«Dans til musikken fra livet ditt….. selv om du ikke valgte tonen.»
Ukjent
I mange år opplevde jeg at livet nesten var for tøft å bære. Det var en endeløs rekke med plikter og ansvar som jeg ikke mestret slik jeg ville. Til tross for de vonde og sterke følelsene om utilstrekkelighet mistet jeg aldri troen på at livet hadde noe langt bedre i ermet for meg. Jeg skjønte bare ikke hvordan det skulle gå til.
Jeg ønsket så inderlig å slippe bort fra det overaktive sinnet mitt. Jeg ønsket å flykte fra vonde og nesten uutholdelig intense følelser av sorg, skam og fortvilelse. Mer enn noe annet ønsket jeg å leve, virkelig leve, vill og fri! Men hvordan forsto jeg ikke.
Fra dypt i mitt indre hørte jeg en mild stemme som hvisket til meg , om igjen og om igjen de samme ordene.
«Når du gjør det du alltid har gjort, vil du få det du alltid har fått.»
Ukjent
Hva var det jeg alltid hadde gjort? Hva kunne det være som jeg alltid hadde gjort «feil»? Det forsto jeg ikke. Jeg som roste meg over fleksibiliteten og endrings-viljen min.
I årevis grublet jeg på dette utsagnet. Hva trengte jeg å endre, og hvordan få det til?Slike spørsmål kvernet rundt i hodet mitt natt og dag. Stadig endret jeg på ulike forhold. Mange av endringene var tøffe og krevde stort mot. Uansett hva jeg gjorde ble resultatet ikke slik jeg hadde drømt om.
Fortsatt bar jeg på denne uroen, denne sårheten. Skulle den alltid følge meg? Dette spørsmålet ble ekstra sterkt om kvelden når jeg hadde lagt meg for å sove. Da kjente jeg på alt dette vonde, ubeskrivelige som ikke hadde noe navn, men som fylte livet mitt med intense og vonde følelser av avmakt og forlatthet.
«Hvis du har gode tanker, vil de skinne fra ansiktet ditt som solstråler, og du vil alltid se vakker ut.»
Roald Dahl
Nå vet jeg det. Endelig har jeg forstått hvorfor alt var som det var for meg så lenge.
Hvordan vet jeg ikke. Det bare kom til meg en dag mens jeg mediterte. Alt jeg ikke før forsto falt på plass, og jeg så sammenhengene og hva det var som hadde gjort meg så full av negative opplevelser, og hvorfor jeg manglet tro på at jeg noensinne ville få et godt liv.
Jeg hadde sagt nei til livet. Jeg straffet meg selv fordi jeg kjente meg uverdig og uelsket. Det jeg alltid hadde gjort var å tenke vondt om meg selv, og rakke ned på den jeg var.
Gjennom et gigantisk JA til livet; ikke ved å forvandle meg til noe jeg «burde» være, men gjennom en dyp aksept av meg selv som jeg faktisk er, skjedde forandringen, innefra, fra dypet i meg.
Den etterlengtede forandringen kom når jeg sluttet å krige mot den jeg trodde at jeg var, og åpnet meg opp for livet og det som var autentisk og vakkert inne i meg. Det som før var hardt og fordømmende ble raust, kjærlig og mildt. Fullt av lidenskap til det magiske livet som viste seg for meg, fyltes jeg med takknemlighet..
«Takknemlighet er hvordan miste kontrollen og elske mer.»
Eric Klein
Jeg ble mer mottakelig og bevisst på alt jeg kan være takknemlig for. Det ble som en døråpner til de myke gode og varme følelsene mine. Steder som var harde, anspente, og som kjentes som tornefulle barrierer begynte sakte å løsne og slappe av og åpne seg for å motta uendeligheten av livets goder.
«Fred er dette øyeblikket uten dom
Tror du fred krever en slutt på krigen?
Eller at tigere spiser bare grønnsaker?
Krever fred et fravær fra
sjefen din, din ektefelle, deg selv? …
Tror du fred vil komme et annet sted enn her?
En annen gang enn nå?
I enkelte andre hjerter enn ditt?
Fred er dette øyeblikket uten dom.
Det er alt. Dette øyeblikket i hjerte-rommet
der alt som er, er velkomment.
Fred er dette øyeblikket uten å tenke
at det skulle ha vært på en annen måte,
at du burde føle noen andre ting,
at livet ditt må utfolde seg i henhold til planene.
Fred er dette øyeblikket uten dom,
dette øyeblikket i hjerte-rommet der
alt som er, er velkomment.»Dorothy Hunt
Når jeg opplever følelsen av takknemlighet, blir det så tydelig at jeg er omfavnet og omgitt av skjønnhet, gavmildhet, og livets grenseløse muligheter. Jeg er som en stjerne på himmelen, midt i et univers av å være, et uendelig rom av bevissthet.
Kjærlighet. Helse. Visdom. Alt. Alt er tilgjengelig når jeg åpner og slipper det inn. Livet er absolutt på tilbudssiden i denne forbindelsen, og vil aldri trenge seg på. Livet vil aldri tvinge meg til å ha mer lykke enn jeg er villig til å nyte.
Det er som om alle de store vismenn står ved døren til huset mitt. De har tatt med seg gaver av visdom, medfølelse, kjærlig godhet og frihet. Men med mindre jeg åpner døren og slipper dem inn, forblir de utenfor.
«Vi er musikk -beslutningstakere, og vi er drømmere av drømmer.»
Roald Dahl
På samme måte, befinner livets gaver seg på terskelen til min bevissthet. Det er en dør mellom hvordan jeg kjenner meg, min bevissthet og de grenseløse mulighetene som livet tilbyr meg. Men livet vil ikke styrte inn uoppfordret.
Livet kan sende meg beskjeder under døren.
«Jeg er her. Vennligst slipp meg inn. Det vil bli så moro !!»
«Litt tull nå og da, er elsket av de klokeste menn.»
Roald Dahl
Livet kan vinke til meg fra utenfor vinduet mitt, «Se jeg smiler. Åpne opp.»
Livet sender meg påminnelser om mulighetene og rikdommene som er tilgjengelige. Men døren åpnes fra innsiden. Og i hvilken grad den åpnes er mitt valg.
Det er en viss trygghet i å leve bak en lukket dør eller bare åpne den på gløtt. Det er en følelse av å ha kontroll og styre livet på min måte.
Men det er også en uløst lengsel. Ved å beskytte meg mot det jeg ikke kan kontrollere, fornekter jeg det jeg dypest sett lengter etter. Å åpne døren trekker meg mer fullstendig ut i livet. Det er det sjelen min alltid har ønsket.
Likevel, det var noe i meg som holdt meg tilbake. Jeg våget lenge bare å slippe inn de erfaringene som var i samsvar med fortiden. Det var fristende å fortsatt barrikadere meg inne i rommene til den personlige historien min. Så hvordan kunne jeg åpne døren og begynne å leve mer fullstendig og mer kreativt? uten frykten?
Jeg kunne rett og slett forholde meg til takknemlighet. Det var tøft å åpne døren og gjøre meg selv sårbar for det ukjente. Jeg kunne rett og slett bare forholde meg til følelsen av takknemlighet og la følelsen gjøre alt arbeidet.
«Fremfor alt se med glitrende øyne på hele verden rundt deg fordi de største hemmelighetene er alltid gjemt på de mest usannsynlige steder.»
Roald Dahl
I historien min er det opplevelser som kobler meg med følelsen av takknemlighet. Jeg startet der. Husket nærheten til en kjær, et kjæledyr, et smil, en soloppgang, og tillot meg å føle takknemlig for alt dette. Jeg pustet inn syn, lyd, og energi, alt som var godt i disse minnene. Jeg pustet det hele inn i hjertet mitt og lot minnene om alt dette vakre åpne hjertet mitt.
Minner om skjønnhet og gode opplevelser rettet oppmerksomheten min mot takknemlighet. Derfor trengte jeg å begynne med det kjente. Med det som allerede var inne i huset fra min historie. Godhet, de velsignelsene som jeg har kjent aktiverte sinnet med takknemlighet.
«Litt magi kan ta deg en lang vei.»
Roald Dahl
I det oppmerksomheten min ble mer og mer oppslukt av skjønnheten i minnet, tillot hjernen meg å skifte fokus fra innholdet til å hvile i en følelse av takknemlighet. Jeg ga slipp på syn, lyder og enkeltheter. Bare pustet inn følelsen av takknemlighet.
Jeg lot oppmerksomheten min bli mer og mer oppslukt av følelsen av takknemlighet. Jeg lot den gjennomsyre kroppen, sinnet og hjertet mitt. Jeg hvilte i opplevelsen av takknemlighet. Det åpnet døren til bevisstheten min.
«Kom tett inntil meg, og jeg vil vise deg noe fantastisk.»
Roald Dahl
Det takknemlig sinnet mitt åpner seg villig for å utforske, omfavne, og opplever stadig dypere. Jeg trenger ikke å tvinge frem åpenhet. Som om det noengang er mulig! Alt jeg trenger å gjøre, er å dyrke en følelse av takknemlighet.
Når jeg tilpasser meg et liv i takknemlighet, vi de defensive og negative holdningene mine slappe av. Kroppen min åpner seg til skjønnheten og magien et godt levd liv skaper. Sinnet mitt folder seg ut som når en knopp brister, og blir til den vakreste blomst, for å motta de alltid tilstedeværende velsignelsene fra livet.
«For en heldig kar jeg er, fortsetter jeg å fortelle meg selv. Ingen har noensinne hatt en så flott tid som dette!»
Roald Dahl
Uten at jeg har forstått det har jeg endret meg. Jeg er ikke full av frykt lenger. Jeg har gjennom å åpne opp for takknemlighetens krefter, funnet veien forbi alle barrierene inne i meg, og funnet frem til juvelen, til den jeg innerst inne alltid har visst at jeg er. Jeg har funnet veien ut i det magiske livet med uendelige muligheter.
Sommerfuglen har gått fra sin puppetilværelse og viser nå sine sanne farger. Er det ikke fantastisk vakker, og så mye å være takknemlig for.
Om du enda ikke har funnet frem til alt dette magiske, så gi ikke opp. Vær takknemlig og du vil finne veien, garantert, basta, bom!!!
Besøk siden min på FB, Synnas verden
Synnas verden 