilsynelatende som før igjen. Mismot og mindreverdighetsfølelen tok overhånd. Det lyktes ikke dette heller, var tankene som kvernet rundt i hodet ditt og du trodde at det hele ble feilslått. Det som skulle bli så perfekt.

Hvorfor skulle det være feil, undret jeg? Det som var så perfekt. Ok da at det ikke ble den store uttellingen, men magien var der og nærheten. Er det ikke det som betyr noe. Det andre vil komme litt etter litt. Slik følte jeg det i drømmen. Jeg våknet trist og kjente på et stort tap over å ha mistet det som var mitt, selv om det bare var mitt for en liten stund.

«Slutt fred med fortiden, så den ikke ødeleger dagen i dag.»

Det er viktig å ikke la gamle erfaringer få ødelegge for det som skjer her og nå. Det er lov å være menneske. Der lov å kjenne på utilstrekkelighet, på å ville så mye mer enn vi får til. Vi er ikke mindre verdt for det. Tvert om, så er sårbarheten vi våger å vise en tillitserklæring og inngir til større åpenhet mellom mennesker. Slik kan vi vokse som mennesker, mens vi støtter og hjelper hverandre, fremfor å streve hver på vår kant.

Neste gang jeg våknet var det langt på dag. Den første drømmen hadde gjort meg urolig og jeg fant ikke fred. Den rev opp gamle sår og viste meg hvor lite villige, vi som mennesker er til å dele det som er vanskelig med hverandre. Klarer vi det, kan vi flytte fjell sammen. Så hvorfor skal det være så vanskelig …

«Lykke kan ikke reises til, eies, være opptjent, utslitt eller forbrukes. Lykke er den åndelige opplevelsen av å leve hvert minutt med kjærlighet, i tillit og takknemlighet.»
Denis Waitley

Omsider falt jeg i søvn og hadde en ny drøm som var svært levende. Da jeg våknet føltes det som at jeg bare kunne ta et skritt frem og være midt i drømmen. Ganske rart, egentlig.

Jeg var ute i en hage, formodentlig var den min.  Det føltes i alle fall som om den hadde med meg å gjøre. Flere bekjente holdt på å klippe hekken mellom der jeg var og naboeiendommen.  Tror det var de samme som var tilstede i den første drømmen. Det viste seg at det var du som boddde på den andre siden. Det hadde jeg ikke oppfattet, fordi hekken mellom oss var så tykk og høy. Tror ikke at du helle visste at det var jeg som holdt til på den andre siden.

I ettertid undres jeg over hvorfor noen som ikke hørte til der skulle drive å klippe hekken. Det hadde de da ingen ting med. Likefullt gikk de løs på den, med stor entusiasme og glede. Helt og holdent som en selvfølge. De fryktet ikke at noen skulle motsette seg at hekken ble smalere og gjort lavere.

Kanskje assosierte jeg drømmen til noe som skjer i virkeligheten. Elverket ringte på døren min forleden dag, og fortalte at de måtte  gjøre hekken mellom huset jeg bor i og nabohust lavere. Når det stormet og snødde som verst i kombinasjon med kaldere vær, la det seg så mye snø og is på ledningene, at det førte til kortslutning og fare for brann når de kom bort i grenene i hekken. Ikke helt ufarlig med andre ord.

Vi møttes der ved gjerdet. Du ble forundret da du så meg. Ingen av oss hadde sett for oss at vi skulle møtes igjen på denne måten. I alle fall ikke du, tror jeg.  Egentlig hadde du vegret deg for å se meg igjen etter fiaskoen forrige gang.

At det var andre tilstede rundt oss, gjorde situasjonen mellom oss midre anspent og du tødde opp. Faktisk gikk du så langt at du viste takknemlighet for at noen ville gjøre noe med den gjennstridige hekken. Og du viste sann og ekte glede over at det var jeg som holdt til på den andre siden. Vi tok hverandre i hendene, og lovet å holde kontakten og være gode naboer for hverandre.

Jeg våknet fra drømmen uthvilt og glad. Jeg kjennte på håp og nye muligheter.  Noen ganger må noe utenfor oss selv skje, for at disse mulighetene viser seg. I drømmen var det hekken som så mirakuløst ble klippet og avdekket veien fra deg til meg.  Noen steder var hekken fortsatt høy, men den  hadde samtidig åpninger slik at vi med letthet kunne  se fra meg til deg og omvendt. Det fantes også åpninger som innbød til å krysse grensen mellom oss.  Magisk, ikke sant.

Uten en slik intervensjon fra ytre krefter ville hekken fortsatt ha vokst. Den ville holdt på hemmelighetene våre og hindret fri passasje mellom oss. Faktisk tror jeg at historien vår kunne blitt en sørgelig slutt, en katasrofe. Akkurat som strømledningen som ville ha kortsluttet all varme rundt seg. Med andre ord mellom oss.

Hvor magisk at vi kan stole på at det som skal skje, det skjer på de mest forunderlige måter.

Jeg er sikker på at en slik «åpning/ fri passasje» ble laget for kort tid siden mellom oss på en helt usannsynlig måte. Det er nesten ikke til å tro. Likevel våger jeg å hevde at det var for en grunn. Kanskje det til og med finnes flere grunner, om vi ser nøye etter. Jeg er sikker på at jeg kan finne flere.

Seier!

«Du trenger ikke å være best.
Du må bare være deg selv.

Du må bare være ekte.
Og snakke fra hjertet.
Og vite at du har rett
til å se hvordan du ser,
og tenke hvordan du tenker,
og føle det du føler,
og ønske det du ønsker.

Du trenger ikke å være en suksess
i verdens øyne
og du trenger ikke å være ekspert.

Du må bare tilby det du tilbyr,
puste hvordan du puster,
gjøre feil og ødeleggwe for deg selv og
lære å elske din snubling og
si feiel ting og stoppe
å bekymre deg så mye om
å imponerer noen,
fordi til slutt må du
bare leve med deg selv,
og glede er ikke gitt, men funnet
i de dypeste fordypningene i ditt vesen,
så det kan være glede i å falle
og glede i å gjøre feil
og glede i å gjøre narr av deg selv
og glede i å glemme glede
og så holde deg selv i det du smuldrer
til bakken og gråter ut
de gamle drømmene.

Glede er nærhet
med den du elsker:
Deg.

Du trenger ikke å være best.
Du trenger ikke å vinne.

Du må bare huske
denne intimiteten med
himmelen, nærheten av
fjell og føle varmen
av sola på ansiktet ditt
og vite at du er i live,
og at du er en suksess,
og seirende,
uten å måtte bevise
en jævla
ting.»

Jeff Foster

 

Jeg kjenner meg så glad, så oppstemt i dag. Livet er forunderlig, uforutsigbart og samtidig fortryller det meg, som om det er stjernestøv fra magiens tryllestav. Jeg kjenner at jeg akkurat har fått en skikkelig dusj med slikt støv. Det er som en enorm vitamininnsprøytning. Magi, magi, magi! Kan du også kjenne det?

Snart møtes vi midt ute på den magiske regnbuen. Magisk, ikke sant.

«Takknemlighet er hjertets hukommelse.»

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.