Kan jeg virkelig eie noe som er tapt? Er det i så fall et evig eierskap? Sitatet fra  Henrik Ibsens Brand  kan fortone seg som en frustrerende sammenblanding av bristende logikk og selvmotsigelse.

For meg handler det om mulighetene jeg ikke grep. Den muligheten som jeg aldri vil få oppleve. Kanskje var den ikke levedyktig. Kanskje ville jeg ha mislyktes, men jeg forsøkte ikke, og må for evig og alltid leve med denne vissheten. Jeg sier til meg selv; hadde jeg bare gjort det, så kunne alt vært annerledes. Et selvbedrag eller en virkelighet? Uansett må jeg leve med tapet for resten av livet. Eller jeg forsøkte og kom til kort. Jeg mistet det hele. Det jeg aldri hadde hatt.

«Sjel, vær trofast til det siste: Seirens seir er alt å miste». Kan det forstås som at den virkelige seieren først blir synlig i det jeg mister? Må jeg miste noe, for å forstå verdien av det jeg i utgangspunktet kunne ha oppnådd eller har hatt? Bekreftelsen kommer i annen setning: «Tapets alt din vinning skapte – evig eies kun det tapte». Tapet i sin helhet skaper muligheter, evig eies kun det tapte. Jeg forstår det sånn, at tapet jeg lider vil gi meg nye muligheter. Men i form av hva?

Sorg over det som er tapt kaster blår i øynene mine og hindrer meg i å se at livet fortsatt har mye å gi meg.  Men i sorgen over å ha mistet, ser jeg kanskje bare potensialet av hva det kunne ha blitt til. Det som en gang var. Evig eies på den måten den perfekte muligheten, enten det er i forhold til utdannelse, jobb, en relasjon eller en opplevelse.

Noen ganger lar jeg det positive bli fremtredende, blant det som ikke var fullt så positivt. Som når en jeg er glad i faller fra, og jeg velger å se bort fra lastene til vedkommende og fokuserer på de positive egenskapene. Evig eies de tapte mulighetene. Eller evig eies alle de gode stundene vi delta sammen. Minnene kan ingen ta fra meg.

Jeg kan også eie minnet om en trygg oppvekst, selv når virkelighet noen ganger er helt annerledes, full av svik og brutte løfter. Det tapte kan slik vise meg vei gjennom vanskelige tider.

Det er slik jeg vil se på det tapte, det som jeg eier for alltid. En livsvisdom jeg har tilegnet meg gjennom tapet av noe. Det jeg gråt for en gang, kan bli til noe jeg vil takke for og glede meg over. Hvorfor? Fordi tapet har gitt meg vekst og nye muligheter. Det skjer når jeg er villig til å akseptere og lære av det som ikke ble som jeg hadde håpet på, hadde sett for meg.

Jeg tror ikke slike muligheter bare er positive. Jeg tror det finnes tap som kan få betydning for hver dag resten av livet. Jeg tenker på en tapt barndom. Evig eies fundamentet i livet som ikke var tilstedeværende, den indre tryggheten som aldri ble etablert, de brutte løftene, sorgen over tapet og behovene som aldri ble tilfredsstilt.

Kanskje har du mistet alt det som de fleste ser på som en selvfølge og som en rettighet. Du er det sårede barnet, med de store lengslene. Du er sulten på det de aller fleste vokser opp med, nemlig et stødig fundament for resten av livet. Tryggheten. Kjærligheten. Ditt fundament dannet aldri noen mal for livet ditt. Det er ikke skapt noen gjenkjennelsesmekanismer for det som kunne ha beriket livet ditt Du har ingen forutsetning for å kjenne verdiene igjen.  Derfor velger du det du kjenner så altfor godt. Tryggheten i utryggheten.

«Du kan aldri eie det tapte, det eier deg», sier du kanskje. Du kan forandre din egen historie, eller du kan sette deg ned og akseptere at slaget er tapt. Husk at håpet kan løfte og føre deg videre. Alt handler om hva du velger å gjøre med tapet ditt.

For meg har drømmen min vært veldig viktig. Hva den handler om er ikke så viktig i denne sammenhengen. Jeg vil kun si at den har ført meg fremover, og gitt meg mange gode stunder  og opplevelser, fordi den har fått frem det beste i meg, vist meg potensialet mitt og mulighetene mine.  Nå har jeg måttet gi slipp på denne drømmen. Den tjener meg ikke lenger, fordi den ikke realiserer seg og dermed fører den meg inn i stagnasjon og fortvilelse. Det er ikke lett å gi slipp, det er ikke lett å legge drømmen bort, den som har vært hele livsfundamentet mitt så lenge. Jeg har tapt drømmen, men samtidig eier jeg den. Den forblir inne i hjertet mitt som en vakker skinnende perle.

Det gjør også godt å tenke på den som en fargeglad ballong som svever lett og lekent over himmelen. Hvem vet hvor den havner, hvem vet hva den kan få se og oppleve på veien? Den forsvinner ikke. Den henger der oppe over meg fortsatt. Jeg kan se den for mitt indre øye når jeg vil!

Fordi jeg ga slipp på drømmen, har jeg faktisk fått den tilbake, hel og fin! Nå er fantasiens livsglede og magi tilbake. Skapergleden er tilbake, like hel og fin som før!

Fordi jeg ga slipp på drømmen, ble den fri. Noen ganger føles det riktig å gi slipp. Å gi opp kan føles litt som å la noe dø, men nå slipper jeg usikkerheten, den slitsomme vekslingen mellom tro og tvil. Nå trenger jeg ikke gruble, slite eller tvinge meg selv til å håpe eller tro. Nå skal jeg bare kose meg med å drømme.

Drømmen er fri! Og jeg er fri! Evig eies kun det tapte!

Ser at bloggen blir for lang om jeg skal skrive om de andre setningene. Det får bli  i neste blogg.

Her er link til neste blogger i serien:

https://synnasverden.net/2018/10/16/pa-det-jevne/

https://synnasverden.net/2018/10/17/a-miste-meg-selv/