Deler på nytt noe jeg skrev for flere år siden. Å kunne vise hvor sårbare vi er, er ikke lett, men nødvendig for å leve som sant menneske.

Her er det jeg skrev den gang:

I dag vet jeg ikke hva jeg skal skrive om. Det er vanskelig å konsentrere meg. Sinnet er fylt med så mange tanker og intrykk. Det er vanskelig å roe meg ned og bli stille slik at det som skal frem gjennom fingrene og tastaturet slipper frem.

«Alle vil ha et lykkelig liv uten vanskeligheter eller lidelse. Vi skaper mange av problemene vi står overfor. Ingen lager med vilje problemer, men vi har en tendens til å være slaver av sterke følelser som sinne, hat og tanker  som er basert på misforståtte oppfatninger om mennesker og ting. Vi må finne måter å redusere disse følelsene ved å eliminere uvitenheten som ligger bak dem og bruke motkrefter.»

Dalai Lama

Jeg har funnet det. Ved en tilfeldighet lyttet jeg til et foredrag  holdt av Brené Brown om vår sårbarhet. Det traff meg og fikk meg til å forstå  og se meg selv i et nytt lys. Spennende. Her er litt av det hun snakket om, og som berørte meg slik at jeg må skrive om det.

Relasjoner gir livet mitt mål og mening. Det er det livet mitt handler om.   Relasjonener med evnen til å føle samhold,  er slik vi alle er koblet fra naturens side. Det er grunnen til at du  og jeg er her.

Når jeg snakker med andre mennesker om kjærlighet, så forteller de meg om tapt kjærlighet. Når jeg spør dem om tilhørighet, så forteller de meg deres mest smertefulle opplevelser om å bli ekskludert. Og når jeg spør dem om relasjoner, handler historiene de forteller om menneskelig avstand.

Hvorfor er det slik. Hva er det som får oss til å føle slik. «Det er opplevelsen av skam,» sier Brene Brown. Og skam er lett å forstå som frykten for ikke å passe inn: Er det noe med meg, som muligens andre vet om eller kan se, som gjør at jeg ikke er verdig å ha gode relasjoner?

«Hvis vi vil finne veien ut av skammen tilbake til hverandre, så er sårbarheten veien og mot er lyset. Å lage lister med » hva vi er ment å være » er modig. Å elske oss selv og støtte hverandre i prosessen med å bli sanne er kanskje den største enkelt handlingen av stort mot. »

Brené Brown

Det er universelt, vi tenker det alle sammen. De eneste menneskene som ikke opplever skam har ingen evne til å føle empati eller samhold. Ingen vil snakke om det, og jo mindre du snakker om det, jo mer har du det i deg. Det som understøtter denne skammen, denne følelsen av «jeg er ikke bra nok,» er en følelse som de fleste av oss kjenner til: «Jeg er ikke perfekt nok. Jeg er ikke tynn nok, rik nok, pen nok, smart nok, eksponert nok.»

Det som forårsaker en slik følelse av uutholdelig sårbarhet i meg, er tanken på at for å oppleve tilknytning til andre, må jeg tillate meg å bli sett, virkelig sett. Og jeg er redd for å bli virkelig sett.

Det det handler om, er å ha en følelse av å være verdifull. Når jeg kjenner meg verdifull har jeg en stor bevissthet om kjærlighet og tilhørighet. Motsatsen er i perioder der jeg lurer på om jeg er bra nok og kjemper for å oppleve tilhørighet og kjærlighet for og fra andre.

«Hvis du vil at andre skal være lykkelige, så praktiser medfølelse. Hvis du ønsker å være lykkelig, så praktiser medfølelse.»

Dalai Lama

Noen mennesker kjenner seg aldri verdifulle.

Menneskene som har følelsen av kjærlighet og tilhørighet, har tro på at de fortjener både kjærlighet og tilhørighet. Det  som kan holde meg utenfor relasjoner, er min frykt for at jeg ikke er verdt relasjonene. Denne erkjennelsen er noe som jeg trenger å forstå bedre.

Lever jeg helhjertet. Lever jeg i en dyp følelse av å være verdifull.  Har jeg mot til å leve helhjertet?  Hva er så mot til å leve helhjertet?

Den opprinnelige definisjonen av mot, kommer fra det latinske ordet cor, som betyr hjerte. Det innebærer å kunne fortelle hvem jeg er med hele mitt hjerte. Så det er ganske enkelt, mot til ikke å være perfekt. Det handler om å ha medfølelse til å være snill mot meg selv først, og så mot andre. Jeg kan ikke utøve medfølelse mot andre mennesker når jeg ikke kan behandle meg selv godt.

Mine relasjoner er et resultat av ekthet. Jeg må være villig til å gi slipp på hvem jeg mener at jeg burde være for å være den jeg egentlig er. Dette må jeg tillate meg for å  kunne våge å skape gode relasjoner.

«Sårbarhet høres ut som sannhet og føles som mot. Sannhet og mot er ikke alltid behagelig, men de er aldri svakhet.»

Brené Brown

Jeg må akseptere min sårbarhet fullstendig. Det som gjør meg sårbar, gjør meg vakker. Sårbarhet er ikke noe behagelig, men heller ikke noe uutholdelig. Det er bare noe som er nødvendig. Det handler om viljen til å si «jeg elsker deg» først, viljen til å gjøre noe der det ikke finnes garantier, viljen til å klare å beholde roen når jeg venter på at legen skal ringe etter  en undersøkelse,  osv. Jeg må være villig til å investere i et forhold som kanskje ikke kommer til å fungere. Det er grunnleggende.

Sårbarhet er nøkkelen til skam og frykt og min kamp for å føle meg verdifull, men det er også utgangspunktet for glede, kreativitet, tilhørighet og kjærlighet.

Hvorfor strever jeg så med å være helhjertet? Hvilke valg har jeg tatt, og hva har jeg  egentlig gjort med sårbarheten min. Hvorfor strever jeg slik med den? Er jeg alene om å streve med sårbarhet? Nei. Så dette er hva jeg har lært. Jeg trenger sårbarheten min.

Brene Brown la ut spørsmål på Twitter og Facebook hvor det stod; «Hvordan vil du definere sårbarhet? Hva får deg til å føle deg sårbar?» Og innen kort tid hadde hun fått 150 svar.

Her er noen av svarene hun fikk: Å måtte spørre ektemannen min om hjelp, fordi jeg er syk, og vi er nygift, å ta initiativ til sex med ektemannen min, å ta initiativ til sex med konen min, å bli avvist, å be noen ut på et stevnemøte, å vente på at legen skal ringe tilbake, få sparken, å gi noen sparken.

Vi lever i en sårbar verden. Og en av måtene vi takler det på er å skjule sårbarheten vår.

Jeg kan ikke selektivt skjule følelser. Jeg kan ikke si at dette er det negative. Dette er sårbarhet, dette er sorg, dette er skam, dette er frykt, dette er skuffelse. Jeg vil ikke føle noe av dette. Jeg ønsker ikke å føle dette. Og jeg tar noen biter sjokolade.

«Mot er sårbarhet. Sårbarhet er mot. Som skygge og lys, kan ingen av dem eksistere uten det andre. »

Wai Lan Yuen

Jeg kan ikke lamme de vanskelige følelsene uten også å lamme og påvirke andre følelser. Jeg kan ikke selektivt lamme bare det jeg ønsker å lamme. Så når jeg lammer noen følelser som jeg ikke vil ha, så lammer jeg også glede, jeg lammer takknemlighet, jeg lammer følelsen av lykke. Og når jeg føler meg skikkelig forferdelig, og jeg leter etter mål og mening, da føler jeg meg sårbar, og så tar jeg meg noen biter sjokolade. Det er en farlig sirkel.

Jeg trenger å tenke over hvorfor og hvordan jeg lammer følelsene mine. Og det trenger ikke bare gjelde avhengighet. Det jeg også kan gjøre er at jeg tar alt som er usikkert og gjør det til noe sikkert. Religion har gått fra en tro på skjebne og mysterium til sikkerhet. Jeg har rett, du har feil. Hold kjeft. Jeg er skråsikker på at jeg har rett. Jo reddere jeg er, jo mer sårbar er jeg,

Skyld er beskrevet i forskningen slik: En måte å fordele smerte og ubehageligheter. Jeg skaper det perfekte,  men det fungerer ikke.

Det farligste jeg kan gjøre er å perfeksjonere mine barn. Det  er ikke min jobb å si, «Se på han, han er perfekt. Min jobb  er å se og si, «Vet du hva? Du er ikke perfekt, og du er dømt til å måtte streve, men du fortjener kjærlighet og tilhørighet.» Det er min jobb.

Som menneske later jeg ofte som om det jeg gjør ikke påvirker andre. Jeg gjør det i mitt private liv. Jeg har gjort det i jobbsammenheng. Jeg later som at det jeg gjør ikke påvirker andre mennesker. Men det gjør det …. det har stor påvirkning.

Det finnes en annen måte. For å la meg selv bli sett, virkelig sett, å vise min sårbarhet, å elske med hele mitt hjerte, selv om det ikke er noen garantier. Det er det vanskelige. Det er enormt vanskelig, å utøve takknemlighet og glede i de øyeblikkene som er fylt av frykt, når jeg  tenker, «Kan jeg elske deg så mye? Kan jeg tro på dette så lidenskapelig? Kan jeg brenne så mye for dette? Tenk om du ikke elsker meg?»

Bare å kunne stoppe opp og i stedet for å krisemaksimere hva som kan skje, heller si, «Jeg er så takknemlig, fordi det å føle en slik sårbarhet betyr at jeg lever.»

Det viktigste, er å tro på at jeg er nok. Fordi jeg tror at om jeg jobber med et utgangspunkt som sier: «Jeg er nok,» da stopper jeg opp og begynner å lytte. Jeg er snillere og mer omtenksom mot menneskene rundt meg, og jeg er snillere og mer omtenksom mot meg selv.

«Åndelighet dukket opp som en fundamental veiviser i helhjertethet. Ikke religiøsitet men dypest sett troen på at vi er uløselig knyttet til hverandre med en kraft større enn oss selv – en kraft grunnfestet i kjærlighet og medfølelse. For noen av oss er denne kraften Gud, for andre naturen, kunst, eller til og med menneskelig sjelsfylde. Jeg tror at ved å eie vår verdighet er det lov å erkjenne at vi er hellige. Kanskje ved å omfavne sårbarhet og overvinne følelsesløshet handler det til syvende og sist om omsorg og næring av vår ånd. »

Brené Brown

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/