«Noen ganger betyr å overgi seg å gi opp å forsøke å forstå, og i stedet bli komfortabel med å ikke vite.»
Eckhart Tolle
Jeg har gjort en oppdagelse. Denne oppdagelsen handler om min manglende evne til å sette grenser. Det betyr ikke at jeg ikke har visst det før. Det betyr at jeg ikke har tatt det skikkelig inn over meg og hva det betyr for mitt liv.
Når jeg ikke har tydelige grenser, er det som når jeg har et knust vindu i huset mitt. Et vindu som tillater uønskede gjester å trenge inn og innvadere livet mitt.
Manglende grensesetting handler om å ikke klare å velge, prøve å endre andre, å være i fornektelse, samt ikke definere og gjøre noe med uønsket atferd, inkludert tegn på manglende interesse og utilgjengelige relasjoner. På mange måter handler det om selvbedrag som brer seg og nær sagt overtar hele livet mitt.
Hver aksept av atferd utover grensene mine og hver gang jeg selger meg billig er et slikt knust vindu. Det forteller dem som søker å skape «uorden» og «ødelegge», bevisst eller ubevisst at de kan gjøre som de vil. Til og med, mer eller mindre overta det som er mitt. Det er det klassiske tilfellet av å finne meg i negativ oppførsel fordi jeg prøver å vise hvor mye jeg elsker andre. I stedet kommuniserer jeg hvor mye jeg ikke elsker meg selv. Jeg liker det ikke og de som forstår hva som skjer liker det heller ikke, så hvorfor i all verden gjør jeg det da?
Å ha få eller ingen grenser er meningsløst fordi det åpner for manglende selvrespekt. Jeg kan ikke ha et sunt forhold, eller føle godt om meg selv uten å kunne sette grenser. Det er som å si: «Jeg er så spesiell, jeg gir deg en spesiell plass!» I mellomtiden, føler jeg meg ganske uspesiell.
Jeg vil ikke lenger tillate å flytte grenser som direkte påvirker at jeg behandler meg selv med kjærlighet, omsorg, tillit og respekt. De er mine personlige inntakte vinduer som viser meg når jeg ikke kjenner meg vell. Når jeg benekter, rasjonaliserer, forminsker og i utgangspunktet gjør unntak hvor jeg ikke burde gjøre unntak, er det som om jeg lar være og repare et vindu som er knust og lar dermed ting flyte. Garantert vil det føre til enda flere knuste vinduer.
Hvorfor skal det være så vanskelig å sette tydelige grenser for hva som er akseptabelt for meg?
Det blir mer og mer klart for meg at det i veldig stor grad handler om det jeg lærte som barn, hvilke grenser jeg hadde da, hvordan jeg fikk dem og hvordan de påvirket meg.
I utgangspuntet var jeg et åpent og sosialt barn som trivdes sammen med andre. Uforutsigbare grenser, styrt av mine foreldrenes ukontrollerte følelser, påførte meg både angst og en redsel for å ikke være god nok.
For å gjøre foreldrene mine til lags, prøvde jeg å tilpasse oppførselen min på bekostning av meg selv og evnen til å ta selvstendige avgjørelser. Det forsterket angst og frykt i sosiale situasjoner. Som voksen trodde jeg at dette var gode egenskaper som vitnet om stor tilpasningsevne. Det er det så absolutt ikke!
Å skape uberettiget skyldfølelse hos andre, barn som voksne, er generelt sett en ufin måte å styre på. Det å få barn til å gjøre ting «for ellers blir mamma lei seg og veldig skuffet», er jo å true med at det trygge båndet til foreldrene kan bli ødelagt – og at det i så fall er barnets feil, sier barnepsykolog Helge Holgersen ved Universitetet i Bergen.
På denne måten gjør de barnet ansvarlig for hva foreldrene måtte føle, og det skaper en uheldig avhengighet. Det kan også stemme at det er de mer stille tenksomme og tilbaketrukne barna, som har lett for å bli gående og tenke på egen skyld og ansvar, som er ekstra sårbare for en slik foreldrestil, tror han.
Holgersen mener det er noe oppgitt og maktesløst i denne måten å styre andre på, som en også finner i parforhold. «Om du går fra meg så bryter jeg sammen». For meg gir det mening når jeg reflekterer over mine forhold.
Det er lett å se at jeg har hatt mange knuste vinduer som har gitt fri passaje inn i livet mitt, og latt negative og destruktive krefter få rå grunnen. Tankene jeg har gjort meg over eget liv, og min manglende evne og vilje til å sette grenser kan fylle en hel bok. Jeg vil ikke bruke verken tid eller rom med å synliggjøre feilgrepene mine ytterlige. Jeg har erkjennt hva det betyr for livet mitt og er villig til å foreta endringer i måten jeg handler på. For meg er det mer enn godt nok. Allerede er flere av de knuste vinduene i huset mitt reparert og flere står for tur. Magisk, spør du meg.
Jeg har vært gjennom noen tunge måneder. Både i og rundt meg hersket det kaos. Konsekvensene av den manglende evnen min til å sette grenser, gjorde seg gjeldene på nær sagt alle områder i livet mitt. Jeg likte ikke det jeg så. Tenk at jeg som trodde at jeg hadde styringen, hadde så liten kontroll.
Jeg stillte spørsmål ved alt «Hvorfor skjer dette med meg akkurat nå? Hvorfor ikke før? Hvorfor må jeg finne det ut det på akkurat denne tøffe måten?»
Det jeg har funnet, er at øyeblikk som dette gir meg en ny og kraftfull mulighet til å vokse som menneske. De er ikke starten på slutten, men snarere rydder de plass for det som prøver å bli født i livet mitt, slik at jeg på ny kan ha et hus med inntakte vinduer.
Jeg har hatt en tendens til å avbryte slike prosesser. Jeg klamret meg til hvordan det var og fryktet fremtiden. Det var så lett å annta det verste, i stedet for å forberede meg på et mirakel.
Når jeg går gjennom en krise, en vanskelig tid, et øyeblikk av smerte, er det alltid og jeg mener alltid, et gjennombrudd på den andre siden. Og bare etter gjennombruddet, den nye bevisstheten, det uunngåelige «aha øyeblikket» som jeg har vært på leting etter kommer forløsningen.
I stedet for å prøve å skape fornuft, gir jeg slipp på behovet for å vite hvorfor ting skjer som de gjør, og fortsetter i tillit til at jeg blir veiledet hvert øyeblikk. Og jeg velger å tro at det jeg går gjennom nå forbereder meg for det jeg ønsker.
Jeg blir ikke straffet, jeg blir forberedt.
Forberedt på mer kjærlighet.
Forberedt på mer påvirkning.
Forberedt på å inspirere til endring i andre.
Forberedt på mer oppmerksomhet.
Forberedt på drømmene mine.
Når jeg går ut i det ukjente, kan jeg gi slipp på ventende undergang, eller at livet skal falle fra hverandre. Jeg kan velge å tro at når livet faller fra hverandre, er det ikke over, men heller at energier beveger seg, endrer seg, beveger seg for å gjenspeile endringer i min indre verden.
Jeg trenger ikke frykte endringer, men omfavne dem med en følelse av overgivelse. De vil meg bare vell. Derfor kan jeg begynne å finne fred innenfor forandringen som skjer, sette grensene som er naturlige og riktige for meg.
Jeg blir forberedt.
Det som ikke lenger tjener meg blir fjernet fra livet mitt, og nytt liv og en ny kraft kommer til meg. I begynnelsen synes det ikke fornuftig. Men snart, vil jeg vite hvorfor ting måtte være slik de var. Hvorfor jeg ikke klarte å sette grenser for meg selv før ….
Inntil da tror jeg det beste. Hvem vil vell stoppe et mirakel i utvikling.
Jeg tar affære og gjør underet virkelig. Jeg har lært sunn grensesetting og vinduene mine er igjen inntakte og jeg kan åpne opp for den vakreste utsikt. Ren magi, spør du meg.
Besøk siden min på FB, Synnas verden
https://www.facebook.com/Synnasverden/
Synnas verden 