«Takknemlighet er den vakreste blomsten som springer fra sjelen»
Henry Ward Beecher

Jeg kjenner meg så takknemlig for livet, for alt det gode som kommer i min vei. Hver dag når jeg står opp og når jeg legger meg takker jeg for alt jeg har fått.  Det er ingen selvfølge at jeg skal ha det så bra, så bra med meg selv og alle rundt meg. Det er ingen selvfølge at jeg skal få lov til å leve et meningsfullt liv, både for og med andre.

Hvordan kan du tenke slik? spør noen. Det er så mye du kunne ha trengt å ha i livet ditt. Det er det helt sikkert, men jeg trenger ikke mer enn det jeg har. Skulle noe mer komme min vei, tar jeg selvsagt imot, men jeg opplever at jeg har akkurat det jeg trenger – alltid.

Jeg har ikke alltid kjent det slik. Det har vært en lang prosess og mye jobbing med meg selv å komme der jeg er i dag. Jeg har lært meg til å sette pris på de små gledene, en blomst, et smil, et vennlig ord, en hyggelig mail, hyggelige meldinger på Facebook, en telefon fra en venn, et uventet besøk eller invitasjon. Alt er små dagligdagse opplevelser, men tilsammen viser det meg at jeg er ivaretatt og at jeg alltid vil ha det jeg trenger for å ha det bra.

 

Selvsagt drømmer jeg om noe jeg ikke har og hvordan det ville ha vært om jeg hadde hatt det, men det er på en måte ikke så farlig så lenge jeg vet at jeg lever i pakt med meg selv, omgivelsene mine og verdiene mine. Da vil alt som er bedre bare være en bonus. Jeg trenger det ikke for å være et helt menneske.

Akkurat den lærdommen er viktig og dyrekjøpt. Den har ikke kommet av seg selv.  Før ønsket jeg ofte å være alle andre steder enn der jeg var i øyeblikket, fordi det fortonte seg så mye bedre enn der jeg var. Uansett hva som skjer meg nå,  kjenner jeg meg trygg og takknemlig for alt jeg har, og jeg vet av erfaring at jeg vil være i stand til å møte hva det skulle være, både av gleder og sorger.

«De gode stundene,

Hvor tiden stopper opp.
Når du skjelver i takt med gleden i deg.
Det er de små øyeblikkene i livet, som gir varige minner.»
Mona Øyen

Hva betyr det å være takknemlig og hva ligger til grunn for det:

Punktene som jeg beskriver nedenfor har jeg hentet fra ulik litteratur samt egne refleksjoner.

 

Det er ingen hemmelighet at takknemlighet henger sammen med tilfredshet og lykke. Utallige forskningsresultater, særlig det raskt voksende markedet innen positiv psykologi, har vist at takknemlighet og tilfredshet  med livet går hånd i hånd. De som pleier å være mer takknemlige  enn bitre er generelt mer positive, mer fornøyde med livet, og vil være i stand til å se det positive selv på vonde dager.

Til tross for denne intuitive forståelse for betydningen av takknemlighet, forsvinner den ofte når livet går oss i mot. Det er  lettere å være takknemlig når jeg er på et vinnerlag og ting går i min favør. Men den sanne testen av fleksibilitet og takknemlighet er når livet ikke går min vei. Når jeg  mister mer enn jeg vinner, og  ikke klarer å komme over tidligere nederlag, skuffelser og livets urettferdigheter.

Da blir takknemlighet lett snudd til en følelse av urettferdighet. Å oppleve tap, frustrasjon og til og med traumer, særlig når jeg føler meg satt ut av spill blir det ofte vanskelig å ikke hengi meg til  negative følelser. Det er da jeg undrer meg over hva  jeg har å være takknemlig for?

Uansett hva som skjer , dersom jeg graver dypt, finner jeg ofte at  det er  mye å være takknemlig for.  Ved å forbli takknemlig, uansett hva som møter meg av nederlag, skaper jeg en urokkelig holdning til  takknemlighet som den eneste tenkemåten for meg. Magisk, ikke sant.

«Ego og takknemlighet er gjensidig utelukkende
Så også indre fred og reaksjoner på drama
Der det er ego,  er der drama.
Der det er takknemlighet, er der indre fred.»
Enza Currenti

 

Når jeg er takknemlig forventer jeg ikke  at livet skal gi meg alt jeg fortjener. Jeg innser at gode ting ikke alltid skjer med gode mennesker, og jeg har forlengst gitt opp tanken på at livet skylder meg noe mer enn det tilbyr. Sykdom, lidelser, og til og med død er dessverre en del av livet. Terror og naturkatastrofer kan utslette  et helt samfunn av intetanende mennesker, og det er beklagelig og tragisk. Spørsmålet er ikke om livet er urettferdig, men om jeg kan gå videre på tross av det.

Når jeg er takknemlig har jeg ikke betingelser for å oppleve lykke. Jeg tenker ikke «Hvis dette skjer,bare da, vil jeg bli lykkelig.» Jeg forstår  at lykke ikke kommer utenfra, men innenfra. Jeg fokuserer mer på å tilpasse meg det som skjer heller enn å prøve å forandre det som ikke kan forandres. Jeg forsøker ikke å kontrollere mennesker og forhold i livet som egentlig ikke er i min kontroll.

Når jeg er takknemlig har jeg innsett at jeg ikke kan se  regnbuen uten regn. Samtidig vet jeg at jeg ikke får honningen uten bier, og jeg kan ikke ha roser uten torner. Jeg ser regnværsdager som en normal del av livet mer enn et avvik, og lærer å nyte  regnet heller enn å vente til det slutter å regne. Jeg beundrer den vakre rosen selv om den har torner og nyter den søte smaken av honning selv om biene kan stikke. Jeg har innsett at jeg ikke kan ha det ene uten det andre, og er takknemlig for begge deler.

Når jeg er takknemlig har jeg håp. Uansett hva som skjer, er håpet ikke tapt. Jeg innser at fremtiden er usikker, og  jeg planlegger for det.  Jeg prøver ikke å bagatellisere det som er  utenfor innflytelsesområdet mitt. Jeg finner trøst i det faktum at når solen går ned, går den opp neste dag. Jeg har tro på at det er mer for meg i livet. Jeg flyter med livet heller enn å  føle meg beseiret av det.

«La oss være takknemlige for de mennesker som gjør oss lykkelige ; de er de sjarmerende gartnerne som får våre sjeler til å blomstre. «
Marcel Proust

Når jeg er gjennomsyret av bitterhet og nag har jeg ingen plass i hjertet mitt  til å være takknemlig.  Det betyr å tilgi de som ikke er like forståelsesfulle som jeg ville ha vært, tilgi  barna mine for å ta valg som  jeg ikke ville ha tatt, og gi slipp på følelen av urettferdighet fra en venn. Det handler om å tilgi at andre  ikke gjør som jeg hadde håpet. Kanskje jeg trenger å sette grenser for samhandlingen min med dem, eller distansere meg helt noen ganger. Å være full av bitterhet vil skade meg mer enn dem. Som Buddha sa:

«Å holde  fast på raseri er som å gripe varmt kull i den hensikt å kaste det på noen andre. Det er jeg som blir brent.»

 

Når jeg er takknemlig vet jeg at en takknemlig innstilling krever arbeid. Takknemlighet kommer ikke alltid naturlig, særlig i de mest utfordrende situasjonene. Da må jeg jobbe for å innta en positiv holdning. Jeg kan meditere, søke støtte hos andre, få hjelp for vonde følelser og angst. Søke rådgivning og aldri vike unna anstrengelsene det måtte koste meg.

«Vær myk.
Ikke la verden gjøre deg hard.
Ikke la smerte få deg til å hate.
Ikke la bittethet stjele din sødme
Vær stolt over at selv om resten av verden er uening,
tror du fremdeles at den er et vakkert sted.»
Ukjent

Når jeg er takknemlig har jeg sunne tenkevaner. Jeg  går under mottoet «Tenk positivt!» Jeg kan skille min egen oppfatning fra fakta og fjerne meg  fra offerlignende irrasjonelle tenkemåter.

Når jeg er takknemlig er jeg fleksible i hvordan jeg tenker. Å tenke fleksibelt gir meg en fordel i livet, fordi fleksibilitet er nøkkelen til vekst og visdom. Jeg vil ikke klamre meg hardnakket til tenkemåter som ikke fungerer, og  jeg trenger ikke å ta  endring i holdning som et personlig nederlag.  Jeg innser at jeg kan velge det jeg vil tro på og at jeg har rett til å ombestemme meg. Med en slik mentalitet,  tenker jeg at når en dør lukkes, vil en annen  åpne seg.

 

Fordi jeg elsker å lære har jeg  lett for å være takknemlig. Hvert tilbakeslag eller uforutsatte livshendelse gir meg en lekse, og jeg velger å fokusere mer på de gangene jeg lærer, heller enn når jeg mislykkes. Tross alt, er livet en fantastisk lærer. Selv feil og  skuffelser gir store læringsmuligheter.

Når jeg er takknemlig definerer jeg min egen verdi gjennom besluttsomheten min og  drømmene mine, ikke med det jeg angrer eller er skuffet over. Et takknemlig tenkesett har ikke rom for store ergrelser og lav selvfølelse. Om jeg sitter fast i tidligere beklagelser, og ser meg selv som en taper, eller en som har oppført seg dårlig i visse områder av livet, da vil jeg ikke være i stand til  å være virkelig takknemlig.

Ikke før jeg har hatt et oppgjør med meg seg selv og fortiden. Positiv selvfølelse legger grunnlaget for takknemlighet. Så hver gang jeg kritiserer meg selv, er det på høy tid med  en mental opprydding!