Stikkordarkiv: mur

Finne tilbake

 

«Noen dager, uker, måneder eller år går jeg gjennom et personlig mørke, og skyer overskygger den indre himmelen og jeg kan føler meg fortapt. Men før eller senere, hvis jeg er trofast mot bevisstheten og sannheten i mitt indre, guider de meg til å huske hvem og hva jeg er. Dette forandrer alt, selv om jeg av og til glemmer det og er ved å gå meg vill igjen.»

For en uke siden fikk jeg akutt vondt i ryggen mens jeg gjorde noen ryggøvelser.  I tillegg gjorde det det ikke bedre av at jeg har løftet litt for tung. Jeg vil være selvhjulpen og tar derfor noen utfordringer som jeg ikke burde ha tatt. Sannsynligvis gjorde jeg noen forkjærte bevelgelser mens jeg løftet, slik at jeg bristet et ribben, og/ eller forstrakk en muskel rett under brystet og bakover til  midten av ryggraden.  Jeg har benskjørhet så det kan være en årsak til problemet, uten at jeg har brydd meg med å oppsøke lege. Det er ikke første gangen noe slikt skjer med meg. Det er smertefullt og selv de sterkeste smertestillende tabletter hjelper lite. Verst er det om natta, så søvnmangelen begynner å  plage meg. Jeg gjør det jeg tror er rett, beveger meg så mye jeg orker. Gir meg selv soneterapi og sender healing til det vonde området.

Uten at jeg vet, tror jeg at en av årsakene til problemet mitt kan være anspente muskler. Da jeg gjorde øvelser for å myke dem opp, endret jeg for mye på den skjøre balansen kroppen hadde inntatt for å takle hverdagens utfordringer og musklene låste seg.

Heldigvis begynner jeg langsomt å kjenne litt bedring. Ikke mye, nesten ikke merkbart, men smerten er litt mindre intens nå. I alle fall i perioder.

Det gjør det mulig for meg å reflektere over situasjonen og ikke bare kjenne på alt som gjør vondt.

 

For meg er det innlysende at årsaken ligger i min egen uvilje til å gi slipp. Jeg har  ønsket så sterkt at alt var annerlededes. Når  livet ikke møter meg slik jeg ønsker, blir jeg lei og  faller tilbake til gamle mønstre som jeg trodde jeg forlengst hadde kvittet meg med. Over lang tid har jeg prøvd å tvinge gjennom noe som ikke er for meg, i alle fall ikke nå. Når jeg ikke lyktes, falt jeg tilbake til tanker  om at jeg er mindreverdig  og at livet ikke er på min side. Ganske begredelig egentlig. Alt jeg hadde bygget opp de siste årene synes så virkelighetsfjernt og fortoner seg som en stor gedigen livsløgn. Ingenting av det jeg har trodd på stemmer. Det har vært en ønskedrøm uten rot i virkeligheten, bare et fantasifoster jeg har klamret meg til for å  takle livets påkjenninger…

«Forskjellen mellom en blomst og et ugress er bedømmelsen. Når opplever du at du dømmer andre, livet eller deg selv
Preet Kalsi

Slik har jeg tenkt, men det stemmer ikke. Selvsagt er livet på min side. Det er det jeg har oppdaget nå. Ryggplagene måtte til for å få meg til å stoppe opp og innse noen viktige sannheter. Jeg trenger ikke leve full av anspenthet og tro at alt som ikke lykkes i første forsøk  ikke er ment å bli. Det betyr bare at det som er verdt å streve for, kommer ikke lett, men til tross for  både motgang, tilbakeslag og sorg viser meg mer og mer at det er det eneste rette for meg. All motgangen kommer for at jeg skal bli klar over  om det er verd å kjempe for, eller om det er noe som har utspilt sin rolle slik at jeg kan gå videre.

Det er som en dag der tåken letter og avdekker skattene jeg har søkt etter. De har vært der hele tiden. Jeg har bare ikke sett dem fordi de har vært skjult i tåken som har fylt sinnet og hjertet mitt.

 

Til tross for smertene kjenner jeg en intens glede over å være  levende, over å kunne kjenne på både smerte og glede. Alt forsterkes og viser meg at for å kunne kjenne virkelig glede, må jeg ha kjent på det motsatte først. For å oppleve fred må jeg ha kjent på et sønderrevet sinn, fullt av dyp smerte og nederlag. Det er i motsetninger at  jeg oppdager hvor rik jeg er.

Jeg oppdager  stedet inne i meg der alle følelsene møtes og skaper et felleskap med alt utenfor. En møteplass der jeg kan glemme meg selv, bli ett med alt som er og omskape nederlag til seier. Jeg kaller det alkymi fordi det smeltes sammen til et hele; både latter, smil, glede, sorg, fortvilelse, håp, og et utall andre følelser og uttrykk.


«Ditt liv er et mesterverk – oppdag det!»
Anders Haglund

Glede kommer ofte ut av ingenting. Den bare møter opp og krever sin rett. Akkutat slik jeg kjenner gleden fylle meg midt i all smerten. Den oppstår spontant uten baktanker. Den bare er og fyller meg med liv og tilstedevørelse.

Glede er en dyp form for kjærlighet, men den er også et engasjement for livets eksistens, et følt nærvær av alt jeg elsker, gaver som finner meg til tross for at jeg ofte har gjemt meg bort. Ansikter, stemmer, minner, lukter av den første vårdagen eller et flammende peisbål om vinteren. Mest av alt skaper fraværet til en en jeg elsker en var, vakker grense mellom kjærlig nærvær og et blomstrende fravær.
 
Ofte er det bare en liten ubetydelig følelse som viser meg vei inn i gleden. Den bare er der og vokser seg større og sterkere  når jeg gir den oppmerksomhet.

023 – Kopi

Men plutselig oppstår en liten tanke, en tanke som forteller meg hvor ubetydelig jeg er, hvor vondt jeg har det osv. på de mest finurlige måter. Glede er ikke for meg, tenker jeg og snur meg bort i forgremmet lidelse. Likevel er det noe i meg som vegrer seg mot å se så mørkt på livet. Om jeg er ulykkelig nå, betyr det da ikke at jeg aldri vil kjenne lykkens varme  omgi meg igjen. Og så er den der igjen, en  var liten flagrende følelse, som når jeg gir den oppmerksomhet vokser seg sterkere og  om litt springer ut i et stort smil.

Så hvorfor glemmer jeg så ofte å kjenne etter gledens spede stemme? Hvordan kan det ha seg at jeg ikke følger den indre stemmen som så gjerne vil vise meg hva som trengst for å leve  et bedre liv.

«Det er ingenting som enten er godt eller dårlig, det er tenkning som gjør det slik.»
William Shakespeare

 

Noen ganger er det som om det er en uoverstigelig mur i veien. Kanskje fordi jeg ikke stoler på livet og frykter at alt det gode vil ta slutt snart. At jeg har problemer med å holde på gleden og livet samtidig. At livet kan være fantastisk selv med vissheten om at det renner ut. Kanskje til og med derfor.

Jeg tror at både glede og sorg skape en innsikt og en spire til noe fantastisk. Det må jeg bare tro på.

Å føle en full og uhindret glede er å ha blitt åpen for livet. Å tillate meg å være glad er å ha gått gjennom  fryktens dører, legge bort bekymringer og i stedet lytte takknemlig til budskapet i det som omgir meg. Slik finner jeg glede og styrke i sårbarhet, en trøst og en kilde til uendelig visdom.  Jeg finner  glede i  å sitte ved et stormfullt hav, nyte kveldens dype stillhet, se et kjært ansikt speile seg i stille vann eller se himmelen omkranset av mektige fjell. Vi er her sammen, ikke ansikt til ansikt, men i ånden og sammen skaper vi en hel verden.  Slik er gleden som gjennreises fra smertens intense renselse.

Jeg trengte denne smertefulle opplevelsen for å finne tilbake til meg selv. Til å ta hensyn til meg og plassere meg der jeg hører hjemme som sentrum i mitt livs bilderamme. Ikke som så ofte før sette andre som midtpunkt og selv ta til takke med en plass i bakgrunnen.

Det finnes ingen ord for det aller dypeste i meg. Ord blir utilstrekkelige når  jeg blir bevisst hvor mye som finnes  inne i meg. Det er så lett å drepe denne stillheten hvor alt er. Derfor blir jeg så ofte stresset og engstelig. Stillhet er en fasinerende tilstedeværelse. Stillheten er ikke pågående. Den er tålmodig og trekker aldri oppmerksomheten til seg. Det er gjennom stillheten at jeg finner inn til kjernen av hvem jeg er.

 

Paulo Coelho og det han skriver i Alkymisten fasinerer meg. Han sier at vi er alle alkymister med makt til å bygge våre ideelle liv. For meg er det en stor trøst. Særlig når livet går meg i mot og jeg er ved å gi opp. Alkemi betyr å forvandle eller skape noe gjennom en tilsynelatende magisk prosess. Det som før bare var et mentalt bilde kan bli virkelighet.

Ofte innser jeg at alt jeg ønsker og trenger er med meg helt fra der jeg startet. Jeg leter utenfor meg selv for å finne det jeg søker, men det er forgjeves, fordi jeg har alt jeg trenger inne i meg. Jeg er allerede vellykket når jeg forplikter meg til forbedring, vekst og indre overflod. Det handler om å erkjenner at jeg har de verktøyene i meg som skal til for å lykkes, evnen til å lære, og til å utvikle en sikker tenkemåte.

«Penger er tall, og tall tar aldri slutt. Hvis det kreves penger for å være lykkelig, vil søket etter lykke aldri ta slutt. »

Bob Marley

For meg har det hjulpet å forstå hvorfor jeg opplever det jeg gjør. Det er for en hensikt. Det skal forberede meg til noe jeg skal lære for å gå enda et skritt videre på livsveien jeg har valgt.

Ofte blir jeg fanget opp i streben etter en destinasjon. «Hvis jeg bare kunne få …» «Hvis jeg bare fikk gjort nok til …» «Hvis jeg bare …» Denne tenkningen er meningsløs fordi alt jeg noensinne har er her og nå.

 

Det er bare  å lure meg selv.  Jeg utsetter tilfredstillelse til et punkt som kanskje aldri kommer. Hva hjelper det om jeg ikke tillater meg å være lykkelig på reisen. Jeg kan og bør være stolt av det jeg har gjort, ha et klart mål for fremtiden og alltid være i vekst. Ikke ta  den letteste veien. Jeg vil nå frem, og akkurat nå har jeg kommet til et punkt på reisen  som er svært nødvendig for å kunne finne det jeg søker.

Jeg er takknemlig for alle mulighetene jeg får til tross for at jeg så ofte tabber meg ut. Jeg tenker på det på denne måten: Dette er dørene til det jeg ønsker. Jeg går bare gjennom dem og kommer til den andre siden og har lært noe nytt om både meg selv og verden. Jeg kan ikke lykkes uten. Så hver gang jeg oppdager en ny dør, er  jeg glad og takknemlig, siden jeg er ett skritt nærmere å lykkes.

Det er en vakker kompleksitet av vekst inne i meg. For å få et glimt av dette, er det nyttig å visualisere mitt indre som et tårn med vinduer. Dessverre, er det altfor lett å forbli  fanget i ett vindu, å se ut hver dag på den samme utsikten, på samme måte. Virkelig vekst oppleves bare når jeg trekker meg tilbake fra det ene vinduet, og ser ut gjennom alle de forskjellige vinduene. Gjennom disse ulike vinduene, kan jeg se nye utsikter,  muligheter, tilstedeværelse, og kreativitet. Tilfredshet, vane, frykt og blindhet hindrer meg ofte fra å føle livet og forblir stående i det ene vinduet. Jeg følger gammel vane.

Så mye avhenger av rammen rundt visjonen min  – vinduet jeg ser ut av. Eller sagt på en annen måte om jeg har en ramme rundt livet mitt som lar livet få utfolde seg fritt og utvungent. Ikke slik jeg så ofte har gjort,  å plassere meg selv i bakgrunnen og latt andre overta styringen og være midtpuntet i min livsramme.

 

«Livet er en serie av opplevelser, hver og en av dem gjør oss større, selv om noen ganger er det vanskelig å innse dette. For verden ble bygget for å utvikle karakter, og vi må lære at  tilbakeslagene og sorgene som vi må tåle hjelper oss i vår marsj framover. »

Henry Ford

Jeg gjør alt jeg kan for ikke å forveksle midlertidig tilbakeslag med permanente feil. Likevel, tilbakeslag er ikke feil, men å slutte er. Den eneste måten jeg kan mislykkes er hvis jeg slutter å forsøke. Hvis jeg ikke er villig til å gå etter det jeg virkelig ønsker meg mest, så fortjener jeg det ikke heller.   Verden vil teste og prøve viljen min til å gripe det jeg ønsker. Derfor gir jeg aldri opp og ber livet om å fortsette å teste meg.

Det er fasinerende hvor mye vi kan vekke i hverandre. Det er noen mennesker som jeg føler en fantastisk tilhørighet til i det øyeblikket jeg møtte dem. Det føles som om de snakket fra en felles hemmelig verden som bare vi deler. Til og med før vi møtte hverandre. Innenfor den nyoppdagede tilhørigheten, opplever jeg fellesskapet intuitivt. Ingenting må sies, testes eller bevises. Vi kjenner hverandres hjerter og på en uforklarlig måte, kjenner vi hverandre. Tillit er ikke et spørsmål. Vi faller inn i en omfavnelse av tilhørighet som syntes å alltid ha omsluttet oss.  For meg er det mer enn magisk og en slik visshet som ikke har rot i noen form for bedrag. Det bare er.

«Ansiktet i steinen er et speil som ser inn i meg.
Jeg har stirret inn i det bevegelige vannet
Jeg har sett det langsomme lyset på himmelen
Bekker har strømmet,
og elver har beveget seg over føttene mine,
men jeg har aldri sett på ubevegelighet
av stein som dette, slik den holder meg, gir meg
ikke en vei fremover, men en døråpning inn, hindrer min trang til å gå,
forbli trofast ved å gå ingensteds.
Noe som vil at jeg skal bli her og ikke se meg tilbake,
bli forvitret av det som kommer til meg, liker måten jeg også
har reist  langt for å være her, en gang motvillig
og nå så stødig, så her, og så villig til
å bli berørt av alt jeg har funnet.»

Fritt omskrevet fra ukjent kilde

dscn8240-2

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Mur rundt hjertet

DSCN9138

«Ingen grense eller barriere omgir hjertet til en person som elsker seg selv og andre.»
Shannon L. Alder

Har du noen gang blitt skadet følelsesmessig? Har du noen gang følt en emosjonell tyngde  i brystet som om hjertet ditt holder på å gå i tusen biter?

Hjertet er midtpunktet i livet ditt. Faktisk sier nyere forskning at hjertet er vår andre hjerne, enda mer kraftfull enn den i hodet. En hjerne som er fullt aktivert når vi gir og mottar ren kjærlighet og handler av ren, uselvisk hengivenhet. Det er gjennom vårt hjerte at vi gir og mottar kjærlighet.

Men et hjerte er ofte utsatt for følelsesmessig skade. Noen ganger er følelsene innestengt i kroppen, og noen ganger slår de seg ned i hjerteregionen.

Siden alt er ren energi, er ikke en fanget følelser annerledes. Den består av ren energi. Av  og til vil underbevisstheten vår ta denne energien og skape en mur med den. Hvorfor kan vi undre?  Det er rett og slett for å beskytte hjerte fra å bli skadet og slik unnlate at hjertet blir helt ødelagt.

 

Jeg tror at slike  hjertemurer  påvirker oss på to måter. Først blokkerer de hjerteenergien fra å strømme gjennom kroppen og dermed gjør den det vanskeligere for kroppen å helbrede seg selv. Det kan føre til fysiske symptomer, spesielt i nakke, øvre rygg og skuldre. For det andre, blokkerer den oss fra å åpne hjertene våre helt til andre.

I hovedsak vil en slik mur gjøre oss lammet overfor andre og gjøre det vanskeligere å føle følelser og koble oss til andre. Når vi forstår at sinnet har satt opp murer for å beskytte oss, er det forståelig, men den vil også gjøre det vanskeligere å gi og motta kjærlighet fritt.

«Murer beskytter og murer begrenser. Det er i  murers natur at de bør falle. At murene bør falle er konsekvensen av å blåse i din egen trompet. «
Jeanette Winterson

Vi er ment å leve levende, sunne liv, fylt med kjærlighet og glede. Av alle følelser, er kjærligheten den mest rene og har den høyeste vibrasjonen. Kjærlighet, er den kraftigste og beste av alle følelser. Den skapes fra hjertet og mottas av hjertet.

Når vi har bygget en mur rundt hjertet, er vi ikke  i stand til å gi kjærlighet, så godt som vi kunne ha gjort, fordi kjærlighetsenergien i hjerte ikke klarer å komme ut. På samme tid, blir kjærligheten som  rettes mot oss  fra andre blokkert til en viss grad.

 

Som et resultat, kan vi gå gjennom livet litt isolert fra andre, på grunn av følelsesmessige traumer vi har vært gjennom og den underbevisste muren rundt hjertet vi har bygget rundt oss. Traumene var ekte nok, og det er ingen tvil om at de forårsaket mer smerte enn kroppen vår trodde den kunne makte på det tidspunktet den ble bygget. Men inntil vi river den ned, vil vi være fanget bak den. I alle fall til en viss grad, mindre  i stand til å nå ut og få kontakt med andre, selv de vi elsker mest.

«De eneste veggene som finnes er de du har plassert i tankene dine. Og uansett hva hindringer du skaper, eksisterer de bare fordi du har glemt hva du allerede har oppnådd. »
Suzy Kassem

Å leve et slikt liv, der kjærligheten ikke får leve fritt er både tungt og ensomt. Jeg vet godt hva jeg snakker om. I mange år var jeg redd for alt den kunne få meg til å føle og jeg bygget en mur rundt hjertet mitt. Heldigvis har jeg forlengst revet den ned.  Det gjør en uendelig stor forskjell.

 

Det er ikke alltid lett å kjenne på både gode og vonde følelser som uvegerlig kommer min vei, men de er ekte og når jeg er villig til å akseptere dem som mine venner, heller enn som fiender skaper de ikke det samme kaoset som de gjorde før. Jeg trenger ikke bygge murer lenger. Det merkelige  er at når kjærligheten får flyte fritt mellom meg og andre skaper den store positive ringvirkninger. De vonde følelsene avtar og jeg lever et mye rikere liv enn noensinne.

I dag våger jeg å kjenne på kjærlighetsenergiene som omgir meg. Det er magisk og fyller meg med stor takknemlighet.

«Hat er ikke det motsatte av kjærlighet, apati er. Å hate frigjør deg ikke  fra å føle noe. Du må bære den rundt, bruke hver arr, hvert lille minne som en byggekloss . Som en stein i en vegg, før du har skapt en ny person, et nytt liv som du kan leve med. »
Rasmenia Massoud

«Men hvordan rive ned muren rundt hjertet», spør du kanskje? Det er så vanskelig, du verken får det til eller våger. Jeg har funnet at for mitt liv, handler det om å lytte til min indre stemme og følge dens råd. Så enkelt, men samtidig så vanskelig. Faktisk har jeg oppdaget at når livet kjennes mørkest og alt håp synes å være over, da som ved et trylleslag kommer det noe nytt inn i livet mitt, som får meg til å handle og tenke annerledes. Hjertet mitt åpnes mer og mer, i det jeg river ned de solide murene litt etter litt. Noen ganger kan det skje at hele muren faller sammen lik et jordskjelv eller en solid dynamittlandning.

 

Det er  ganske vanskelig for meg å innrømme når jeg har tatt feil. Jeg vil gjerne ha rett selv når jeg  står i fare for å havarere gode relasjoner eller forårsake mye stress og smerte for både meg og andre. Det er bare ikke verdt det lenger. Når jeg føler det presserende behovet for å kaste meg inn i en kamp om hvem som har rett og hvem som har galt, stiller jeg meg selv dette spørsmålet:

«Ville jeg helst ha rett, eller vil jeg heller være snill?»

Wayne Dyer

Hvilken forskjell vil det gjøre? Er egoet og muren rundt hjertet mitt virkelig så stor og vanskelig å rive ned?

Jeg trenger å være villig til å gi opp behovet for alltid å ha kontroll over det som skjer med meg og rundt meg, det være seg situasjoner, hendelser eller mennesker. Enten de er kjære, kollegaer, eller bare fremmede jeg møter på gata , kan jeg rett og slett la dem være som de er. Tillate alt og alle å være akkurat som de er, og jeg oppdager hvor mye bedre jeg kjenner meg. Livet flyter lett og ledig, og jeg har en glede over å være til som jeg ikke hadde før, da jeg strevde for å oppnå kontroll.

«Ved å gi slipp blir alt gjort. Verden er vunnet av de som gir slipp. Men når du prøver og prøver. Verden er hinsides å bli vunnet.»

Lao Tzu

 

Jeg har ikke lenger behov for å klandre andre for det jeg har eller ikke har, for det jeg føler eller ikke føler. Det handler om å slutte å gi bort min egen kraft og starte å ta ansvar for mitt eget liv. Tillate alt og alle  å  være som de er. Jeg blir ikke lykkeligere av å skylde på andre og det kjennes befriende.

Hvor ofte har jeg ikke skadet meg selv på grunn av en negativ, destruktiv og repeterende selvødeleggende tenkemåte?  For meg handlet det om å slutte å tro på alt det negative hjernen min prøver å fortelle meg. Jeg er bedre enn det.

Hvor negativt blir ikke alt når jeg er opptatt med å klage på alt som synes tåpelig eller vanskelig. Det være seg mennesker, situasjoner, hendelser som gjør meg ulykkelig, trist og deprimert. Ingen kan gjøre meg ulykkelig, ingen situasjon kan gjøre meg trist eller få meg til å kjenne meg elendig med mindre jeg tillater det. Det er ikke situasjonen som utløser disse følelsene i meg, men hvordan jeg velger å se på den.  Kraften i positiv tenkning er gull verdt.

«Sinnet er et ypperlig instrument hvis det brukes riktig. Brukt feilaktig, derimot, blir det svært ødeleggende. «

Eckhart Tolle

 

Hvorfor skal jeg trenge å kritisere de som er annerledes enn meg. Vi er alle forskjellige, men likevel er vi like. Vi ønsker alle å være lykkelige, vi ønsker å elske og bli elsket, og vi ønsker alle å bli forstått. Alle ønsker noe, og noe ønkes av alle, nemlig kjærlighet.

Det har ingen hensikt å prøve å få andre til å bli som meg. Det fungerer ikke på denne måten. I det øyeblikket jeg sluttet å prøve å være noe som jeg ikke er og lot andre få være seg selv uten min innblanding, i det øyeblikket tok jeg av  maskene mine, i det øyeblikket godtok og omfavnet jeg den virkelige meg. Merkelig, men jeg oppdaget at andre ble trukket mot meg. Magisk, ikke sant?

Endring er bra. Endring hjelper meg med å skape noe nytt og utvikle meg som menneske. Endring hjelper meg til å foreta forbedringer i livet mitt og i livet til de som er tilstede rundt meg. Det handler om å ta i mot endring med åpne armer, ikke motstå den. Det er ikke farlig når jeg har et åpent hjerte og energiene får flyte fritt fra hjerte til hjerte.

Selvsagt, om jeg tillater negative krefter og ta over, vil endringene det medfører bare skape sorg og elendighet rundt meg. Derfor velger jeg å omgi meg meg  gode og kjærlige energier. Når jeg gjør det vil de som er negative sky meg som pesten og de som allerede er i min nærhet trekke seg bort fra meg. Magisk, ikke sant?

«Følg din lykkestjerne og universet vil åpne dører for deg hvor det før bare var vegger.»

Joseph Campbell

 

Jeg har sluttet å komme med unnskykldninger. Jeg trenger dem ikke lenger.
Mange ganger har jeg begrenset meg selv og kommet med unnskyldninger for at jeg ikke kunne eller våget, i stedet for å vokse og jobbe med å forbedre meg. Fikk jeg problemer, løy jeg for både meg selv, og andre ved å komme med unnskyldninger og bortforklaringer av alle slag. Unnskyldninger som i 99,9% av tiden ikke engang var sanne. Det var ganske slitsomt kan jeg fortelle deg. Så lenge jeg forholder meg til det som er sant for meg, trenger jeg aldri huske hva jeg sa i går. For en lettelse.

Det er vanskelig å gi opp fortiden. Spesielt når den ser så mye bedre ut enn nåtiden og fremtiden samtidig fortoner seg ganske skremmende. Uansett er det et faktum, at her og nå er alt jeg har, og alt jeg noensinne vil ha. Fortiden jeg lengter etter, den jeg drømmer om  ble oversett av meg da den var tilstede. Tåpelig, men sant.

Heldigvis har jeg innsett at det er å bedra meg selv å fortsette slik. Jeg vil være til stede i alt jeg gjør og nyte livet. Tross alt, er livet en reise ikke et mål. Å ha en klar visjon for fremtiden, forberede og forbedre meg, men alltid være til stede her og nå, er det jeg jobber mot.

For meg er det viktig å slutte med å sette noe i båser, enten det er ting, mennesker eller hendelser.

«No better, no worse. Just different.»

Ukjent

Selv om jeg ikke forstår det, er det ikke nødvendigvis rart eller annerledes for dem det gjelder. Det handler om å åpne sinnet mitt og prøve å forstå. Det er bare et åpent sinn som utvikler seg.

«Den høyeste form for uvitenhet er når du avviser noe du ikke vet noe om.»

Wayne Dyer

 

Frykt er bare en illusjon, den finnes ikke. Det er jeg som  har skapt frykten jeg føler. Den er bare i tankene mine. Korrigerer jeg hvordan jeg ser på den, vil det ytre falle på plass. Høres det merkelig ut? men det er sant. Jeg har erfart det mange ganger og det er ingenting som river ned murer raskere enn å kvitte meg med frykten.

«Det eneste vi har å frykte, er frykten selv.»

Franklin D. Roosevelt

Det er ikke lett å forstå, men i det øyeblikket jeg løsriver meg fra det som er, blir livet magisk.  Med det mener jeg at jeg løsriver meg fra tilknytning eller tilhørighet til noe eller noen. Det være seg noe jeg har, eller noe jeg ønsker meg. Jeg er mer enn god nok i meg selv. Det betyr ikke at jeg gir opp kjærlighet og alle dens uttrykksformer, fordi kjærlighet og tilhørighet har ingenting å gjøre med hverandre. Tilknytning kommer fra et sted av frykt, mens kjærlighet …, ekte kjærlighet er ren, fri, god og uselvisk. Der det er kjærlighet kan det ikke være frykt, og på grunn av det, kan tilknytning og kjærlighet ikke eksistere sammen. Det gir meg fred, takknemlighet, toleranse, frihet godhet og ikke minst jeg blir rolig.

Jeg er på et sted hvor jeg er i stand til å forstå alle ting uten engang å prøve. En tilstand hinsides ord og det bare fordi jeg  har løsrevet med fra resultatet og det som er. Vanskelig, men viktig. Jeg klarer det ikke alltid, men med øvelse går det bedre og bedre. Et sted der kjærlighetens energifylte glede og takknemlighet angir tonen.

 

Altfor mange mennesker lever et liv som ikke er deres. De lever livet i henhold til det andre mener er best for dem, de lever et liv i henhold til det foreldrene mener er best for dem, det deres venner, deres fiender og deres lærere, samfunnet og media tror er best for dem. De ignorerer den indre stemmen sin, det indre kallet sitt. De er så opptatt med å behage alle, med å leve opp til andres forventninger, at de mister kontrollen over livet. De glemmer det som gjør dem lykkelige, det de vil, det de trenger … ..og til slutt  glemmer de seg selv. De har bygget en mur mellom seg og alt annet for å klare å overleve.

Slik kan jeg ikke leve lenger. Jeg har sluttet å ha en begrensende tro om hva jeg kan og ikke kan gjøre, hva som er mulig eller umulig. Jeg sprer mine vinger  og flyr.

«En tro er ikke en ide som holdes av tankene, det er en ide som holder tankene.»

Elly Roselle

Jeg har ett liv. Dette livet er akkurat her og nå. Jeg må leve det, eie det, og ikke la andres meninger få  distrahere meg bort fra veien som er staket ut for meg.  Jeg lever med et åpent, og varmt hjerte og det kjennes magisk. Det finnes ikke lenger en mur mellom mitt og ditt hjerte. Og skulle det igjen dukke opp en mur, vet jeg hvordan jeg skal rive den ned. Herlig, ikke sant?

Har du gjort det samme med din mur rundt ditt hjerte?

 

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/