Livsvisdom

Møte mitt eget ansikt

DSCN0375

«Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.»

Karin Boye

Denne  sommeren har bevisstgjort meg på sider ved meg som jeg har fortrengt. Følelser har tatt overhånd og banet seg vei ut i det fri. Følelser som jeg lenge har avvist fordi de ikke passet med det bildet av meg selv som jeg ønsket å vise andre.

IMG_1850

Jeg mistet rett og slett kontrollen. Det jeg hadde tatt på meg av ansvar, og oppgaver ble for mye og jeg merket at omgivelsene mine reagerte negativt, samtidig som mitt egen mestringsbehov led nederlag. Jeg klarte ikke å oppfylle alle kravene som jeg følte ble stilt til meg, verken fra meg selv eller andre..

Og hvem sin feil var det? Min egen selvsagt. Det var jeg som la opp til å klare det samme som jeg klarte da jeg var ung. Hvordan skal andre kunne vite at jeg strever for å mestre, når jeg ikke viser hvor sliten  jeg er eller ikke sier fra.

Heldigvis brast det for meg til slutt. Jeg ble kritisert fordi jeg ikke gjorde det som var forventet. Det kjentes svært urimelig og jeg fikk stotret frem at jeg faktisk ikke klarte alt på en gang. Jeg ville gjerne, men jeg klarte det ikke. Reaksjonen jeg fikk var svært negativ, og jeg trakk meg tilbake både lei meg og sinna for ikke å bli forstått.

«Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider –
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra –
svårt att vilja stanna
och vilja falla.»

Karin Boye

DSCN3667

Det var som en demning som brast. Jeg som sjelden gråter, nærmest hikstegråt. Jeg kjente på nederlaget over å ikke mestre og samtidig sinne over å ikke bli forstått da jeg sa fra.

Men hva kunne jeg forvente? Det er ikke lett for andre å fatte hvordan jeg følte det, når jeg ikke hadde signalisert tydelig hvor jeg sto før jeg ikke klarte mer. Vedkommende trodde sikkert at det bare var vond vilje og kjente seg sviktet, fordi jeg ikke stilte opp som jeg alltid hadde gjort.

Denne episoden fikk meg til å innse at det er farlig å late som.  Det er nødvendig å erkjenne, særlig overfor meg selv hvordan jeg har det. Det hjelper ikke å ta på meg en rolle som jeg ikke mestrer. Ubevisst spiller jeg da offerrollen. Jeg undertrykker den jeg er og stiller urimelige krav til meg selv. Ærlighet overfor egne følelser og å tillate meg å kjenne på dem, gir både innsikt og styrke. Hvordan skal andre oppfatte hvordan jeg har det om jeg ikke erkjenner og er ærlig mot meg selv?

Jeg har endelig erkjent mine egne begrensninger. Faktisk kjennes det ikke så vanskelig  lenger å sette grenser for egen aktivitet. Jeg merker også at andre aksepterer grensene mine lettere nå, fordi jeg er tydelig på hvor jeg står og hva jeg kan klare. Jeg signaliserer det mens jeg har overskudd og ikke når jeg er tappet for alt som heter krefter. Det gjør en stor forskjell i måten jeg kommuniserer budskapet mitt.

DSCN4522

Kvaliteten på det jeg gjør blir også langt bedre fordi jeg har overskudd og tar hensyn til gode og dårlige dager.

Alt det jeg skriver  om her er ikke noe nytt. Jeg har visst det og snakket om det før, men det har ikke vært en erkjent indre sannhet.  Ikke før jeg  ikke klarte å holde følelsene ute lenger. Ved å våge å kjenne på følelsene, på nederlaget og urimelige krav, kunne jeg endelig bli fri. Fordi jeg anerkjente følelsene mine som sanne, ble de en aktiv del av hvem jeg er. Jeg slapp dem inn, og lot dem fortelle meg hva som ikke var godt i mitt liv og gjennom deres tilstedeværelse fant jeg frem til løsninger for et bedre levesett. Ikke slik jeg så ofte har gjort: å fornekte dem eller skyve dem unna fordi de var for vonde å kjenne på. Jeg innser nå at de rett og slett viser meg vei til et bedre liv.

«Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden –
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
som skapar världen.»

Karin Boye

Jeg trenger ikke gi slipp på følelsen mine. Jeg takker for dem, fordi de beriker livet mitt, og viser meg igjen, og igjen hvem jeg dypest sett er, og hva jeg trenger  å gjøre for å bli enda mer sann og ekte.  Først  når jeg har erkjent følelsene og funnet frem til  de indre sannhetene de avdekker, kan jeg la dem fare. Faktisk forlater de meg frivillig og gir rom for nye følelser som viser enda større dybder i meg. Magisk spør du meg.

DSCN5293 – Kopi

Mens jeg reflekterer over alt dette kommer et bilde frem for mitt indre øye. Det er et bilde av et ansikt av menneskelig sårbarhet.  Til tross for et tøft ytre, ser jeg tydelig hvor sårbart og skjørt det er.  Jeg ser hvor lite som skal til for at det blir misforstått, kjenne seg oversett eller tråkket på. Hvor hardt det har kjempet. Hvor lenge det har kjempet med seg selv for å møte andres krav og forventninger. Hvor lite det har stilt opp for seg selv over lang, lang tid.

Samtidig signaliserer det et gryende mot og opprør mot alle indre, og ytre krav og jeg ser tydelig at det er på vei ut i lyset. Et lys som er blendende sterkt. Om det ikke tas forhånsregler kan  et slikt sterkt lys påføre store sår og begrense livsutfoldelse. Det gjelder å være forberedt. Ikke haste avsted uten å være forankret i verdier og/ eller ha en visjon for retning.

Med et bevisst fundament kan selv det skarpeste lys ikke skade. Tvert imot. Det viser bare vei og avdekker en større sannhet. Det viser  tydelig styrke, men også svakhet. Det viser hva som ikke er tjenlig lenger, hva som trenger oppmerksomhet og kjærlig omsorg. Lyset brukt slik, avdekke stadig nye lag av selvinnsikt og visdom. Det er magi i et slikt lys.

CIMG3195

Bildet gir et sterkt yttrykk av lengsel. En uuttalt lengsel mot noe som ikke er helt avklart eller bevisst. Lengselen bare er. Jeg fornemmer at den handler om felleskap og  kjærlighet.

Noe ligger fortsatt i skyggene i kanten av bildet. Det er områder som trenger bevisst pleie og stell for å kunne tåle det kraftfulle lyset. Bildet gir håp om å finne et sikkert fundament og ståsted, der egne krefter kan bli brukt. Det er et bilde på kamp, på mot og på en snarlig seier over mørkets demoner og krefter.

For meg henger dette bildet sammen med det jeg har beskrevet om min egen selverkjennelse og møte med følelsene mine om å komme til kort. Det henger sammen med å være i utvikling. Det handler om å erkjenne og være sann mot egne behov. Skal vi vokse som mennesker og leve godt sammen med andre, må vi kjenne oss selv og våge og møte det som smerter. Bringe det ut i lyset, slik at vi kan se godt nok til å fjerne det som ikke tjener oss lenger.

Jeg vet at bildet jeg så handler om meg, men det handler også om deg. Tenk over det, så tror jeg at du kan være enig.

DSCN1349

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

One thought on “Møte mitt eget ansikt

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s