Evig eies kun det tapte

«Når tankene er plaget med problemer eller hjertet er opprevet, kan vi finne helbredelse blant stillheten i fjell, i skogen, eller lytte til den enkle, stabiliserende rytmen fra bølger. Langsomheten og stillheten tar gradvis over. Pusten vår dypner og hjertene våre roer seg og vår hunger stilner. Når roen er gjenopprettet, åpnes nye perspektiver for oss og vanskeligheter kan begynne å virke som en invitasjon til ny vekst.

Denne invitasjonen til vennskap med naturen innebærer selvsagt en vilje til å være alene der ute. Likevel er denne aleneheten alt annet enn ensom. Alenehet klarner gradvis hjertet til sann ro er nådd. Ironien er at midt i aleneheten føler du deg nært forbundet med verden. Faktisk er naturens skjønnhet ofte den klokeste balsam som  forsiktig lindrer og frigjør det fastlåste  sinnet.»

John O’Donohue

Jeg går mye på tur. Som pensjonist har jeg god tid og for meg er det en livsnødvendighet å komme meg ut. Uten turene mine tror jeg at livet ville vært ganske annerledes og ganske trist til tider. På den andre siden tror jeg bestemt at når en dør lukkes, åpnes en ny. Som mennesker har vi en utrolig omstillingsevne.

For meg er disse turene middelet som gjør at jeg ikke synker, at jeg ikke graver meg ned i alskens selvbebreidelser og mismot. De er slik Monica Andersen beskriver øsekaret:

«Du må huske å øse, så ikke du synker. Mens du øser blir det lettere, sikrere og du tåler en regnskur eller ei slagside i ny og ne. Du må bare ta deg tid til å øse unna underveis på ferden din.»

Ofte legger jeg merke til noe spesielt i naturen, noe som jeg vet vil si meg noe. Av og til forstår jeg det umiddelbart, andre ganger bruker jeg lengre tid og må grunne på det. Faktisk, har det hendt at det plutselig går opp for meg etter flere dager, mens jeg holder på med noe helt annet.

 

DSCN5398
Ser du det vakre hjertet som vannet danner? Magi, magi. Med litt fantasi kan du kanskje se at det omkranser et steinhjerte. For meg handler det om å bry oss om hverandre. Naturen har de forunderligste måter å fortelle en histori, lære oss noe på.

I det siste har flere setninger dukket opp i bevisstheten min, mens jeg vandrer rundt ute. Det kan være sitater fra en sang som jeg ikke har hørt på mange år, eller det kan være et kjent ordtak som jeg på ingen måte har hatt noe forhold til. Uansett hvor disse setningene kommer fra, vil de ikke slippe taket i meg. Jeg får dem ikke ut av hodet før jeg tar stilling til dem, før jeg reflekterer over hva de kan ha for betydning.

Andre ganger er det bruddstykker av noe jeg har lest.

Dette fører til at jeg går hjem og utforsker disse setningene. Ofte gir de meg en dypere innsikt i hvem jeg er og hva som er viktig for meg i mitt liv.

Jeg er ikke i tvil om at det er noe av stor betydning i disse setningene.

Det har vært spennende å finne frem til hva som skjuler seg bak ordene, finne magien, finne livsvisdommen.  Umiddelbart forstår jeg noe av  det, men for virkelig å tilegne meg budskapet, må jeg reflektere og søke videre. Finne ut hva som ligger gjemt bak ordene for meg.

Merkelig, men jeg har vegret meg for å skrive om det. På en måte har jeg ikke vært klar, ikke før nå. Det handler om at jeg ikke har nok avstand til  det enda. Først etter litt tid, klarer jeg å trekke ut essensen som ligger i setningene, essensen for meg. Kanskje du vil gi dem en annen mening, fordi du er et annet sted i ditt liv enn det jeg er i mitt.

«No better, no worse, just different,» lyder et amerikans munnhell. Stor visdom i det.

Her er noen av disse setningen og det jeg tenker rundt dem:

«Evig eies kun det tapte, …..»

«Sjel, vær trofast til det siste: Seirens seir er alt å miste. Tapets alt din vinning skapte – Evig eies kun det tapte!»

Henrik Ibsen

Kan jeg virkelig eie noe som er tapt? Er det i så fall et evig eierskap? Sitatet fra  Henrik Ibsens Brand  kan fortone seg som en frustrerende sammenblanding av bristende logikk og selvmotsigelse.

For meg handler det om mulighetene jeg ikke grep. Den muligheten som jeg aldri vil få oppleve. Kanskje var den ikke levedyktig. Kanskje ville jeg ha mislyktes, men jeg forsøkte ikke, og må for evig og alltid leve med denne vissheten. Jeg sier til meg selv; hadde jeg bare gjort det, så kunne alt vært annerledes. Et selvbedrag eller en virkelighet? Uansett må jeg leve med tapet for resten av livet. Eller jeg forsøkte og kom til kort. Jeg mistet det hele. Det jeg aldri hadde hatt.

«Sjel, vær trofast til det siste: Seirens seir er alt å miste». Kan det forstås som at den virkelige seieren først blir synlig i det jeg mister? Må jeg miste noe, for å forstå verdien av det jeg i utgangspunktet kunne ha oppnådd eller har hatt? Bekreftelsen kommer i annen setning: «Tapets alt din vinning skapte – evig eies kun det tapte». Tapet i sin helhet skaper muligheter, evig eies kun det tapte. Jeg forstår det sånn, at tapet jeg lider vil gi meg nye muligheter. Men i form av hva?

Sorg over det som er tapt kaster blår i øynene mine og hindrer meg i å se at livet fortsatt har mye å gi meg.  Men i sorgen over å ha mistet, ser jeg kanskje bare potensialet av hva det kunne ha blitt til. Det som en gang var. Evig eies på den måten den perfekte muligheten, enten det er i forhold til utdannelse, jobb, en relasjon eller en opplevelse.

Noen ganger lar jeg det positive bli fremtredende, blant det som ikke var fullt så positivt. Som når en jeg er glad i faller fra, og jeg velger å se bort fra lastene til vedkommende og fokuserer på de positive egenskapene. Evig eies de tapte mulighetene. Eller evig eies alle de gode stundene vi delta sammen. Minnene kan ingen ta fra meg.

Jeg kan også eie minnet om en trygg oppvekst, selv når virkelighet noen ganger er helt annerledes, full av svik og brutte løfter. Det tapte kan slik vise meg vei gjennom vanskelige tider.

Det er slik jeg vil se på det tapte, det som jeg eier for alltid. En livsvisdom jeg har tilegnet meg gjennom tapet av noe. Det jeg gråt for en gang, kan bli til noe jeg vil takke for og glede meg over. Hvorfor? Fordi tapet har gitt meg vekst og nye muligheter. Det skjer når jeg er villig til å akseptere og lære av det som ikke ble som jeg hadde håpet på, hadde sett for meg.

Jeg tror ikke slike muligheter bare er positive. Jeg tror det finnes tap som kan få betydning for hver dag resten av livet. Jeg tenker på en tapt barndom. Evig eies fundamentet i livet som ikke var tilstedeværende, den indre tryggheten som aldri ble etablert, de brutte løftene, sorgen over tapet og behovene som aldri ble tilfredsstilt.

Kanskje har du mistet alt det som de fleste ser på som en selvfølge og som en rettighet. Du er det sårede barnet, med de store lengslene. Du er sulten på det de aller fleste vokser opp med, nemlig et stødig fundament for resten av livet. Tryggheten. Kjærligheten. Ditt fundament dannet aldri noen mal for livet ditt. Det er ikke skapt noen gjenkjennelsesmekanismer for det som kunne ha beriket livet ditt Du har ingen forutsetning for å kjenne verdiene igjen.  Derfor velger du det du kjenner så altfor godt. Tryggheten i utryggheten.

«Du kan aldri eie det tapte, det eier deg», sier du kanskje. Du kan forandre din egen historie, eller du kan sette deg ned og akseptere at slaget er tapt. Husk at håpet kan løfte og føre deg videre. Alt handler om hva du velger å gjøre med tapet ditt.

For meg har drømmen min vært veldig viktig. Hva den handler om er ikke så viktig i denne sammenhengen. Jeg vil kun si at den har ført meg fremover, og gitt meg mange gode stunder  og opplevelser, fordi den har fått frem det beste i meg, vist meg potensialet mitt og mulighetene mine.  Nå har jeg måttet gi slipp på denne drømmen. Den tjener meg ikke lenger, fordi den ikke realiserer seg og dermed fører den meg inn i stagnasjon og fortvilelse. Det er ikke lett å gi slipp, det er ikke lett å legge drømmen bort, den som har vært hele livsfundamentet mitt så lenge. Jeg har tapt drømmen, men samtidig eier jeg den. Den forblir inne i hjertet mitt som en vakker skinnende perle.

Det gjør også godt å tenke på den som en fargeglad ballong som svever lett og lekent over himmelen. Hvem vet hvor den havner, hvem vet hva den kan få se og oppleve på veien? Den forsvinner ikke. Den henger der oppe over meg fortsatt. Jeg kan se den for mitt indre øye når jeg vil!

Fordi jeg ga slipp på drømmen, har jeg faktisk fått den tilbake, hel og fin! Nå er fantasiens livsglede og magi tilbake. Skapergleden er tilbake, like hel og fin som før!

Fordi jeg ga slipp på drømmen, ble den fri. Noen ganger føles det riktig å gi slipp. Å gi opp kan føles litt som å la noe dø, men nå slipper jeg usikkerheten, den slitsomme vekslingen mellom tro og tvil. Nå trenger jeg ikke gruble, slite eller tvinge meg selv til å håpe eller tro. Nå skal jeg bare kose meg med å drømme.

Drømmen er fri! Og jeg er fri! Evig eies kun det tapte!

 

«Hva om du ble sendt her av noe større.
Ikke mot din vilje eller ønsker,
men i samsvar med din dypeste lengsel.
Hva om det var så enkelt som å finne det du elsker
og la det lære deg hvordan du skal leve.»

Oriah «Mountain Dreamer»

 

Ser at bloggen blir for lang om jeg skal skrive om de andre setningene. Det får bli  i neste blogg.

Her er link til neste blogger i serien:

https://synnasverden.net/2018/10/16/pa-det-jevne/

https://synnasverden.net/2018/10/17/a-miste-meg-selv/

 

https://synnasverden.net/2018/10/18/sarbarhet/

Besøk siden min på Fb, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

3 kommentarer om “Evig eies kun det tapte”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.