«Vi kunne aldri lære å være modige og tålmodige
hvis det bare var glede i verden ..»
Helen Keller

 I dag skriver jeg til deg som har trukket deg tilbake fra livet. Det har vart en stund nå. Du klarte ikke mer av falskhet og fordømming. Du klarte ikke mer av anklager som var mer enn urimelige. Det gjorde for vondt, og tappet deg for krefter og motivasjon til å fortsette.

Ingen så hvor mye du hadde ofret. Ingen forsto hvor tøft det var for deg å se at et annet menneske langsomt svant henn. Du ga alt for å lette byrdene. Alt du fikk igjen var utakknemlighet og anklager. Aldri et takk eller anerkjennende ord.

Du kom til et punkt der nok var nok.

«Hvis hver mann eller kvinne kunne forstå at alle andre menneskers liv er så fult av sorger eller gleder, eller grunleggende fristelser, av hjertesorg og av anger som sitt eget … hvor mye snillere, hvor mye mildere ville han ikke være.»
William Allen White

Dessuten har du jobbet hard over år. Det er krevende å skulle utvikle og skape et liv ut av feilslåtte valg. I alle fall opplever du deg selv som mislykket. Du prøvde så hardt. Du tilpasset deg. Ingen kan beskylde deg for ikke å ha gjort alt du kunne. Ja, mer enn du burde, og egentlig maktet for å skape et liv for deg selv og andre. Du har gått på akkord med deg selv i altfor mange situasjoiner.

Så ble det for mye og du dro din vei for å søke lykken. Fant du den? Nei, nei og atter nei! Veiene du tok, førte deg ikke dit du trodde de gikk. De ga ingen glede. Opplevelser, ja. Erfaringer, ja. Men ingen glede. Bare ensomhet.

Skuffet vendte du tilbake. Du fortsatte der du slapp med å utslette deg selv i en uendelighet av arbeid. Og ikke minst ofret du deg for andre. Ikke rart at det ble for mye.

Og nå har du stengt deg inne fortvilet over menneskets natur…. og din egen utilstrekkelighet. Du orker ikke mer. Utbrenthet kalles det.

«Din tid er begrenset, så ikke kast den bort ved  å leve noen annens liv. Ikke bli fanget av dogmer -.. Som er å leve med resultatene av andre menneskers tenkning. Ikke la støyen fra andres meninger drukne din indre stemme. Og viktigst, ha mot til å følge ditt hjerte og intuisjon. De vet allerede hva du virkelig ønsker å bli. »
Steve Jobs

Kjære deg.

Jeg ser hvor sliten du er. Jeg ser hvor mye alt det som skjer rundt deg har tappet deg for krefter og livsglede. Alt du trodde var sant og godt har sviktet deg. Du finner ikke veien tilbake til livet. Skuffelser og nederlag har tatt fra deg alt som du trodde var ditt. Derfor sitter du godt plantet i godstolen uten å klare å reise deg.

Jeg vil minne deg på at:

Å være sterk er ikke å løfte tyngst,
å komme lengst eller å alltid lykkes.
For å være sterk, er å se livet som det er,
å akseptere dets kraft og ta del i det.
Å falle til bakken,
slå seg hardt, men alltid komme tilbake.
Å være sterk er å våge å håpe
når ens tro er svakest.
Å være sterk er å se et lys i mørket
og alltid kjempe for å komme dit ..
Marie Fredriksson

Jeg vet du har gjort noen få famlende forsøk. Forsøk som ikke har ført til noe særlig fremgang. Du finner ikke tilbake til gleden ved livet. Alt er grått og uten liv gjennom tåkehavet som har lagt seg rundt hjertet ditt.

Det får meg til å tenke på en vandrehistorie som jeg kom over for litt siden. Det er på tide å fortelle den til deg.

«En gang i tiden var det en eldre kvinne som trengte å gå ned til elven hver morgen for å hente vann til drikke, matlaging og renhold. Hun bar to bøtter med seg, fylte dem opp på elvebredden, og gikk tilbake med dem til sin landlige hytte.

En av bøttene var nyere, perfekt forseglet, og vanntett. Men den andre bøtten var eldre og inneholdt noen tynne sprekker som lekket vann på bakken mens den eldre kvinnen gikk. Da hun kom hjem, var en en tredjedel av vannet i den gamle bøtten lekket ut gjennom sprekker.

En dag, på tur ned til elven, brast det for bøtten – som alltid hadde følt at den ikke var så god som den andre bøtten, og sa den til den eldre kvinnen, «Jeg vil at du skal vite at jeg har lekket vann hver morgen de siste årene. Jeg er så lei meg for å lekke og gjøre livet vanskeligere for deg. Jeg forstår hvis du trenger å erstatte meg med en bedre bøtte.»
Den eldre kvinnen smilte. «Tror du virkelig at jeg ikke har visst om sprekkene dine hele tiden?» spurte hun. «Se på alle de vakre blomstene som vokser på veien fra hytte n min til elven. Jeg plantet  frøene, men hver morgen er det du som gjør vanningen.»»

Forstår du hvorfor jeg forteller deg denne historien? Ta deg tid og tenk gjennom hva den kan fortelle om deg selv. For meg er du den gamle bøtten som lekker vann.

Følelsen av å være god nok i livet, i arbeid, og i relasjoner har alt å gjøre med hvordan du personlig dømmer sprekkene i din egen bøtte. Alle som har levd liv har sprekker!

Er det sprekker som gjør deg mindre verdt, som skampletter deg, og ødelegger erfaringene og drømmene dine? Jeg har en oppfatning av at det er slik du ser på deg selv. Som en gammel ubrukelig sprukken bøtte. En bøtte som ikke kan gjøre nytte for seg, som har gått ut på dato.

«Du må fortsette å knuse ditt hjerte inntil det åpnes.»
Rumi

Ser du godt etter vil du se at  sprekkene dine vannet en sti av blomster. Blomster  som du aldri stoppet for å sette pris på?  Du har vært så opptatt med å se hvor lite verdig du er. Du har latt deg blende av den nye tette bøtten og kjent på nederlaget. Velg å se alle blomstene du har vannet gjennom sprekkene i  bøtten din. Velg å se at disse sprekkene gjør deg god nok. Disse sprekkene er erfaringene dine. De er det levde livet ditt. Velg å se at livet ditt har vært for en hensikt, og at du gjennom dine sprekker, dine erfaringer og den du er, har gitt liv og næring til mange.

Se livet ditt slik og alt rundt deg vil forandre seg! Du vil bli i stand til å nyte det du har skapt, mest av alt fordi du ser det. Den grå tåken rundt deg vil lette, litt etter litt, i det solen trenger gjennom tåken og viser deg en praktfull solfylt dag. Den viser deg fruktene av alt det du så trofast har vannet gjennom livet.

Du har ett liv å leve. Uansett hva du går gjennom, har du en unik gave … noe spesielt som bare du er i stand til å bringe til liv. Ikke gi opp deg selv … selv om du føler at livet ikke går din vei, og selv om andre ikke anerkjenner deg.

«Ikke la deg bli definert av fortiden. Den var bare en lekse, ikke en livstidsdom.»

Ikke gå glipp av ditt eget liv. Gjør noe hver dag som minner deg om å være fullt ut i live. Legg merke til blomstene rundt deg. Bestem deg for å nyte livet på  små og store måter. Sett på fengende musikk og ta en dans rundt stuegulvet! Kjenn hvor godt det gjør. Hvordan det løser opp i alle de vonde tankene dine. Skap noe! Lev et liv som har betydning og verdi for deg. Nyt de enkle gledene i livet.  Ikke bry deg om hva andre kan tenke eller si om deg. Hev deg over andres meninger.

«Leien av rom i mitt sinn var billig
ofte  fylt av husokkupanter som  jeg trodde at jeg kunne hjelpe
Jeg skapte ly for andres smerte
Jeg mistet meg selv på dette overfylte stedet
Lurt til å tro at usikkerheten i ensomhet
var verre enn smerten av et slik kameratskap
Men presset vokste, presset seg ut
Kroppen min kollapset mot døren inn
Alene.

Alene på et sted jeg ikke lenger anerkjente
Rommet trengte å bli ryddet
Feie støv under sengen av utgått tro
Stenge gamle erfaringer og kapitler
På mine knær begynte jeg
Mens jeg skrubbet sot av gamle brannskader
fant jeg fred
Den kjennte essensen av et barn som trodde
skjøv bort teppet av usikkerhet
Jeg tillot solen å belyse deler av meg som jeg fryktet
Oppdaget at  ingenting var ødelagt
Bare skjønnhet som var skjult i skyggene

Tro testet av dørklokka som ringte av gamle gjester
Med ny funnet styrke fra gamle erfaringer
Nektet jeg adgang med et «Nei»
Et to-bokstavers ord sto nå sterkt i det nye fundamentet
Det slo seg til ro i varmen fra dette stedet
Nyter godt den glemte melodien
Jeg slappet av
Jeg fant gaven i tid i ensomhet

Så det uventede dunket fra deg
Jeg planla å åpne døren sakte
En lett bris fra deg løsnet hengslene
til rom jeg aldri kjente

Nå vet jeg
Å åpne mitt hjerte
begynte med å lukke en dør
Mot til å arbeide i ensomhet og tro
for å finne skjønnheten som en gang var skjult i skyggene»
Jessica Ortner

Dette vakre diktet er en beskrivelse av det som er i ferd med å skje med deg. For deg har det vært nødvendig med ensomhet for å finne inn til ditt eget indre, ditt eget hjerte. Du har trengt tid til å rydde opp i gamle sår. Du som har distansert deg fra føleri og alt som ikke kunne forklares. Livet ditt har vært fylt av logikk. Alt du ikke kunne forklare har du avvist eller trukket deg bort fra. Det skremte deg fordi du innerst inen hadde en lengsel, en dragning mot noe du ikke helt forsto hva var. Kim Basinger sier det så tydelig:

«Jeg føler at det er to personer inne i meg – meg og intuisjonen min. Hvis jeg går mot henne, vil hun ødelegge for meg hver gang … og hvis jeg følger henne, får vi det ganske bra sammen!»

Det er derfor du har opplevd så ofte livet som tungt og vanskelig. Du har unnlatt å lytte til intuisjonen, til hjertets stemme. Nå begynner du å akseptere at den finnes og tune deg inn på den.

Tenk etter om ikke det stemmer at du har bekymret deg i overkant over…… Når du bekymrer deg mye, så lærer du hvordan du skal bekymre deg enda mer. Når du tenker mye på å gjøre noe, så lærer du hvordan du kan tenke på å gjøre det. Hvert øyeblikk du er fornøyd, lærer du hvordan du kan bli enda lykkeligere. Hver gang du handler, lærer du hvordan du skal utføre en handling enda bedre.

Hva har du har lært i dag?

Kanskje det er tillit til deg selv, tro på deg selv …….  at du kan gjøre det du så lenge har drømt om, men nektet deg selv å gjøre fordi du ikke trodde det var for deg, at det er lov å forsøke selv om du skulle feile, at du kan få en ny sjanse, og enda en og enda en?

Hva er det du ønsker å lære i morgen?

«… Det enkle faktum at ved å være oppmerksomme, ved å lære å lytte
(eller finne tilbake til den naturlige evne til å lytte) kan du finne deg selv oppslukt i en slik lykke at det ikke kan forklares:
lykke av å være i ett med alt
i den skjulte fundamentet av kjærlighet
som det ikke kan være noen forklaringer på. … »
Thomas Merton

Heldigvis er du snart på vei ut i livet igjen. Det er derfor jeg skriver til deg. Jeg vil så gjerne bidra til at du løsner på henslene til rommene i ditt indre. De vakre rommene som har stått avstengt så lenge. De trenger bare lit solskinn og litt støvtørring … så er de klar til bruk igjen.

«Måtte vi alle vokse i nåde og fred,
og ikke overse den stillheten som er prentet
i sentrumet av vårt vesen,
Det vil ikke svikte oss. »
Thomas Merton

Du har kjempet så lenge.  Ikke vær trist, ikke vær skuffet over livet. Det har gitt deg en uendlig mengde livsvisdom og innsikt. Innsikt i livets mange oppturer og nedturer. Du har lært å gi, du har lært å sette pris på små gleder. Du har funnet fred gjennom å akseptere livet slik det er, gjennom å anerkjenne deg selv uansett hva andre tenker og mener.

Jeg vet at du har fattet nytt mot. At du beygnner å forstå at livet ikke er over. At det er et liv som venter på at du skal leve det. Du har lengtet så lenge, men ikke våget å tro at det er for deg. Grip det. Det er der rett foran deg om du våger å stole på kjærlighetens vidunderlig kraft. Jeg vet at du våger.

«Jo lenger du venter på noe, jo mer setter du pris på det når du får det, fordi det som er verdt å ha er definitivt verdt å vente på.»
Ukjent

Det er aldri for sent å bli den du kunne ha vært, den du følte du var inne i deg. Den du ønsket å være, men ikke våget …. Den du benektet at du var og ville være. Det er aldri for sent å begynne å like og elske deg selv slik du er, erkjenne hvor fantastisk du er og at du blir bedre hele tiden.

Det vil alltid finnes en løsning for deg. Ha tro og svaret vil vise seg for deg på de mest uante måter.  Jeg vet at du har fått en slik hjelp, gjennom kanaler du ikke en gang trodde fantes. Magisk, ikke sant.

«Det er et lys i denne verden, en helbredende ånd kraftigere enn noe mørke vi kan støte på. Vi mister noen ganger synet av denne kraften når det er lidelse, for mye smerte. Så plutselig, vil ånden komme gjennom livene til vanlige mennesker og gi oss  svar på ekstraordinære måter. »
Mor Teresa

Vit at denne kraften vil være der for deg uansett hvor du er, eller hva som skjer om du  trenger den.

Lykkelig er det øyeblikket, når vi sitter sammen,
Med to former, to ansikter, men likevel en sjel,
du og jeg.

Blomstene vil blomstre for alltid,
Fuglene synger sin evige sang,
I det øyeblikket vi går inn i hagen,
du og jeg.
Rumi

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden