Stikkordarkiv: ekte

Integritet

«Alt som eksisterer, begynner med språk. Og språk begynner med å lytte.»
Jeanette Winterson

Jeg har hatt noen sterke aha opplevelser i det siste. Og de er ikke behagelige. De handler om min egen integritet, og hvor ofte jeg ikke handler eller tenker i tråd med den.

Jeg er overbevist om at jeg alltid bør snakke med ærlighet, tenke med oppriktighet og handle med integritet. Men hva betyr det? Hva er det som forteller meg at jeg lever med integritet? Jeg  er sikker på at det handler om min egen samvittighet, mitt hjertes stemme.

Integritet handler om samsvaret mellom verdiene, prinsippene og handlingene mine. Integritet betraktes som ærlighet og sannferdighet, og at handlingene mine samsvarer med de verdiene, prinsippene og overbevisningene jeg har. Integritet er det motsatte av hykleri.

Mitt indre kompass forteller meg hva som er riktig og hva som er galt for meg. Det er basert på en finjustert kombinasjon av forskjellige faktorer. Blant disse er utdanning, erfaring, påvirkning fra andre, samfunnsnormer, lover og regler, personlighet, intuisjon og mitt eget verdisystem.

Det er ikke sikkert at det jeg står for som menneske samsvarer med det andre mener er riktig.

For meg har dette blitt svært tydelig.

I mange sammenhenger møter jeg annerledestenkende. De skyter fra hofta på de som ikke mener det samme som dem. De ytrer sine synspunkter klart og tydelig, uten nevneverdig sjenanse. Ytringene  mangler ofte toleranse for det som er annerledes, eller det de ikke forstår.

Hvordan reagerer jeg på deres ytringer? Slår jeg tilbake på samme måte, tenker negative tanker om dem, eller …. Møter jeg dem rolig og på en saklig måte med mine synspunkter? Eller lar jeg dem ytre seg uimotsagt?

«Integritet gjør det rette når ingen ser på, og gjør som du sier du ville gjøre.»
Roy T. Bennett

Min opplevelse er at hjertelag og respekt for annerledeshet er mangelvare. Ofte tror jeg ikke at det er ment slik, men frykten for det ukjente eller tap av egne fordeler driver frem det verste i oss. Reaksjonene kan være styrt av følelser og/eller manglende kunnskap. Noen ganger uvilje til å se det positive hos andre fordi det kan degradere noe i en selv. Undring er ikke tilstede. I slike situasjoner er fordømming svært nærliggende å ty til.

«Stå for den du er og si det du mener. Samtidig vokt deg for å sende ut signaler som sier: Bli som meg! Gjør som meg! Ingen sitter på fasiten…..»
Per Fugelli

Et hjerte med integritet krever en stor dose modighet for å stå opp for sin egen sannhet, men samtidig kunne lytte til det andre sier i undring og med et åpent sinn som ikke er forutinntatt. Men andre ord prøve å forstå, selv det som ikke er opplagt.  Kanskje finnes det en mulighet for samhandling,  eller i det minste gi en utstrakt hånd, i respekt for ulikheter i ståsted.

«Integritet er evnen til å stå ved sine idealer.»
Ayn Rand

Et hjerte med integritet vil alltid gjøre det rette selv når ingen ser. Det trenger ikke publikum eller ros for sine gode gjerninger. For i hjertet er integritet viktigst. En nødvendighet for å leve i harmoni med hva samvittigheten forteller.

«Integritet har ikke behov for regler.»
Albert Camus

Hvorfor er jeg så opptatt av dette akkurat nå? Det er fordi meningsforskjeller, særlig på sosiale media, etter min mening er ganske krasse og ofte direkte stygge. Altfor mange hevder sin egen fortreffelighet på bekostning av andre. Det skaper negative energier som skaper ubalanse rundt seg. Det er slike energier jeg kjenner så sterkt på. Er jeg med på å spre dem videre?

«Tanken manifesterer ordet;
Ordet manifesterer gjerningen;
Gjerningen utvikler seg til vane;
Og vane herdes til karakter;
Så se på tanken og dens måter med forsiktighet,
og la dem springe ut fra kjærligheten,
født av medfølelse for alle vesener.
Som skyggen følger kroppen, som vi tror, så blir vi. »
Juan Mascaró

Min refleksjon går til meg selv. Hvordan reagerer jeg? Hva gjør jeg? Deltar jeg med mine synspunkter på en måte som avspeiler mine verdier? Tillegger jeg andre egenskaper de ikke har? Lytter jeg til røster som fremmer sine standpunkter på måter som fordømme andre? Synser jeg uten å ha belegg for det jeg sier? Er jeg for overbærende med de som ytrer seg, så lenge de formidler det jeg tror på, selv om de sier det på måter som sårer andre? Er jeg taus og lider i stillhet, når jeg burde stå opp for det jeg tror på?

Jeg vil være meg selv. Jeg vil stå for mine positive verdier og menneskesyn. Jeg vil ikke etterligne andre. Jeg vil være mitt eget eksempel, min egen rolige stemme.

Jeg vil forsvare integriteten min. Etablere grenser, men ikke bygge murer mot dem som vil ha meg til å gjøre, eller si noe som jeg ikke tror på.  Samtidig vil jeg ha et åpent og lyttende hjerte overfor dem som tenker annerledes enn meg. Kanskje de har noe å tilføre som jeg trenger.

Jeg vet at jeg  noen ganger ikke har klart  å leve slik jeg ønsker. Det er slike episoder som smerter og får meg til å kjenne på utilstrekkelighet.  Uansett feil, jeg starter på nytt for å leve slik mitt indre kompass viser meg.

Det er lov å feile. Når det er sagt, lar jeg ikke en slik raushet, bli en sovepute for ikke å fortsette å leve etter mitt hjertes stemme.

Jeg er underveis i takknemlig til livet og for det som møter meg underveis. Det gir meg ny innsikt og forståelse for mangfold og ulike ståsted. Det lærer meg respekt for annerledeshet, og  utfordrer meg til å finne kreative løsninger som fremmer samhandling og forståelse mennesker imellom.

Jeg vil aldri bli ugjenkjennelig for meg selv når jeg ser meg i speilet. Bare slik kan jeg spre lys i mørket mellom hjerter.

«Hvis:

Hvis du kan bli på post når man forlot deg
og holde hodet klart når alt slår klikk,
hvis du kan tro når alles tvil slår mot deg,
men også våkent lytte til kritikk,
Hvis du kan ventetidens byrder bære,
og møte løgn— med sannhet som ditt svar
og møte hat—du ikke selv vil nære,
men tie med hvor klok og god du var.

Hvis du kan ferdes fritt i drømmesfæren
og tenke—uten tanken selv som mål,
hvis du kan ta triumfen og miséren
med samme ro og samme rygg av stål,
Hvis du kan tåle at ditt ord forvrenges
til usselt pjatt i demagogens munn,
hvis du kan se ditt livsverk søndersprenges
og atter bygge det på naken grunn.

Hvis du kan våge alt på samme terning,
—et enkelt kast på livets spillebord—
tape alt—og gjenoppta din gjerning,
men aldri nevne tapet med et ord,
Hvis du kan ta din tørn og ikke gi opp,
men sette inn hver fiber i din kropp
og holde ut når alt forstummer i deg
unntagen viljens røst: “Gi aldri opp”.

Hvis du kan si til massen hva du mener
og selv blant konger åpent mene ditt,
hvis du er alles hjelper, ingens tjener,
hvis du mot venn og uvenn kan stå fritt,
Hvis du kan fylle hvert minutt av tiden
med seksti solsekunder,—da som lønn
er jorden din med alt som finnes i den,
og—enda mer—du er en mann, min sønn.»

Rudyard Kipling, oversatt av André Bjerke.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Jeg er hel

 

Ja, jeg er  knust, men jeg er hel!

Du helbredes ikke «fra» traumer.
Du kommer bare til å kjenne deg selv
s
om livet selv.

Og du snur deg mot det sårede stedet.
Og du overøser det med oppmerksomhet,
s
om er kjærlighet.

Og kanskje vil såret alltid være med deg.
Kanskje vil du alltid ha det vonde med deg.
Men nå holder du det. Det holder ikke deg.
Du er beholderen, ikke innholdet.

Det kontrollerer deg ikke lenger, såret.
Fordi det er skyllet i bevissthet nå.
Skyllet i deg.
Elsket av deg.
Selv feiret av deg.

Du helbredes ikke «fra» traumer.
Du finner helbredelse ‘i’ traumer.
Du finner deg selv i traumets hellige kjerne.
Det som alltid er til stede.
Det som kan bære
s
elv de mest intense følelsestilstander
o
g overleve.
Den uforgjengelige.
Den uendelige.
Den kraftfulle.
Du.

Traumet selv blir en portal til Gud.
Til det absolutte.
Til tryggheten i deg selv.

Og du vil rope ut i glede,
Og du vil rope ut med tristhet,
Og du vil rope ut i lettelse,
Og du vil rope ut i forvisning,
«Ja, jeg er knust,
m
en jeg er hel! «

Jeff Foster

 

Det går mer og mer opp for meg at sinnet jeg føler for andre i virkeligheten er et dypere sinne mot meg selv.

For å eie indre frihet er det nødvendig, og frigjørende å ta ansvar for mine egne følelser og slik ta tilbake evnen til å være lykkelig.

Jeg tillater meg et øyeblikk av rettferdig vrede og lar den vise meg en større sannhet. Det er viktig å starte med å være ekte. Når noe oppstår, bekrefter jeg følelsene mine. Eier dem, men så endrer jeg dem til det jeg vil. For eksempel:

«Jeg er opprørt fordi du kjører som en gal. Jeg vil være trygg.» «Jeg er opprørt fordi du løy om meg. Jeg vil vite hvem jeg egentlig er.»

Jeg får tanken. Kjenner på opprøret inne i meg, så skifter jeg raskt mot den ønskede virkeligheten   … uten å be andre om å endre seg.

Ditt hjerte er ditt kompass.
Sett kursen i den retningen hjertet ditt befaler, og det vil lede veien.
Følg det, og du vil alltid være på riktig vei i livet.

 

Klarer jeg å bli venn med de uønskede følelsene mine … tillate dem å  guide meg inn til mitt innerste indre. Det er så lett å leve på overflaten og trekke meg bort fra alt som smerter ….

Jeg lengter etter et dypt forhold til deg. Deg som jeg kan utforske mysteriene i nærhet med.  Deg som jeg kan gå inn i de ukjente krokene i hjertet med. Jeg er usikker på hvor reisen vil lede oss, men jeg blir dratt mot lengselen etter å være sammen med deg. Det er et ganske almengyldig ønske, ikke sant!

«Jeg vil dele en slik ild med deg,» sier jeg høyt! Ømhet, glede og å kjenne meg levendel er viktig for meg.  Å ikke holde noe tilbake, å gi alt og fjerne det som skiller oss og ikke utsette det jeg vet er mulig. Denne lengselen er ren, og jeg ærer den for sin ekthet og sin kraft.

 

Lengselen etter det
som du ikke kunne ha,
Lengsel etter steder
som du ikke var bestemt til å ankomme.
V
emodige minner om det som
aldri var ment å være.
Beklager at du ikke er den
du trodde du ville bli.
Disse hallusinasjonene til sjelen
er foruroligende fanger
som må bli tilgitt og  sluppet fri.
Rydd rommet.
Åpne døren
og la dem gå.
Og i dette rommet,
vil du male en strålende eksistens
ved å være her med nærvær
og tilfredshet for det som virkelig er
et relevant
og meningsfylt
liv.
Susan Frybort

Som svar på dette ønsket mitt … «å være sammen med deg» kommer tristhet inn på scenen: «Men når vil du praktisere nærhet med meg sier den?» Ensomhet er den neste og ber om et øyeblikk av min oppmerksomhet. Vrede, fortvilelse, sorg, selvforakt, sjalusi, frykt og skam: «Vi også! Vennligst ikke forlat oss, og snu deg bort for en du tror du kan elske! Vi er her og lengter etter å dele vår essens. Din bønn om ekte nærhet er blitt besvart!»

Dette er ikke det jeg forventet. Svaret samsvarer ikke med fantasiene mine om måten jeg trodde det ville være. Hvor er sjelevennen? Tvillingsjelen? Du? Den «gode du» som kommer for å fjerne den eksistensielle flatheten, den uutholdelige ensomheten, den gjennomtrengende tomheten for å bekrefte hvem jeg tror at jeg er.

 

På den oppriktige lengselen min vil de gamle indre følgesvennene mine alltid svare.

Jeg forstår at kun en forankret konfrontasjon med det ubevisste i meg er nødvendig for å realisere et felleskap med deg. Delene av hjertet mitt som jeg har mistet kommer ikke som fiender, men som sanne, trofaste elskere. De søker bare et øyeblikk av min tilstedeværelse, lydhørhet og oppmerksomhet. Selv om de husker at de ble avvist i fortiden, kommer de likevel aldri til å miste troen på  hvem jeg virkelig er.

 Når jeg går dypere, vil jeg møte en dyp sannhet: Jeg vil aldri være i stand til å være mer nær deg enn jeg er med de uønskede elskerne inne i meg. Hvis jeg ikke har gitt ly for det som ikke er møtt  i meg, hvordan kan jeg da noen gang eie, og forstå helheten i hvem jeg er og elske deg med hele mitt hjerte?

Jeg kan..

Jeg kan noe om kjærlighet, om nærhet og om ærlighet.
Jeg kan noe om følelser og smerte, om det som rører ved ens hjerte.

Jeg kan noe om nederlag, om tap og konkurranse-jag.
Jeg kan noe om sorg og tårer, om ord og blikk som sårer.

Jeg kan noe om vennskap som består, om bånd som blir sterkere år for år.
Jeg kan noe om hva som er viktig, å følge sitt hjerte er alltid riktig.

Jeg kan noe om å tilgi, trøste og forstå, jeg kan noe om livet og hvor jeg skal gå.
Selv om jeg kan noe – har jeg mye og lære, men vet at som din dag er skal din styrke være.

Unngå bruk av følgende uttrykk, enten i ord eller i en tanke:

Jeg kan ikke …
Mitt problem er …
Det er umulig….
Ja, men det virker ikke for meg …

For ingenting er umulig!

Noen ganger trenger jeg å sette sunne grenser i forhold til andre. Jeg har ikke alltid vært meg bevisst hvor forpliktelsene mine ligger, til min egen indre stemme eller til ytre krav for å bli akseptert og elsket. Heldigvis har jeg blitt mer og mer bevisst på hva som gjelder og betyr noe for mitt liv.

Jeg har ansvar for meg og du for deg. Enkelt, men ikke alltid like lett å håndheve uten å være meg det bevisst!

Jeg må bestemme meg for hva jeg kan tillate og kommuniser det tydelig  overfor andre. Og så må jeg selvsagt håndheve det.

 Jeg har en «tre stegs regel». Jeg kommuniserer vennlig først, tydelig som nr. to, og hvis  grensene mine fortsatt ikke respekteres, bruker jeg stillhet eller klar tale for å håndheve dem.

Hvis noen snakker uvennlig, må jeg kanskje si, «Jeg bryr meg om hva du sier, men vi venter med på å snakke til du kan gjøre det på enn vennlig måte,» og så går jeg bort eller er stille. Jeg styrker grensene mine med atferd, snarere enn ved å insistere på at andre skal endre seg. Handlinger snakker høyere enn ord og stillhet taler høyere enn handlinger.

«Uvitenhet er kilden til hat. Og måten å bli kvitt hat er erkjennelse.»
Dalai Lama

 

Jeg måtte fortelle en nær venn at jeg ikke lenger kunne fortsette å støtte oppførselen hans fordi han handlet urimelig, og jeg kunne ikke støtte den kaotiske og ubalanserte virkelighet han levde i. Han trengte profesjonell hjelp. Jeg fortalte hvordan jeg oppleve situasjonen og ba han gjøre noe med problemet sitt. Da han ignorerte det, gjenntok jeg det tydelig for andre gang. Den tredje gangen fjernet jeg meg fra han. Det var forferdelig hardt og føltes merkeligt, men riktig. Jeg kan ikke være en sovepute for et problem han ikke vil ta inn over seg.

«Når jeg er frigjort av stillhet, når jeg ikke lenger er involvert i å måle livet, men i å leve det …

Hele mitt liv blir en bønn, hele min stillhet er full av bønn …
Hvor alt jeg berører blir til en bønn … hvor himmelen er min bønn, fuglene er min bønn, vinden i trærne er min bønn,

For Gud er alt i alt.

Thomas Merton

Når noen oppfører seg dårlig rundt meg, eller ødelegger for seg selv sier jeg til han eller henne (ofte telepatisk):

«Jeg beklager at du har det vondt, men jeg tar ikke på meg eller danser med din smerte.»

 

Dette fjerner umiddelbart sinnet mitt mot den andre. Det vekker medfølelsen min og jeg kjenner sannheten i mitt  eget kjærlige hjerte. Det gir meg også tillatelse til å ikke  «bli i den galne dansen» av å engasjere meg i andres sinte eller sårede tilstand.

Det er ikke noe å skamme seg over
å rive bort alt skinnet
som ikke lenger gjelder.
Det er ingen skam å tillate
hele spekteret av følelser
å komme til syne.
Sjelen kan ikke opprettholde syntetiske følelser.
Beinene har ingen interesse i å støtte
noe påtatt
eller usant.
Susan Frybort

Jeg hjelper en som ærlig søker å forbedre seg, men jeg tillater ikke lenger andre å legge sin uvennlighet og dysfunksjon på meg. Det er en verden av forskjell mellom å hjelpe noen som vil ha hjelp og å være en puncheball for noen som bare vil lindre sin egen smerte.

 

«La lyset ditt eie mørket.»


Hvorfor lar jeg andres mørke eie mitt lys?  Det er bedre å tillate at mitt lys eier deres mørke.

Nå når andre prøver seg med  noe ubehagelig mot meg – sinne, dårlig vilje, manipulerende energi osv. forestiller jeg meg bare at mitt lys fyller kroppen min og hopper inn i min aura og brenner opp alt mørke, akkurat som en fluesnapper!

Denne teknikken virker for å redusere ukjent eller usunn energi som er rettet mot meg, enten det er sinne, dårlig vilje, osv.

Selv om jeg ikke er perfekt på disse teknikkene ennå, jo mer jeg trener på dem, desto mer tillater jeg meg selv å være den kjærlige, glade meg jeg virkelig er. I en slik virkelighet kan jeg gjøre langt mer godt i verden og hjelpe de som er villige til å motta. 

Og ikke minst har jeg noe å gi deg: Et åpent og ekte hjerte. Et hjerte som er  helt og fullt levende.

 

 Kjærlighet styrker forpliktelse

La oss ikke forplikte oss til en fremtid sammen. Fremtiden er så ukjent, og vi er så flytende, og lei av å late som vi vet.

Våre tanker og følelser er stadig skiftende, ukontrollerbare, som et vilt hav av kjærlighet.

Våre ønsker vokser og avtar; Våre drømmer blir født og dør i hvert øyeblikk.

La oss ikke forplikte oss til en form for kjærlighet. Forholdene skifter alltid, som tidevannet.

Vi trenger ikke sikkerhet her. Vi søker ikke trøst, men sannhet.

La oss gjøre et dypere engasjement; Et som ikke kan bli ødelagt eller tapt.

Tilstedeværelse. Å møtes her og nå.

Å bføre oss alle sammen. Å vite, og la oss bli kjent.

Å fortelle sannheten, i dag; Å vite at vår sannhet kan forandre seg i morgen.

Å bøye seg for hverandre, selv om våre hjerter er knuste og ømme.

Ingen løfter, ingen garantier.

Kjærlighet krever mot! Ja!

For kjærlighet er et område, ikke et skjema. La oss forplikte oss til området, huske på det i hvert øyeblikk av våre dyrebare dager på denne jorden.

Om ti år kan vi fortsatt være sammen. Vi kan ha barn. Vi kan leve sammen, eller leve fra hverandre.

Vi ser hverandre  kanskje aldri igjen. Dette kan være vår siste dag.

Hvis vi er ærlige, vet vi egentlig ikke; Ikke å vite er vårt hjem.

Vi kan være venner, eller elskere, eller fremmede, eller familie, eller vi kan forbli udefinerte, utover fortellingen, vår kjærlighet kan ikke bli tatt med ord.

Her på kanten av det kjente, på linjen som en gang delte sunnhet fra galskap, og tvil med sikkerhet, leker vi, danser vi, vi drikker te, vi berører hverandre, vi gråter, vi ler, vi møtes.

Vi ofrer komfort og forutsigbarhet. Men det vi får er forbløffende: Denne enorme følelsen av å være i live. Ikke lenger lammet av kjærlighets mysterier, kroppens mysterier.

Litt rå, kanskje. Litt rystet. Kanskje litt disoriented, men kanskje dette er prisen for å være helt fri.

Kanskje en gammel del av oss fortsatt søker mamma eller pappa, den magiske personen som aldri vil gå, alltid være der, tar bort ensomheten undertrykt i vårt indre. Elsker den skremte delen også; Bøyer seg til den delen også, men blir ikke lenger kontrollert av den.

Og de vil spørre:
Hva med din fremtid?
Hva skjer hvis du har barn?
Hvordan i helvete definerer dere dere selv?
Hvorfor er du redd for engasjement?
Hvorfor løper du fra sikkerhet? Komfort? Framtid?

De vil si at du er gal, eller at du ikke forstår kjærlighet, eller at du er fortapt, eller du du er ukjærlig og egoistisk, og du vil smile og forstå deres frykt, for deres frykt var en gang din, og du kan ikke forlate din vei nå.

Og ingen må gå med deg. Noen gang.

På et tidspunkt vil bare sannhet tilfredsstille. En levende sannhet, fornyer seg hvert eneste øyeblikk, den ville sannhet for det åpne hjerte.

Når kjærlighet og sannhet er ett, når engasjementet er dypt forankret i pusten, kan vi endelig møte hverandre uten motvilje og eksplodere inn i de mest melankolske solnedgangene, holdt i den mest dype glede.

Går alene, sammen, alene.

Jeff Foster

dscn9657

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden