Dette vakre diktet kom jeg over i går kveld da jeg trengte det som mest.

Dagen hadde vært spesiell og jeg fikk akkurat de ordene jeg trengte for å legge meg til å sove med fred i sinnet og hjertet.

«I dag våknet jeg og føler min alminnelighet ved siden av meg.

Jeg har aldri skrevet et mesterverk, malt et perfekt landskap
eller spilt en etyde.
Jeg kan ikke slå den afrikanske healing trommen som en sjaman
og megle mellom rikene.
Jeg vet ikke hvordan å nå mennesker for å fri dem fra alle deres indre konflikter eller traumer.
Jeg så aldri inn i en krystallkule  og så det guddommelige …
Jeg er ikke psykolog,
en terapeut, en rådgiver eller en helgen.
Das er ikke en del av navnet mitt,
navnet mitt er vanlig.
Da jeg tenkte på muligheten til å pleie et smertefull sår,
som om det var en skadet plante,
eller delikat administrere beroligende salve til en annen jordisk sjel,
ikke ville være min fordi jeg ikke har de offisielle kravene,
da følte jeg en spesiell tristhet,
som om jeg på en eller annen måte, ikke var nok.

Da plutselig husket jeg at alt er godt inne i meg.

For jeg vet at alle mine sannheter
og alle som noensinne har vært før meg
er i hellig korrespondanse.
Jeg vet om stjernene og hvordan de samles som konstellasjoner
for å lede vandreren gjennom alle tidsepoker.
Jeg vet at bambus ikke vil blomstre før mange år har gått,
og hvordan dens blomst gir sitt liv som næring og beskyttelse
slik at den lille frøplanten innenfor kan presse seg frem og vokse.
Jeg vet det finnes mysterier som ikke fullt ut er forstått.
Jeg vet at hvert liv innehar en unik vei,
som etterhvert nærmer seg slutten for alle.

Og når jeg satt ved sengen til en eldre kvinne som dør,
eller på mine knær ved siden av et gammelt dyr som slet med sitt siste åndedrag
etter en lang jordiske reise,
var det ingen forskjell i min oppmerksomhet.
Jeg følte meg like medfølende for begge,
Så  gråt jeg de samme sørgmodige tårene.

Og jeg vet med sikkerhet at når jeg ser inn i et annet menneske,
enten de har øyne å se med eller ikke,
kan jeg se dem.

Jeg kan se det vonde i dem og kjenne sårene i meg.
Det er en smerte som trenger seg stille inn
mens vi deler den …
Så jeg strekker meg ut for å trøste dem.
Det gir meg muligheten til å strekke meg ut
og berøre en annen sjel med alt som er i meg nå.

Og det er bra nok for meg.»

Susan Frybort

Grunnen til at jeg var i opprør, var en meningsutveksling med en venn om ondskapen i verden. Om noen er onde for at andre skal snu seg mot kjærligheten?  Er det noen som er kommet til verden for å utøve ondskap, av en eller annen grunn? Kan ondskapen være det godes tjener?

Jeg vet at mange hevder at vi før vi blir født, har gjort avtale med Gud om å få lære en spesiell lekse. Det er derfor noen må gå gjennom de mest utenkelige prøvelser i livet. Blant annet hevder den kjente forfatteren Lissa Rankin dette.

Disse spørsmålene ble for meg noe stort og fundamentalt essensielt som jeg måtte avklare for meg selv på nytt. Det rokket ved alt jeg står for og tror på. Det er lenge siden at jeg har kjent meg så i opprør og utenfor som etter denne samtalen.

Vi snakket om kritikk og fordømming, om hvor lett det er å kritisere andre og fordømme det de gjør. Vi er alle verdifulle mennesker som handler ut fra egne forutsetninger. Så hvem er jeg som dømmer en annen. Jeg kjenne ikke historien og beveggrunnen for det som ligger bak  … Men jeg forbeholder meg retten til å ta avstand fra det de gjør. Jeg kan elske et menneske og likefullt ta avstand fra handlingene deres. Jeg sluttet aldri å elske min yngste sønn, selv i hans verste fornedrelse og utagerende livsførsel i perioder. Hans kriminelle og rusfylte liv rokket aldri ved min kjærlighet for han.

«Man bør se verden, og se seg selv som en skala med en lik balanse mellom godt og ondt. Når han gjør en god gjerning tipper skalaen til det gode – han og verden er reddet. Når han gjør en ond gjerning tipper skalaen til noe dårlig – han og verden er ødelagt.»
Maimonides

Jeg er overbevist om at kritikk sjelden fører frem. Den skaper motstand og virker som regel negativt. I går leste jeg en annen kvinnes synspunkt på kritikk. Hun kom med en betegnelse som jeg likte. Hun sa at hun ønsket seg positiv motstand. Det handler om hvordan jeg uttrykker meg og i hvilken hensikt denne motstanden blir gitt.

Det handler om livet og det som er meningen med hvert liv her på jorden. For meg handler alt om kjærlighet. Vi er her for å ta vare på hverandre, for å leve det beste livet vi kan, slik at harmoni og kjærlighet blir den største kraften i oss og rundt oss.

«Hvis din religion ikke lærer deg forskjellen mellom godt og ondt, er din religion verre enn ubrukelig.»
Dennis Prager

Vi har et valg, alltid. Vi velger selv hvilken vei vi vil gå. Mange bærer med seg sår fra fortiden og det å ta positive valg synes langt utenfor det de er i stand til … Det er da de trenger en utstrakt hånd som kan hjelpe og støtte dem ut i lyset. Det er da vi trenger hverandre. Det er da vi kan jage bort mørket og slippe lyset inn. Uansett utgangspunkt har vi et valg, et valg om å velge kjærlighet eller frykten og angsten.

Frykten og angsten gir ofte plass for ondskapen. Gjennom å utøve ondskap kan den indre smerten og frykten oppleves litt lettere å bære. Ondskapen dekker over det som er vondt og blir for noen en måte å oppfylle sin egen manglende tro på seg selv. Ondskap gir makt, og derfor kjennes den ofte som frigjøring fra alle båndene som holdt dem fast og hindret dem fra å utvikle det gode i seg.

Det er derfor så viktig å velge kjærlighetens vei. Å velge det gode og positive slik at vi kan være til hjelp og et eksempel for andre.  Gjennom vår rotfestede forankring i kjærlighet kan livet vårt bli redningen. Det kan få andre til å velge annerledes, til å velge på nytt. Vi er alle alltid fri til å velge noe annet…..

Når alt er kjærlighet slik det blir beskrevet i Kjærlighetens høysang har vi funnet livets formål.

«Om jeg taler med menneskers og englers tunger,
men ikke har kjærlighet,
da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.

Om jeg har profetisk gave,
kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,
om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell,
men ikke har kjærlighet,
da er jeg intet.

Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige,
ja, om jeg gir meg selv til å brennes,
men ikke har kjærlighet,
da har jeg ingen ting vunnet.

Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.
Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.

Den gleder seg ikke over urett,
men har sin glede i sannheten.
Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.8 Kjærligheten tar aldri slutt.

Profetgavene skal bli borte,
tungene skal tie
og kunnskapen forgå.

For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis.10 Men når det fullkomne kommer,
skal det som er stykkevis, ta slutt.

Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn,
forsto jeg som et barn.
Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.
Nå ser vi i et speil, i en gåte,
da skal vi se ansikt til ansikt.

Nå forstår jeg stykkevis,
da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.
Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
Men størst blamnt dem er kjærligheten.»

1 Kor. 13.

Når kjærligheten er størst og den som overvinner alt, hvorfor finnes det da ondskap? Det handler igjen om vår frie vilje til å velge hvordan vi vil leve livet vårt.

Bakom alt det vonde finnes kjærligheten, alltid. Den er der om vi ønsker å gripe den. Den er stjernene om natten og solen om dagen som leder oss og viser vei. Den tvinger oss ikke, bare kjærlig minner oss på hvem vi er….

I mitt eget liv har jeg ofte valgt andre veier enn kjærlighetens vei. Jeg har valgt i egoisme, i angst, i tro på at jeg visste best. Jeg har neglisjert den lille indre røsten som fortalte meg at nå må du snu. Nå må du tenke deg om.

I stedet opplevde jeg tøffe og tunge stunder. Jeg opplevde ondskapen. Hvorfor overstyrte ikke kjærligheten? Igjen og igjen møtte jeg de samme utfordringene. Jeg hadde alltid et valg når det gjalt å løse utfordringen som lå foran meg, enten i kjærlighet eller i angst og frykt.

Det merkelige er at selv når jeg valgte alt annet enn i kjærlighet, lærte jeg noe. Jeg lærte noe som kunne lede meg videre mot en bedre vei, mot kjærligheten. For meg er det et tegn på at kjærligheten er så stor at selv når jeg velger den bort, finnes den i meg og rundt meg, og leder meg inn på et riktig spor igjen om jeg vil lytte til den. Så hvorfor skulle jeg trenge å være programmert til å oppleve de verste prøvelsene  som finnes, eller utøve ondskap for å lære? Trenger jeg å lære er jeg sikker på at det finnes bedre måter å lære på gjennom og i kjærligheten.

«Samvittigheten til barn er dannet av de påvirkninger som omgir dem, deres forestillinger om godt og ondt er et resultat av den moralske atmosfæren de puster i.»
Jean Paul

Jeg får alltid et nytt valg. Ingen, og jeg mener ingen er kommet til jorden for å utøve ondskap. Det er deres eget valg. Mulighetene for å velge lyset og kjærligheten finnes alltid selv om forutsetningene ofte kan virke små og ikke tilstede. Det er et enormt ansvar for oss alle å hindre at noen fortapte sjeler ikke klarer å finne veien ut i lyset, men kjenner seg tvunget til å velge ondskapen og frykten. Det er et tegn på vår egen utilstrekkelighet. Det er et tegn på at vi har valt veier som leder bort fra kjærligheten i oss. Vi har valgt angsten og fryktens vei.

For noen av oss ender livet så altfor brått i ulykker, sykdom eller gjennom grep andre eller de selv foretar. Det kjennes uforklarlig og tungt. Noen sier at de har valgt det selv, at de er forhåndsbestemt til å dø slik de gjorde.  Det tror jeg ikke på. Andres valg virker inn på hele menneskeheten. Derfor skjer også slike uforklarlige hendelser. Gjennom å leve i kjærlighet gjør vi verden bitte lite gran bedre og slik redder vi hverandre fra ondskapen.

Vil gjerne sitere forfatteren av boken Soulshaping, Jeff Brown.  Det han sier er klokt og tankevekkende for meg:

«Enda en grunnsetning i enkelte åndelige bevegelser er å klandre folk for deres fysiske sykdommer. Hvis bare de hadde jobbet med sine tidligere livs problemer, hvis de bare hadde blitt mer bevisste, hvis de bare hadde behandlet mer av sin følelsesmessige smerte, hvis bare … Ikke bare er disse kommentarene arrogante, bare personen med sykdommen kan uttrykke slike utsagn.

De overser det enkle faktum at sykdom ofte er begrunnet i mange ting og er dypt sammensatt, et antall som ikke er lett identifiserbare, og ikke bare skyldes karma, eller bevissthet, eller emosjonell helse. Noen ganger blir folk bare SYKE. Jeg har sett altfor mange nye healere som arbeider med andres sykdom som en egotrip. Det er narsissistisk å bruke det som bevis på sin egen overlegenhet. «Vel, jeg ble ikke syk, fordi jeg er en mer bevisst person». Nonsense! Noen ganger er folk bare  syke, og hvis du ikke kan svare med medfølelse, hold deg i ro. De trenger ikke fornærmelser lagt til sin byrde. De trenger vår tilstedeværelse.»

«Hele løpet av menneskets historie kan avhenge av en forandring i hjertet i en ensom og selvydmyk person – for det er i det ensomme sinn og sjelen til den enkelte at kampen mellom det gode og det onde utkjempes og til slutt vinner eller taper.»
M. Scott Peck

Det kan godt hende at du opplever det jeg skriver som banalt og enkelt. For meg er det slik livet er. Jeg kjenner meg mye bedre etter å ha reflektert over de eksistensielle spørsmålene som jeg fikk kastet i fanget i går.

Du har kanskje et annet syn på disse spørsmålene. Det respekterer jeg. Hva vi tror på er personlig. Det er opp til hver og en av oss. Men bare så lenge det ikke går ut over andres livsutfoldelse, deres ve og vel.

Utenfor vinduet mitt blåser vinden lystig og får trærne til å svaie i vinden. De står støtt forankret gjennom røttene sine. De blunker til meg og sier at livet er godt å leve så lenge vi er forankret og rotfestet i kjærlighet.

«Uansett hva som gjøres for kjærligheten skjer  det alltid  hinsides godt og ondt.»
Friedrich Nietzsche

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/