Livet har ikke vært og er ikke alltid slik jeg vil at det skal være. Slik er det for oss alle. Noen ganger oppleves livet både spennende og utfordrende. Andre ganger kommer motgang og sorg som en mørk sky, eller alt er bare glede og gode opplevelser, de kommer som perler på en snor. Faktisk kan jeg oppleve det alt sammen samtidig.
Det er mye mer å motta …
Verden har så mye å gi,
når jeg finner en dyp indre fred,
hvorfor lar jeg den ikke bli?
Den trenger ikke å forlate meg
selv om jeg har lært
at livet er vanskelig.
Jeg kan gi slipp på alt det som tynger meg ned.De frigjørende vakre øyeblikkene
er med meg der jeg går og i det jeg gjør,
fyller hjertet mitt med takknemlighet
og lar meg leve med indre fred.
Mens jeg lar alt det andre fare,
ser jeg mange slå seg til ro
for langt mindre enn de burde.Jeg er klar til å la
denne freden få ekspandere.
Se meg selv
med hjertet åpent og mottakelig.Så frø for nye begynnelser
Før jeg fant indre fred var jeg fylt med sinne. Et sinne over alt det vonde som hadde hendt meg. Jeg ønsket å ta igjen overfor alle som hadde gjort meg vondt, over at de ikke så meg som den jeg var, at de overså meg. Jeg kjente igjen barnet som ønsket hevn, men som ikke fikk plass til å være verken irritert, sint eller kritisk. Et barn som lærte å «dekke over» alle de «negative» følelsene ved å sette på en hyggelig og snill mine. Som en plasterlapp over et sår i hjertet.
Ved å erkjenne dette og la det vokse i meg, kjente jeg at «ønsket om hevn» forvitret og forandret seg. Min egen hjertets stemme ble klarere og mer tydelig. Jeg forsto at kjærlighet er det jeg er. Kjærlighet er menneskets innerste vesen. Kjærlighet er ikke noe jeg gjør, men noe jeg er. Uten at jeg må holde på den, identifisere meg med den, eller gjøre noe med den. Den bare er.
Kjærlighet er hvem du er også.
Fra hjertets dyp, fant jeg den dype innsikten som endret forholdet til meg selv, men også til livet og alt rundt meg.
Det hjalp meg til å være tilstede her og nå. Det hjalp meg også til å være tilstede i meg selv. Tillot meg å kjenne på vanskelige følelser. Det ga meg større toleranse for å tåle å være i det som er vanskelig i meg, uten å måtte utagere eller reagere. Det har gitt meg indre erkjennelser og innsikt om meg selv og om livet. Erkjennelser som endrer inngrodde mønstre og gir opphav til en enorm frihet og fred. Magisk, ikke sant!
Åpne sår gror helt igjen når snille vinders pustende omsorg får blåse oppi smertens egentlige behov.
Når en smertefull tanke eller følelse kommer, aksepterer jeg den som den er og tar i mot den med en åpen, ikke-fordømmende bevissthet. Noen ganger snakker jeg mer aktivt med den, inngår et forhold til den, spør den hvorfor den har kommet, gjør den til en partner i den indre verden og utforsker dens betydning, hensikt og essens.
Akseptering og endring. Å være og å bli. Healing og å holde fast ved. Transformasjon og hvile. Dette er de store arketypiske energiene Yin og Yang jeg møter underveis.
Disse motsetningene er uoppløselige, ville og frie, kreative utsendelser fra livets mysterier. Inne i motsetningene, i det rike midtstedet for nærhet flyter livets vann.
Det handler ikke om å utslette meg selv, men med nysgjerrig leting bli arkeolog i det indre landskapet mitt.
Til tider er det hvile og aksept som er medisinen jeg har mest behov for, mens andre ganger er virkemiddelet mer aktivt, brennende og mer involvert, mer rotete, mindre rent. Ingenting er «riktig» eller «ekte» eller «bedre», men gode midler som jeg kan kalle frem, skifte til andre i et fremtidig øyeblikk, og deretter tilbake igjen når jeg trenger det.
Den indre verdens utfordringer dukker opp, de danser for en stund, og deretter oppløser de seg med nærvær, aksept og godhet. Andre ganger snakker jeg med det som kommer frem i meg, lytter til det og kjenner på det i alle dets ubestemmelige fasetter og nyanser.
Alt dette er helt ok. Jeg trenger ikke å ta side, men engasjere hver og en med nysgjerrighet, som eksperimenter i kjærlighet.
Slik kan jeg forklare diktet som er mitt liv, og fortrylle det med unik, vill, hittil uforstilt væren. Magi, magi!
Kall meg ved mitt sanne navn
Min glede er som våren, så varm at den får blomster til å blomstre i alle samfunnslag.
Min smerte er som en tåreflod, så full at den fyller opp de fire havene.Kall meg ved mitt sanne navn,
så jeg kan høre all min gråt og latter på en gang,
så jeg kan se at min glede og smerte er ett.Kall meg ved mitt sanne navn,
så jeg kan våkne opp,
og så kan døren til hjertet mitt stå åpent,døren av medfølelse.
Det er alle disse motsetningen, sorgene og gledene som har gjort meg til den jeg er. Og selvsagt hvordan jeg har klart å forholde meg til det som skjer i meg og rundt meg. Og hvordan jeg klarer å gi slipp på det som ikke tjener meg lenger, slik at jeg kan gi rom for noe annet.
For meg har det vært vanskelig å gi slipp på de gode drømmene og håpene mine. Det som jeg har vært så sikker på ville skje, men som har latt vente på seg i årevis. Selv jeg som er så sterk i troen, må erkjenne at kanskje er drømmene og håpet alt jeg har. De har vært drivkraften som har ført meg ut i livet og vist meg skattene som finnes inne i meg, og åpnet opp for kjærligheten og magiens verden. Jeg forstår at de har tjent et formål og ført meg dypt inn i mitt eget indre skattkammer. Det jeg har oppdaget der har vært ubeskrivelig. Tenk at det finnes så mange fasetter i et menneskehjerte. Tenk at det kan åpne opp for en verden full av de dypeste hemmeligheter og magiske opplevelser. Opplevelser som jeg ikke ville vært foruten. Så hvorfor skal jeg legge dem bort når de har gitt meg så mye?
Jeg vet hvorfor. Det er fordi alt har sin tid. For meg er det på tide å grave dypere. Finne nye skatter. Holder jeg fast ved de jeg har, vil de miste sin glans og jeg kan komme til å synes at de er både frastøtende og uten konsistens. Da er det bedre å gi slipp på dem i den forstand at jeg hjemmer dem i dypet av den jeg er. Minnene vil alltid være med meg, for å gi slipp handler ikke om å glemme eller ikke å elske. Det handler for meg om å akseptere det som er. Først da kan jeg bruke erfaringene de har gitt meg til å bygge fremtiden.
Alle muligheter er åpne når jeg er villig til å gi slipp på det jeg har trodd og håpet på. Det er som arketypene yin- og yangenergiene. Lite av det ene, mer av det andre, alltid et hele.
Hva fremtiden bringer er som en ny vår. Høsten feller bladene og omskaper dem til næring og livsgrunnlag for nye muligheter. Vinteren gir hvile og forberedelse til alt det som springer ut i vårløsningen.
Dette skjer i meg, men det skjer i deg også. Hvem vet hva resultatet blir. Det er avhengig av vekstgrunnlaget og hvor godt vi hegner om det som finnes dypest sett inne i våre hjerter.
Det handler om å gi slipp på et ønsket resultat og i stedet la livet få utfolde seg slik det er ment å utfolde seg. Da vil resultatet alltid overstige alle drømmer og håp. For magi strekker seg langt utover et menneskes fatteevne. Kanskje drømmen en gang i fremtiden vil vise seg i en annen innpakning, i en annen form. Alt er mulig. Det er jeg sikker på.
Jeg ser opp på den nye høsthimmelen. Noe lengter etter å bli født, i meg som meg, som livets poesi og som gaver jeg vil dele med andre. Jeg legger hendene på hjertet mitt. Lytter. Mottar. Det er blues som skapes som aldri har eksistert før. Blader, røde, gule og purpur er sendt for å minne meg om hvor sjeldent ett menneskelig hjerte er.
Jeg holder meg her. Går ikke bort fra dette øyeblikket. Åpner sansene. Går inn i mysteriet. Ser gjennom sløret. Alt som noen gang har skjedd, og alle jeg noen gang har møtt, har ført til her og akkurat nå. Er ikke det magi, så vet ikke jeg.
«Jeg tenker på trærne og hvor enkelt de gir slipp, lar falle rikdommen fra en årstid, hvordan uten sorg de kan gi slipp og gå dypt inn i sine røtter for fornyelse og søvn …. Imiter trærne. Lær å miste for å gjenopprette, og husk at ingenting forblir det samme lenge, ikke engang smerte, psykisk smerte. Trett den ut. La det hele passere. La det gå.»
May Sarton
Synnas verden 