Livsvisdom

Overskudd

dscn4456

I lang tid har jeg ikke hatt overskudd til å skrive noe på bloggen min. Først i dag kom litt av overskuddet og dermed lysten til så smått å  begynne å skrive tilbake. Det kjennes godt. Faktisk som en befrielse.

Det er ikke særlig moro å kjenne på fysisk smerte og manglende overskudd over tid. Smertene har vært altoppslukende og tatt det meste av fokuset mitt. Hvem skulle ha trodd at noen skarve muskelsmerter i ryggen kan sette meg slik ut over tid. Og alt fordi jeg har en autoimmun sykdom som hindrer kroppen i å forstå sitt eget beste. I stedet angriper den seg selv, og gjør livet til et smertehelvete og stenger det meste som er positivt ute.

Det har blitt en tankevekker. Er det ikke ofte slik at vi ikke vet vårt eget beste, og gjør, og sier noe som verken tjener oss eller omgivelsene våre?

Det har blitt viktig  å kvitte meg med gamle tanke- og handlingsmønstre. Det er ikke lett har jeg oppdaget. Det jeg alltid har gjort og tenkt er så enkelt  å opprettholde. Det går av seg selv uten nevneverdig anstrengelse. Straks jeg føler behov for, eller vet innerst inne at jeg bør bryte ut og endre meg, sette bremsene automatisk på. Jeg fornekter, utsetter eller vil rett og slett ikke se. Noen ganger tror jeg heller ikke at jeg er i stand til å endre retning på livet mitt. Jeg tror ikke at jeg kan klare det jeg vet at jeg burde gjøre. Dermed har jeg all ammunisjonen jeg trenger for å forbli der jeg er.

dscn4411

Smertene fikk meg til å stoppe opp og tenke meg om. Hva er det som skjer med meg og hvorfor? Svaret var ikke vanskelig å finne. Ikke da jeg først innrømmet at jeg ikke hadde lyttet til kroppens signaler i tilstrekkelig grad. Jeg hadde istedet tatt hensyn til alle andre og satt meg selv sist. Ikke rart at kroppen sa at nok var nok, slik bare den kan.

Smertene tvang meg til å si nei til det jeg før hadde sagt ja til. Gradvis har jeg forstått og blitt flikere til å sette grenser. Jeg skal ikke løse alle andres problemer. Det er ikke mitt ansvar. Jeg stiller opp, men ikke utover egne naturlige grenser. Faktisk er det ikke så vanskelig, bare jeg lytter innover.

Det som er vanskelig er å følge kroppens egne signaler. Jeg har ikke en godt utviklet beskyttelsesmuskel i så henseelse. Muskler trenger å bli brukt for å gjøre nytte for seg. Jeg har alltid omgått denne muskelen og faktisk med overbevisning trodd at jeg kunne klare  «alt» uten den. Dessuten trodde jeg ubevisst at ingen liker meg uten at jeg stiller opp, lenger enn lengst for andre.

Rent verbalt har jeg sagt det rette, men ikke ment det innerst inne. Prosessen med å bringe sammen ytre viten og indre overbevisning har vært både lang, smertefull og fylt med dyrekjøpte selverkjennelser. Jeg har kjent meg både lammet og uten verdi, fordi jeg ikke har kunnet bidratt med noe overfor andre. Faktisk har jeg trengt smertene som hindrer meg fra å delta som før, slik at jeg kan forstå og utvikle nye vaner i meg selv.

dscn4412

Det har også gjort meg i stand til å forstå de som i perioder har trukket seg bort fra andres nærhet. Jeg innser at de av ulike grunner trenger tid for seg selv for å finne frem til sine indre sannheter. Det handler om å bli hel som menneske. Om å skape sammenfall mellom ytre og indre sannhet.

Selvsagt kan vi finne denne sannheten på andre måter enn ved å trekke oss tilbake. Jeg tror det er avhengig av hvem vi er, ytre omstendigheter, fysiske utfordringer og vårt indre liv. Hver og en av oss må finne vår vei, enten alene, i fellesskap eller en kombinasjon av fellesskap og isolasjon.

«No better, no worse. Just different.»

Uansett trenger vi som mennesker inspirasjon for å komme videre. Jeg vet at for min del er jeg avhengig av mine daglige turer  ute i naturen. De gir meg kraft og styrke, og gir meg den lille gnisten av overskudd og livsvilje som jeg trenger for å fortsette. Slik er det i dag.

Om livsvilkårene endrer seg, er jeg sikker på at jeg vil kunne hente inspirasjon  på andre måter. Det er livets utrolige og magiske sannhet. For meg gir det trygghet og mot til å leve mitt liv her og nå.

dscn4409

Fant dette vakre diktet for en tid tilbake. Har ikke fått det ut av tanken og deler det her med deg i dag. Det er viktig, enten vi har funnet det vi søker eller bare drømmer om det. Vi er skapt for å dele med hverandre. Det er jeg overbevist om.

Et ønske for oss drømmere
Noen å våkne opp til. Å dele været med, så kaffen.

Noen å drømme med å planlegge og organisere og deretter feire med.

Noen å vinne med, og noen å tape med.

Noen å ta vare på og beskytte, g å gi slipp på og se fly.

Noen å se på i undring, og å tenke: «Det hjertet elsker miitt.»

Noen å snakke lenge med under stjernene på frostnetter. Å fnise gjennom skjerf og hansker og hatter med, og å kysse under mistelteinen.

Noen å holde. Noen å bli holdt av. Å bli verdsatt av en skatt.

Noen å se fugler med. Å fange glimt av blått og grønt og lilla og brunt og å føle spenningen av et svevende lite underverk. For å se livet som det er, ikke som det virker.

Noen å glemme med.

Noen å lage mat med. Å feie skitt opp fra gulvet med. Noen å skape magi ut av det ordinære med og smile fordi det er med hverandre.

Noen å gråte med. Å dele elver av sorg umulig å skille fra hverandre. Å holde og å klemme, og å hjelpe og helbrede.

Noen å holde hender med. Å se på, fingre sammenvevd under salongbordet, og hjerter som skinner fra øynene.

Noen å være sammen med, ingenting i mellom. Å eksistere i en drøm. Å være naken til vår sjel og gi alt usett.

Noen å stole på. Å fortelle mørkeste hemmeligheter til og avsløre sulten frykt. Noen å forstå alt av seg selv med og ønske å se mer. Noen som har øyne som reflekterer det som er i våre.

Noen å gå med. Å reise med. Å finne lommer av magi i grå byers sløvhet. Å kjøre mil etter mil bare for den «milen» som er vår.

Noen å smile med. En dyp vitende glis som sier: «Jeg ser deg» og «jeg blir.»

Noen å savne, selv for et øyeblikk før de kommer tilbake, og det føles som hjemme igjen.
Noen å se på i uendelige øyeblikk.
Noen å elske.
Noen.

Andy Charring

dscn0335-kopi-kopi

 

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s