Livsvisdom

Livgivende krefter

 DSCN7189

«Hvem liker Regn?

Første strofe:
«Jeg,» sa anda. «Jeg kaller det moro,
for jeg har mine røde gummistøvler på;
De lager et lite tre-tær spor,
i den myke, kule gjørma, – kvakk! kvakk! »

Andre strofe:
«Jeg!» Ropte løvetanna. «Jeg!
Mine røtter er tørste, mine knopper er tørre. »
Og hun løftet et bustete gult hode
opp fra sitt grønne gressteppe.

Tredje strofe:
«Jeg håper det vil regne! Jeg håper det vil regne! »
malte treet på den grå barke døren,
«For, med et bredt blad til tak,
er jeg helt vanntett.»

Fjerde strofe:
Bekken sang: «Jeg ler av hver dråpe.
Og skulle ønske de aldri trenger å stoppe.
Til en stor, stor elv jeg vil vokse,
og kan finne min vei til sjøen.»

Femte strofe:
«Jeg» ropte Ted «,  for jeg kan løpe,
Med mine høye støvler og regnfrakk på,
gjennom hver vanndam og bekk og basseng,
jeg finner på veien til skolen.».

Clara Doty Bates (1838-1895).

IMG_2481Regn kjennes som et mykt kyss når det faller på meg. Jeg hører hvordan de store regndråpene slår og trommer mot alt hardt de treffer på sin ferd fra oven. Den gresskledde bakken demper støyen. Bare når jeg lytter konsentrert, kan jeg høre regnet stille hviske når dråpene treffer det myke underlaget. Vinden hjelper til og gjør det til en spesiell, og for meg magisk opplevelse. Den hyler og ynker seg når den treffer hushjørnene, og trommer mot rutene til husene i gata. Jeg hører brølet fra den når den nærmer seg. I ren frustrasjon tar den med seg regnet som treffer det utpekte målet i skrå vinkel.

Herlig. Jeg elsker regn.

Det får meg til å kjenne meg så levende, så ett med alt.

Regnet er den store tilretteleggeren av livet. Det skaper liv til jorden den så mykt treffer. Det får alt til å blomstre. Selv i den goldeste ørken vokser det frem små oaser av liv når den beæres av et kort besøk av regnet. Det er slik jeg kjenner det også. Regnet gir meg glede og lar meg drukne sorgene mine når det faller mot kinnet mitt og blander seg med tårene og det som er leit og trist. Det henter frem smilet og barnet i meg. Jeg hopper og danser og plasker gjennom vanndammene som så raust har slått seg til ro både der de er ønsket og der de er hatet.

IMG_5939Jeg tenker med glede på barndommen. Vi laget sølekaker og de utroligste figurer av jord og våt leire. Vi var skitne og våte som drukna katter av alt regnet og vannet på bakken. Å, barndommens gleder. Varm kakao og rent tøy, og mor som sto klar når vi hadde fått nok og gikk inn til den lune varmen fra ovnen.

Jeg ser på regnet som en mektig, men snill og gavmild mann. Jeg tror i alle fall at det er en snill mann, eller kanskje det av og til er en sinna kjerring som bruker makten sin til å ødelegge alt hun treffer. Hun er ikke nådig når hun legger bak seg oversvømmelser og ødelagte områder, og triste menneskeskjebner. Selv når hun er som slemmest etterlater hun seg grunnlag for nytt liv og nye begynnelser, om vi velger å se det hun gir og tar som muligheter og ikke begrensninger. Det er alt sammen i stor grad avhengig av øynene som ser.

«Kjærlighet er som regn, kan næres ovenfra, gjennomvåte par med en gjennomtrengende glede. Men noen ganger under den sinte varmen fra livet, tørker kjærligheten på overflaten og må pleies nedenfra, pleie sine røtter for å holde seg i live.»

Paulo Coelho

IMG_7633Slik ser jeg på regnet. Det gjør alt nytt. Det vraker og renser bort alt som ikke tjener meg lenger. Noen ganger er det smertefullt og kjennes som jeg skal til å drukne i den strie strømmen, livet som feier over meg skaper. Jeg vet bare at jeg må klamre meg fast, ikke slippe taket, og hente frem det jeg har glemt i livets utallige gjøremål, ansvar og utfordringer.

Jeg hadde nesten glemt hvor vakkert livet kan være. Det vakre har altfor lett for å skjule seg under skitt og gjørme. Jeg glemmer ofte hvordan jeg kan glede meg over det ved å tillate meg å være som barn igjen. Jeg husker barndommens gleder, som når jeg skapte det vakreste vakre ut av det som tilsynelatende var styggest og mest unnselig. Gleden og kjærlighetens skaperkraft slutter aldri å overraske, og fyller meg med undring og magi.

«Den regnfull dagen
Dagen er kaldt, og mørkt, og kjedelig;
Det regner, og vinden er aldri trett;
Vintreet klamrer seg fortsatt til den smuldrende veggen,
Men på hvert vindkast faller de døde bladene,
Og dagen er mørk og dyster.

Mitt liv er kaldt, og mørkt, og kjedelig;
Det regner, og vinden er aldri trett;
Mine tanker klamrer seg fremdeles til den smuldrende fortiden,
Men håp om ungdom faller tykk i angrepet,
Og dagene er mørke og dystre.

Vær stille, triste hjerte! og ikke vær så utilfreds;
Bak skyene skinner  solen fortsatt;
Din skjebne er felles skjebne med alt,
Inn i hvert liv må det falle litt regn,
Noen dager må være mørke og dystre.»

Henry Wadsworth Longfellow

CIMG5869Motstand og motgang gjør oss sterke. Aldri, selv når regnet kommer som en sinna kjerring skal det få ta fra meg gleden over livet. Derfor bygger jeg huset mitt på steingrunn. Stein lar seg ikke så lett undergrave eller bli ført avsted av livets ofte tyngende slag.

«Livet er for det meste skum og boble, To ting står som stein – Godhet for en som har det vanskelig og mot til å møte mine egne problemer.»

Adam L. Gordon

Selv steinen må gi tapt dersom den blir utsatt for utallige angrep over tid. Vi har vel alle hørt om vannet som med sitt milde påtrykk kan endre sitt løp og bore seg gjennom den sterkeste stein og slik flytte fjell.

Eller det jeg bevitner når jeg tar meg en tur til Mølen, og ser en strand fylt av rullestein. Når bølgene slår inn over land, farer de over steinene som en rasende okse. Jeg hører bølgenes buldring når de treffer steinene og skyver og ruller dem frem- og tilbake i en uendelig runddans. Resultatet åpenbares i et utall forskjellige og vakkert formede, glatte og polerte steiner. Mølen er et magisk sted. Ta deg en tur dit du også og opplev naturens kraftfulle skaperkraft.

DSCN6831

«Når en stein slippes ned i en dam, fortsetter vannet å skjelve, selv etter at steinen har sunket til bunnen.»

Arthur Gylne

Tenk så fantastisk når det som er hard og det som er mykt kan samarbeid og skape de vakreste kunstverk, både til glede og nytte for hverandre og verden forøvrig. Motarbeider slike fundamentale krefter hverandre, skapes kaos og ødeleggelse. Ikke bare for dem de gjelder, men for hele menneskeheten.

Slik er det med oss mennesker også. Vi trenger det myke og milde. Vi trenger å ta vare på hverandre og omslutte hverandre i kjærlighet, som når regnets milde tilstedeværelse faller på oss og visker bort alt som er overflødig og vondt. Vi trenger også fjellets styrke og fasthet. Uten en solide forankringen, ville vi være som  drivved uten mål og mening. Det er som den trygge havnen vi trenger for å vokse og utvikle oss som mennesker. Våger vi oss til toppen av fjellet, oppdager vi de uendelige mulighetene som finnes rundt oss. Det handler om å våge, om å driste oss til å bestige det steile og høye fjellet og se muligheten som altfor ofte er skjult i begrensningene vi legger på oss selv.

IMG_4677Ved å samarbeide og utvikle oss mot felles mål kan vi overvinne de vanskeligste og tøffeste hindringene. Vannet påvirker fjellet gjennom sitt konstante påtrykk over tid. Fjellet holder igjen og stabiliserer og lar seg langsomt bevege i ønsket retning. Slik beveger vi oss fremover i en evig runddans.

Av og til hjelper andre naturkrefter til som orkanen som feier over alt som er, eller fjellets indre vulkan som sprenger seg vei ut i det fri. Slik er livets runddans, et uendelig, vakkert og storslått skue i stadig endring. Akkurat slik vi mennesker baner oss vei gjennom ulike hendelser og valg, mildt og langsomt gjennom kjærlig nærhet. Andre ganger gjennom storslåtte feider, der det ene ordet tar det andre og legger oss tomme og øde, og adskilt fra hverandre. Først i etterkant ser vi at ødeleggelsene kan ha bidratt til vekst og utvikling, og gjort oss sterkere og mer hele som mennesker.

Derfor er jeg så glad for regnet. Uten det ville verden stått stille og vansmektet av mangel på det livsnødvendige vannet, næringen vi så sårt trenger. Det vi trenger for å leve som hele og kjærlighetsfylte mennesker.

DSCN6739

«Hvor vakkert er regnet!
Etter støvet og varmen,
I den brede og flammende gaten,
på den smale stien,
Hvor vakkert er regnet!

Hvordan det slår mot takene,
Lik tramp av hover!
Hvordan det buldrer og kjemper seg ut
Fra strupen på en overfylte tut.

Over vindusruten
Øser og pøser;
Og rask og bred,
Som en elv ned gjennom takrennen brøler
Regnet, det velkomne regnet!

Den syke mannen fra sitt kammer
Ser på de buktende bekker;
Han kan føle den kjølige_
Pusten fra hver lille dam;
Hans feberhete hjerne
Blir rolig igjen,
Og han puster en velsignelse til regnet.

Fra naboskolen
Kom guttene,
Med mer enn sitt vante støy
Og oppstyr;
Og ned de våte gatene
Seiler sine tenkte flåter,
Til den farlige dammen
Omslutter dem i sitt hvirvlende
Og turbulente hav.

I landet, på hver side,
Hvor langt og bredt,
Som en skjult gulbrun og flekket leopard,
Strekker sletten seg,
Til det tørre gresset og tørrere kornet
Hvor velkommen er regnet!

I det furete landet
De møysommelig og tålmodige oksene står:
Løfter sine åk-beheftede hoder,
Med sine utvidede spredte nesebor,
Inhalerer de stille
Den kløver-duftende kuling,
Og dampen som oppstår
Fra vannrik og rykende jord.
For hvilen i furen etter slit
Deres store og skinnende øyne
Synes å takke Herren,
Mer enn menneskets talte ord.

På nært hold,
Fra under trærnes ly,
Ser bonden
Sine marker og korn,
Mens de bøyer sine topper
Til de utallige fallende dråper
Av uopphørlig regn.
Han regner det som ingen synd
At han ser deri
Bare sin egen nøysomhet og gevinst.»
Henry Wadsworth Longfellow

DSCN3274

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s