«Det finnes ingen som kommer til bevissthet uten smerte. Folk vil gjøre hva som helst, uansett hvor absurd, for å unngå å møte sin egen sjel. Man blir ikke opplyst ved å forestille seg figurer av lys, men ved å gjøre mørket bevisst.»
C.G. Jung

Av og til når jeg går alene, på en av turene mine, og det er sent, går jeg meg vill i  de merkeligste tanker. Det kan være i drømmer om fortid og fremtid. Noen ganger i gårdsdagens tap eller morgendagens ikke enda opplevde hendelser.  Av av til av valg som skal gjøres eller ikke gjøres, eller av ord som skal sies eller forbli usagte. Det kan være ganske forvirrende, og tar av og til fra meg gleden over turen og alt jeg kunne ha lagt merke til. For kvelden er uansett hvordan jeg føler meg,  vakker og fylt av magiens kjærligste gaver.

Opplevelsen av klarsyn føles uendelig langt unna, og klarheten som jeg trodde jeg hadde, blekner når jeg forviller meg inn i destruktive tankerekker.  Jeg sanser bare lyden av fottrinn på en kald vei, rasling av mørke trær, det matte skinnet fra månen og stjernene og en dyp melankoli som brenner inne i meg.

Er jeg den eneste som har det slik? tenker jeg.  Kanskje dette er prisen jeg  betaler for all sjelegranskingen min, for iveren min etter å åpne hjertet mitt til alt, og gi opp hvert eneste referansepunkt jeg har. Jeg har nesten glemt at det er mange andre som også er ute på sin ensomme vandring, bare et annet sted, men  under den samme månen og stjerners matte skinn.

På slike kvelder kan en følelse av ensomhet snike seg inn. Jeg lurer til og med på om den noen gang vil gå bort. Jeg har en slik dyp lengselen etter samhørighet og fellesskap med noen som går samme vei som jeg. Hvorfor har alt arbeidet med meg selv, ennå ikke klart å gjøre noe med denne lengselen undrer jeg.  Er alt bare en illusjon og jeg lurer meg selv. Følelsen av ensomhet er en påminnelse om at jeg er utenfor, og den  ødelegger mange gode opplevelser fordi jeg ikke har noen å dele dem med.

«Innenfor hver enkelt av oss er et lys, våkent, kodet i fibrene til vår eksistens. Guddommelig ekstase er totaliteten av denne fantastiske skapelsen opplevd i hjertene til menneskeheten.»
Tony Samara

På den andre siden, reflekterer jeg, kan det å være alene, faktisk være en grensesprengende opplevelse, og vise vei inn til noe magisk og sprell levende. Uansett fellesskap med andre eller ei, foretar jeg hjertets reise alene. Ingen kan oppleve livet for meg, elske og bli elsket for meg, omfavne og føle det ømme hjertet mitt for meg, eller dø for meg. På samme måte kan ikke jeg oppleve hjertes reise for andre.

Og jeg forplikter meg til en slik hjertets reise, fordi jeg vet at ved å knytte virkeligheten min rundt kjærlighet, vil jeg utløse opplevelser av sårbarhet og en grensesprengende, forvandlende bevissthet. Å leve i dette intense, levende området er så åpent, så ukjent, og så uendelig sårbart. Det er alltid usikkert og er uten fotfeste eller referansepunkter.

«Vi har vært på månen, vi har kartlagt dypet av havet og hjertet av atomet, men vi har en frykt for å se innover mot oss selv fordi vi føler det er der alle motsetninger flyter sammen.»
Terence McKenna

Jeg oppdager at jeg aldri vil finne den jeg er i det som er kjent. Jeg må være villig til å gå inn i det ukjente for å finne hvem jeg virkelig er, og for å finne kjærlighetens vesen. For kjærligheten er den ukjente, uendelig kreative kraften som omgir meg med en mektig kraftfull utstråling.  Den er som et vell av stjernedryss rundt meg.

Å være alene virker rensende. Gamle drømmer faller bort, det jeg trodde jeg visste oppløser seg foran øynene mine, og uunngåelig møter jeg dype og sterke følelser.

Fordi jeg har forplikter meg til hjertets vei, forstår jeg at jeg må være villig til å la alt som er skjult og ubearbeidet inne i meg, komme til overflaten når jeg velger å knytte tette bånd til andre. Det er fordi hjertet søker helhet og tilhørighet.

Jeg vet at ved å åpne meg opp på denne måten, vil jeg ikke lenger være i stand til å unngå frykten for nærhet, usikkerheten ved å vise meg frem som jeg er. Men opplevelsen av å være helt og holdent i live kjennes vidunderlig og magisk.

Jeg higer etter å finne veien til det fantastiske kjærlighetsfylte magiske livet. Denne lengselen gjør meg villig til å kjenne på smerten i ømhet, til å kjenne på lidelse, til å trenge gjennom melankoli, til å gå inn i mørket  og inn i total sårbarhet. Det ukjente som jeg så lenge fryktet, er blitt min venn og viser vei sammen med den uendelige kjærligheten. Det er ikke lett å leve på en slik åpen og  ubeskyttet måte, men her er jeg. Jeg har kommet så langt for å gi hjertet mitt til andre og til verden.

Opplevelsen av ensomhet  er ofte en motstand mot erfaringene jeg har gjort meg,​​ følelser av sorg, tristhet, smerte, sårbarhet og skam. Noen følelser er rett og slett farlige å berøre, holde og uttrykke. De hører ingen steder hjemme. Jeg har lenge valgt å fjerne meg fra dem. Slik ble det lettere å forholde meg til mennesker som hadde gitt meg grunn til å føle som jeg gjorde.  Det var en sunn, kortsiktig strategi for meg som barn, men i dag som voksen, trenger jeg å kjenne på alle følelsene og slippe kjærlighetens mysterium inn i livet mitt.

«Sann filosofi må starte fra det mest umiddelbare og omfattende faktum av bevissthet: Jeg er livet som ønsker å leve, midt i livet som ønsker å leve»
Albert Schweitzer

Jeg vet at om jeg ikke er villig til å møte disse følelsene, kjenne på dem og akseptere at de finnes, vil jeg føle meg avskåret fra livet, ensom, og uten virkelig kontakt med andre. Jeg trenger å løse opp sårene og flokene fra fortiden. Slik er veien jeg må gå for å åpne hjertet mitt på nytt. Den eneste veien ut er gjennom, og den eneste måten gjennom er kjærlighet.

Det er så bittersøtt. Å ha et åpent hjerte,  er å ha et hjerte som ligger i ruiner, men samtidig er helt og skjørt. Et paradoks, men slik er det.  Mine gamle følgesvenner som tristhet, sorg, sjalusi, håpløshet, og rå sårbarhet har listet seg ut bakdøren fra hjertet mitt  og gjemt seg et sted i nærheten. Det er ikke godt for meg. Jeg ønsker dem derfor velkommen tilbake. Jeg vil ha dem i nærheten. Jeg vil holde døren åpen for dem,  og øyeblikk for øyeblikk lage et varmt hjem og en trygg tilflukt for helheten av den jeg er, også det som er vondt og frastøtende. Bare slik kan jeg vokse som menneske og leve med et åpent og modig hjerte. Alt det vonde vil gradvis stilne og falle til ro, fordi jeg har omfavnet det i kjærlighet. For en vidunderlig oppdagelse.

For når jeg gjør det, vil veien fra ensomhet til å være alene bli fylt av lys  og jeg vil være i stand til å  være bærer av de uendelige, kreative uttrykkene for kjærlighetens magi.

Det gjør godt å reflektere over livet slik jeg gjør på mange av turene mine. Uansett grunn, tenker jeg på erfaringene mine. Jeg holder dem tett inntil meg. Jeg fokuserer på det jeg har, ikke det jeg har mistet, det jeg ser, ikke det jeg kanskje aldri ser igjen.

«Ikke søk kjærligheten eksternt, den er flyktig. Gå utover egoet og vekk kjærligheten som eksisterer allerede inne i deg; den vil omfatte alle, og alt i livet ditt; den vil gjennomsyre hele ditt vesen.»
Danielle Pierre

Det er greit å føle meg litt nedbrutt av livet. Det er greit å kjenne på dypet i meg selv. Det er greit å glemme og å huske. Det er greit å huske og å glemme.

Kveldens bris på kinnene er et kjærtegn, et kyss, ikke en mur mot en tenkt fremtid. Det er greit å føle slik jeg føler. Månen er enig og nikker samtykkende mens den trenger seg vei frem fra bak en sky. Til og med noen stjerner blinker bekreftende. Er det ikke magisk.

Det er noe rørende i den rå sårbarheten min på en slik kveld, slik jeg blir beveget av alt, følsomheten min for selv de minste bevegelser av bevissthet og hjertet mitt som ikke kan lukkes.

Jeg lover å aldri miste kjærligheten til slike kvelder. De har gitt meg så mye.

Tilstedeværelse i kjærlighet er ikke et mål, det er grunnen.

«Der du
er nå,
trenger du ikke bekymre deg
om ord
og forstå begreper.
For det er et annet språk
du forholder deg til.
Hold deg nær
til dette språket.
Det er overføringer
skrevet på veggen inne i hjertet ditt
som ikke er sammensatt
av ordinære symboler.
De er kjærlighetsbrev,
skrevet til deg fra sjelen din.
Hold deg nær
til din iboende sårbarhet
og hvordan disse brevene
utfolder seg i deg.»
M. Licata

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden