Sårbarhet

12747228_10207911924332561_2999868328983103859_o

Kom ikkje med heile sanningi

«Kom ikkje med heile sanningi,
kom ikkje med havet for min torste,
kom ikkje med himmelen når eg bed um ljos,
men kom med ein glimt, ei dogg, eit fjom,
slik fuglane ber med seg vassdropar frå lauget
og vinden eit korn av salt.»
Olav H. Hauge

Som jeg har nevnt tidlige, vil jeg belyse og reflektere over noen ord og setninger som kom til meg på en av de mange turene mine. Jeg vet at det for meg er viktig å utforske hva som ligger i disse ordene.

Derfor har jeg i dag fokus på:

Sårbarhet

 

«Det som gjør deg sårbar gjør deg vakker.

Sårbarhet er vårt mest nøyaktige mål for mot.

Sårbarhet er å ta emosjonell risiko, å ekspone seg selv, å leve i uvisshet, å leve med usikkerhet»
Brené Brown

 

Når jeg ser ser på bloggen jeg skrev i går om å miste meg selv, ser jeg tydelig at den henger nært opp til sårbarhet. Det er en rød tråd gjennom de ordene og setningene som kom til meg mens jeg vandret rundt  ute. Nå forstår jeg at alt egentlig handler om å  være meg selv og ikke være redd for å vise min egen sårbarhet.

Alt handler om å være ekte og sann mot den jeg er. Å endre omverdenen for å føle meg bedre, eller tryggere, fungerer ikke. Jeg trenger å ta i bruk langt mer enn  de fem sansene min for å vite hvem jeg er.

Det handler om å bli kjent med sårbarheten min. Den delen av meg som så lenge har vært gjemt bak ubearbeidede følelser som sinne, avvisning, sjalusi osv.

For eksempel, hvor mange ganger har jeg følt meg avvist?  Jeg er fellesnevneren. Andre kan gjøre noe som aktiverer avvisning, sjalusi, sinne, bitterhet, frykt, osv. i meg, men slike følelser kommer fra mitt eget indre, og de vil være med meg til jeg forandrer meg. Frem til da vil andre aktivere disse følelsene uten at jeg forstår hvorfor.

«Gjennom sårbarheten din, kommer styrken din.»
Sigmund Freud

Vil jeg  ha andre til å hjelpe meg med den emosjonelle smerten min, må jeg først være åpen for å finne årsakene til smerten i meg selv og forplikte meg til å endre disse årsakene. Alle som krysser min vei er viktige lærere. Verdien av å lære av det som kommer min vei er enorm. Hvis jeg følger min indre visdom, vil jeg alltid være på rett sted. Åpen kommunikasjon er nøkkelen.

Alder spiller ingen rolle, men følelsesmessig modenhet gjør. Emosjonell modenhet er forskjellig fra faglig modenhet. Faglig modenhet handler om kunnskap, prestasjoner, og eiendeler. Emosjonell modenhet handler om empati, sårbarhet, og åpen kommunikasjon. De trenger ikke alltid gå sammen.

«Og de som ble sett dansende ble antatt sinnssyke av de som ikke kunne høre musikken.»

Nietzsche

Det er så vanskelig. Noen ganger er det som å gå på tynn is. En skjør hinne som brekker og går i tusen biter ved enhver belastning,  og jeg faller, og faller ned i en uendelig smerte og mørke. En smerte og et mørke som griper tak i meg. Det kjennes som tusen kniver midt i hjertet og som all livslyst er i ferd med å forlate meg. Jeg ønsker bare å krype sammen i mørket som omgir meg og glemme alt. Jeg vil ikke føle alt jeg føler.

Det kan være så mangt som trigger slike følelser. Særlig når jeg blir angrepet og dette angrepet kjennes urettferdig. Kanskje enda mer når det er berettiget. Jeg kjenner meg så mislykket. At jeg ikke engang kunne få til dette…. Hvorfor sa jeg det …. til han/henne?Hvorfor? Hvorfor?

I mange år har jeg levd med dette uendelige havet av smerte inne i meg. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle bli kvitt det. Det var som en relasjon bygget på avhengighet. Å løsrive meg var umulig fordi jeg ikke visste om noe annet. Jeg så på lykkelige, harmoniske mennesker med misunnelse og en håpløs lengsel. Aldri ville jeg få oppleve en slik harmoni og lykke. Om jeg prøvde å komme fri, ville jeg bare bli enda mer fylt av smerte. Derfor trakk jeg meg enda mer inn i meg selv og levde bak selvpålagte stengsler. Fysiske stengsler, men mest av alt følelsesmessige bindinger til avgrunnen som dro meg stadig nærmere.

Jeg brukte alle kreftene mine til å holde smerten borte. For meg var det jobb og atter jobb. Ved å engasjere meg lidenskapelig i jobbrelatert utvikling, slapp jeg unna det jeg hadde trengt å gripe fatt i, nemlig min egen sårbarhet. Jeg ble i stedet tøff og modig på jobbens vegne. En som gikk foran og fant nye veier. Kontrollbehovet mitt var uendelig…. Hva kunne skje om jeg ga fra meg kontrollen.

Mine egne nære relasjoner og utfordringer løste jeg dårlig og de led merkbart under mine manglene evner i å knytte nære relasjoner. I stedet overveldet de meg, og jeg kjente meg kun som en taper og fullstendig mislykket som menneske.  Faktisk fortrengte jeg dette så sterkt at jeg ikke forsto det. Jeg gjorde bare mitt beste under vanskelige omstendigheter….. Slik trøstet og løy jeg for meg selv i årevis.

«Jeg har mot nok til å ikke gi opp det jeg mener er riktig, selv om jeg tror det er håpløst.»

Heldigvis ble jeg velsignet med sykdom. Sykdom som tvang meg til å stoppe opp og bli kjent med og anerkjenne meg selv slik jeg er. Ikke minst min egen sårbarhet. Sårbarheten som jeg før så på som en svakhet, en akilleshæl, ble styrken min. Ikke som ved et trylleslag, men gjennom en gradvis selverkjennelse, anerkjennelse og forståelse av den jeg virkelig var.

Det har vært en tøff og lang prosess, men er mer en verd det. Jeg sammenligner prosessen min med å skrelle en løk, og avdekke lag på lag for endelig å komme inn til kjernen. Jeg oppdaget at jeg har en myk, modig og varm kjerne, full av kjærlighet og sårbarhet.

«Jeg tenker på å brenne.
Om å la en lidenskap for livet,
ikke livet mitt eller ditt liv, men livet selv,
brenne bort min nøling for å smake dette åndedraget.
Dette åndedraget som er fylt med den søte grønne sommer,
lastet med lengsel og forvirring.

Jeg tenker på å brenne.
På flammen av begjær.
som insisterer på at hvordan jeg beveger meg gjennom denne dagen,
skal handle om å gi kjærlighet.
Ikke å oppnå noe
som er for lite til å ernære sjelen min.

Jeg tenker på å brenne.
Jeg tenner en fyrstikk.
Jeg lager en brann av meg selv.
Pleier brannen.
Lever våken i dette øyeblikket
for å la kjærligheten få sin vilje med meg.»

Oriah Mountain Dreamer

Jeg lærte å sette ord på sårbarheten min. Hva som lå bak all smerten, sinnet og angsten min. Jeg fant en glitrende diamant – i denne sårbarheten. Ved å våge å vise den frem fremstår den mer og mer som en skatt. En skatt som vokser og utvikler seg gjennom mitt egen mot til å vise den frem. Motet som lar meg vise deg mine innerste tanker, erfaringer og lengsler. Det er i denne sårbarheten at vi kan møtes og vokse sammen som medmennesker.  Bli hele og vakre.

Jeg vil forsøke å være en slik diamant – alltid. En vakker, glitrende diamant, gjennomskinnelig når den slipper lyset til. Da blir jeg transparent i all min sårbarhet. Ser du hvor vakkert det er? Ser du at smerte, sorg, lidelse og mindreverdighet forvandles som alkymi til den vakreste skatt.

Det er ved å åpne oss opp for hverandre, at vi finner oss selv og vokser som hele og trygge mennesker. Slik kan vi dele vår smerte og omdanne den til det vakreste eventyr. Livet får dybde og mening gjennom motgang, når vi er villige til å åpne oss opp for lærdommen som finnes i enhver smerte.

«Når du kommer til en vegg, kan du enten klatre den, eller du kan rett og slett gå rundt til du finner en dør.
Ikke gjør livet så vanskelig, – se etter dørene!»

Endelig har jeg forstått det. Jeg kan se meg selv i speilet; men, samtidig er jeg  klar over at jeg er mer enn det speilet reflekterer. Jeg er mer enn sinn og kropp, mer enn muskler og organer, mer enn enzymer og molekyler. Verden er full av mening i stedet for å være tilfeldig. Jeg opplever verden som levende, klok og medfølende. Jeg forstår også styrke annerledes enn før. Det er fordi jeg har justert personligheten min  med hjertet. Det er svært forskjellig fra forståelsen av at styrke er evnen til å manipulere og kontrollere.

Min lykke avhenger av de valgene jeg foretar når verden ikke er slik jeg vil den skal være. Det handler om å være tilstede i smerten, akkurat her og nå, og stå åpent frem med den slik jeg er.

Holdt, ikke leget
«Slutt å prøve å helbrede deg selv, fikse deg selv,
selv vekke deg selv.
Slutt å prøve å spole fremover filmen om livet ditt.
Gi slipp på «å gi slipp».
Healing er ikke et mål.
Vær her.
Din smerte, din sorg, din tvil, dine lengsler,
dine engstelige tanker: de er ikke feil,
og de ber ikke om å bli «helbredet».
De ber om å bli holdt. Her, nå, lett,
i de kjærlige, healende armene til bevisst tilstedeværelse …»

Jeff Foster

 

Jo mer jeg går inn i ordene og setningene som kom til meg, oppdager jeg hvor sant det lille diktet fra Oriah er. Magi, magi…!!!

«Hva om du ble sendt her av noe større.
Ikke mot din vilje eller ønsker,
men i samsvar med din dypest lengsel.
Hva om det var så enkelt som å finne det du elsker
og la det lære deg hvordan du skal leve.»

Oriah «Mountain Dreamer

3 kommentarer om “Sårbarhet”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.