«Opplevelser fra livet skal modne deg. Det er ditt valg å forvandle et minne til et sår eller til visdom.»
Sadhguru

Jeg vet at mange sier til seg selv:

«Det kjennes som at jeg må ta på meg en maske. Jeg kan ikke vise hvordan jeg egentlig har det. Jeg er så fylt av vonde følelser  og en manglende tro på at noen vil ha med meg å gjøre. Det prøver jeg å undertrykke. I stedet gjør jeg alt jeg kan for å tilpasse meg. Men så glipper det og jeg reagerer på noe som tilsynelatende er ubetydelig på en altfor sterk måte. Og jeg kjenner meg enda mer utenfor og sær. Ikke rart når jeg tenker over hvor mye krefter som går med på å opprettholde den ytre masken.»

Har du kjent det slik noen gang?

“Ensomhet, sier du. Det
er greit med litt
ensomhet bare det ikke
blir for mye. Da åpner jeg døren
og roper ut i natten: kom inn
kom inn – her er ensomhet nok
for to! ja for fire! Og
på riktig ille dager brøler
jeg: her er ensomhet nok
for et helt orkester!”
Arild Nyquist

 

I stedet for å prøve å gjøre endringer i eget liv med ren viljestyrke, er det mer hensiktsmessig å  prøve å endre det med kjærlighet og hengivenhet. Slik  kan vi gjøre livet til en gledelig prosess. Dette er forskjellen mellom «jeg må gjøre det» og «jeg ønsker å gjøre det».

For meg er det tydelig at det er noe i samfunnet som skaper mennesker som er misstilpasset. Ønsker vi  å handle empatisk, må vi  også lære det som samfunn. Ikke bare som enkeltmennesker, selv om alt starter med oss selv og den vi er.   Ønsker vi å slutte å skade andre, må vi støtte sunn emosjonell frigjøring, slik at ikke vonde følelser får utvikle seg og vokse. Ønsker vi å leve fra vår mest dyptfølte ekthet, må vi stoppe bebreidelse andre og ikke trekke oss bort fra hverandres ekte uttrykk. Ønsker vi å leve ut fra kjærlighet, trenger vi å elske hverandre først. Det er et paradoks at vi lærer bort undertrykkelse og skjuler hvem vi er, for så å  forvente kjærlighet og medfølelse tilbake.

«Noen ganger er virkeligheten en illusjon, og sannheten er bare synlig der våre øyne ikke kan se.»
Jeanine Henning

Når vi kjenner oss omgitt av isolasjon og fortvilelse, og ikke kan finne veien ut av mørket, kan det være godt å huske på at det ligner på det stedet hvor larvene skjuler seg mens de omskapes til sommerfugler. Godt å tenke på når dagen kjennes som en uendelig jammerdal, det dypeste mørke, uten verken lys eller luft.

Når vi følger vårt eget hjertes overbevisning og stemme, flyr vi alene. Ofte stenger det oss ute fra forbindelsen til venner og bekjente fordi vi ønsker noe mer enn de kan gi oss. Lysten til å gå på akkord med det som hjertet er fylt av, og delta i meningsløse samtaler eller aktiviteter avtar jo mer vi finner inn til kjernen av den vi er. Vi ønsket å bli møtt fra dypet av den vi er.

I denne prosessen må vi ha tro på at vi vil overleve selv om gamle venner faller bort og de nye lar vente på seg. Vi må tro det, ellers blir dagene tunge å komme gjennom.

«Det er tider når livet kan føles vanskelig og tung. Men en rose er ikke en rose uten først å ha jobbet seg gjennom mørket og jorden, før den endelig kommer ut i lyset, der den viser, og utfolder sitt fulle potensiale og skjønnhet.»
Jette Harthimmer

 

Noen blir opprørt når jeg sier at det er viktig å finne fred, og gi slipp på tilknytning til mye av det jeg før syntes var veldig viktig. Det betyr å gi slipp på frykt, ego og grådighet. Vi er så vant til å se på å kjempe  og ikke gi oss… som beundringsverdige kvaliteter og aktiviteter i stedet for å bli stille og være tilstede her og nå.

Når vi nærmer oss livet fra et slikt negativt perspektiv fører det til ekstremt stress, for tidlig aldring, sykdom og tomhet. Det er bare vitenskap.

Vi kan bli:

Søvnløse eller sove for mye.
Miste appetitten eller få stor appetitt.
Sinte og paraniode.
Innta offerroller og ty til selvmedlidenhe.

Slik blir all balanse og trygghet borte for oss.

 

Å ha det ok med livet og finne fred, er avgjørende for følelsesmessig og åndelig velvære. I forlengelsen av dette, er det bra for det fysiske velværet også.

Det kan noen ganger være vanskelig  å lære og forstå at aksept er noe som utvikles gjennom intellektet. Fordelen med dette, er at når vi lykkes å lære og slik frigjøre det intense grepet på følelsene våre, forsvinner ikke problemene, men tilnærmingen vår til dem og perspektivet rundt dem endres.

Jeg tar et eksempelet som først faller meg inn:

Jeg pleide å ha kort lunte, særlig i forhold til mine nærmeste. Hvis jeg følte meg dypt, følelsesmessig fornærmet eller ikke respektert, ble jeg sint. Så hvis den andre personen ble sint tilbake var vi i gang. I argumenteringen var det roping, store uttalelser, alt det menneskelige stygge. I kamper var det beskyldninger, raseri og  hyttende never.

«Hva jeg har lært å gjøre er å ta en liten pause før jeg gjør noe som helst.»

 

Resultatet av å trekke oss tilbake  og ta en pause fra det vi står oppe i, er at vi starter med å redigere oss selv. Og noe fantastisk skjer. Hver av disse bevisste endringene er som en liten meditasjon. Disse meditasjonene er veldig lik den plassen vi går til når vi vil være helt oss selv. Det utrolige er at disse pausene er uten arbeid, de er ikke bare meditasjoner, men resultatet av meditasjonene. Vi begynner å forstå vår bevisstløse utålmodighet og forventninger. Vi begynner å se våre stadig sjeldnere utbrudd med humor i  det øyeblikket de skjer, og velger å umiddelbart bytte kanal, beklage og rette  opp situasjonen om det er mulig.

Det hjelper oss på veien til å finne vår hensikt, og det lærer oss å leve mer rolig, mer lykkelig og humoristisk, og kjenne hvorfor vi snublet da vi snublet, og tålmodig starte prosessen med å håndtere eventuelle følelser av mangel.

Da, når vi blir angrepet ser vi ofte smerten den andre personen er i. En gang i blant kan vi bli fornærmet fordi vi ikke klarer å se på andre med kjærlige øyne. Når det skjer kan vi bruke det som en melding som skal minne oss om at vi bare er et støvkorn tross alt.

Livet er viktig, selvfølgelig er det, men ofte på måter vi ikke helt har funnet ut ennå. Det hender i vår uvitenhet at vi legger vekt på noe som ikke betyr noe, noe som skader oss eller hindrer reisen vår. Og det kommer ut som raseri, hjertesorg, sjalusi, fordømming, og alle de følelser som gjør livet til et helvete

Men, uansett trenger vi å være takknemlige for muligheten til å fortsette å lære.

«Noen ganger befinner vi oss i livets venterom.
Det som var er borte.
Det som vil bli er ennå ikke kommer frem på
vår indre eller ytre horisont.
Når vi vet med sikkerhet i hjertet at klarhet vil komme
Når tiden er rett,
Kan ventetiden være deilig hvile,
En sakte slentrende bevegelse av lange langsomme inhaleringer
Av utpust fylt med at hele kroppen smiler
Og dyp-hjerte-aksept.»
Oriah Mountain Dreamer

 

Vi kan stå stille mens drømmene smuldrer bort rundt oss.  Deres død er ikke nødvendigvis negativt. De kan være en kjærlig død som åpner hjertet vårt til mer liv, til glede, medfølelse, til takknemlighet, til ukjente morgendager, til magi.

Å elske innebærer å sørge dersom det virkelig kan kalles kjærlighet. Kjærligheten er en bevissthet om forgjengelighet, vel vitende om det dyrebare i hvert møte, skjørheten av øyeblikkene som er gitt oss og det utrolige i livets gave.

«Når alt kommer sammen, faller alt fra hverandre. Når alt er tilbake til helhet, brytes alt. Det jeg kan ha, kan gå tapt.»
Jeff Foster

Et åpent hjerte er et hjerte som ikke klamrer seg til drømmer, men takker dem og slipper dem fri. Det lar seg ikke knuse, men forstår at det som hendte var nødvendig for fortsatt vekst og utvikling.  Når vi ser inn i øynene til en venn, en kjæreste, en som er oss nær, gjenkjenner vi oss selv, og vi innser at vi ikke kan klamre oss til noe, for det er ikke noe å klamre oss til, eller bli holdt tett av, ingenting og ingen å eie. Bare kjærlighet. Elskede, venner, familie, vil flytte, forandre seg, forlate oss, returnere, aldri komme tilbake, glemme, huske……  Det er alltid bare en som er tilstede rundt oss og i oss, og det er den vi er. Meg – deg!

 

Tillit
«Sjelen din kjenner geografien i skjebnen din. Sjelen alene har kart over fremtiden din, derfor kan du stole på denne indirekte, skjeve siden av deg selv. Hvis du gjør det, vil den ta deg dit du skal gå,  men mer viktig vil den lære deg godhetens rytme i reisen din.»
John O’Donohue, Anam Cara

Bare vår tilstedeværelse, er uforanderlig til tross for endringene i dagen. Vi  kommer tilbake til stillheten i hvert øyeblikk, til taushet, til tilstedeværelse, til å elske den vi er, ikke drømmene våre om en kjærlighet som er vakker, men ikke gir noen sikkerhet eller hvile.

Slik er  takknemligheten vår eneste guide. Hvis det er mindre enn helhet, er det ikke kjærlighet.

 

Det er så mye å avlære. Undring kan ikke læres, bare avdekkes. Uskyldighet kan ikke gis. Og oppvåkning er ikke et mål, men det er å åpne opp slitne øyne som søker etter lys i mørket, når lyset alltid var på. Vi trenger å bli minnet på hvor vi skal lete. Ingen kan gi den vi er tilbake til oss selv, annet enn den vi virkelig er.

Svaret er alltid inne i oss!

Jeg gjentar:

Vi må ikke endre oss for noen. Når vi har endret oss av hensyn til andre, vil de at vi skal endre oss på nytt og på nytt. Vi husker hvor vanskelig det var å endre oss den første gangen, å gi opp det som var viktig for oss. Etterpå ble vi noe vi egentlig ikke ønsket å være. Det er ikke verdt det. Selv ikke for den eller de vi er aller mest glade i. Vi må ikke endre oss slik at andre vil like oss. Når vi er oss selv, vil de rette personene elske oss som vi virkelig er.

All endring må komme fra et inderlig ønske om å bli hel og mer slik vårt hjerte ønsker å være.

«Vi har ingen beskyttelse mot kjærligheten,
ingen beskyttelse mot liv,
ingen beskyttelse mot død,
ingen beskyttelse.
Hvor forsvarsløse vi er.
Det er nesten noe stort i det.»
Eeva Kilpi

 

Besøk siden min på FB, synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden