På fredag var jeg på kino med barnebarn. Vi så Richard Storken

Spurven Richard vokser opp hos en storkefamilie og tror han er som dem …

Den foreldreløse spurven Richard vokser opp i en storkefamilie, og tror derfor at han er en av dem. Han så aldri de virkelige foreldrene sine. De ble drept før han ble født. Derfor var storkemor den første han så da han hakket seg vei ut av egget.

Når storkene trekker sørover til Afrika om høsten, må de forlate Richard.

Storkefar mener at liten spurv ikke vil klare den lange reisen. Men Richard er en modig fyr, og bestemmer seg for å følge etter. Han vil overbevise «foreldrene» om at han er en stork, bare litt annerledes. Livet til spurver kjenner han ikke. Livet slik spurvene lever, fortoner seg både annerledes og kjedelig, for han er vant til å leve som en stork.

Han allierer seg med ugla Olga (og hennes usynlige venn). Olga støtter og hjelper han når alle andre avviser han og redder livet hans flere ganger. De hjelper den discosyngende kanarifuglen Kiki bort fra fangenskap, et liv i bur. Sammen haiker de gjennom Europa med båt, buss og tog, på jakt etter Richards familie.  Tre fugler som ikke blir akseptert i det gode selskap, med hver sin historie som forteller om annerledeshet, isolasjon og utstøting. De finner familien, men da er «storkebroren» forsvunnet ned i et grevlinghi. Ingen av storkene kan følge etter og redde han. De er for store til å komme seg gjennom åpningen til grevlinghiet.

Filmen slutter med at Richard og hans to venner Olga og Kiki redder «storkebroren» fra den sikre død med fare for sine egne liv. Richard blir akseptert som et fullverdig medlem av storkefamilien, og de to vennene Olga og Kiki høster stor annerkjennelse for at de støttet og hjalp Richard.

En ganske banal og enkel film, men med et sterkt budskap. For meg ble den en viktig påminnelse om at uansett hvor vi kommer fra, hvordan vi ser ut, så har vi noe å bidra med til fellesskapet. Filmen forteller hvor viktig kjærlighet og inkludering er, og hvor vanskelig livet blir om vi ikke blir forstått og annerkjent for den vi er.

«Hvis noen ikke er hva andre vil at de skal være, blir de andre sinte. Alle synes å ha en klar ide om hvordan andre skal leve sine liv, men ingen om hans eller hennes eget. «
Paulo Coelho

 

Olga ble utstøtt som liten fordi hun var større enn de andre i uglefamilien. Alltid ble hun gjort narr av og kalt annerledes. Det fikk henne til å miste troen på at hun var verd noe i seg selv.

Kiki hadde levd i fangenskap,  og levd på en livsløgn om at han var bedre, og flinkere enn andre til å synge og spille teater. Å oppdage sannheten er ikke like lett. Særlig, fordi han hadde holdt de to andre for narr og ført dem på avveie for å oppnå sin store drøm. En drøm, en livsløgn som falt i grus da han oppdaget at han kun var middelmådig og ikke en stor stjerne, slik han hadde sett for seg.

Han oppdaget, gjennom å vise mot, da det trengtes som mest at han kunne fly. Han måtte redde de to vennene sine som hadde blitt fanget i en storm. I  buret som  hadde holdt han fanget hele livet, hadde han aldri fått prøvd vingene sine. Sammen berget de seg gjennom stormen ved å holde fast til hverandre og skape oppdrift.

Jo mer jeg tenker på filmen, jo flere viktige budskap oppdager jeg. Det handler om relasjoner og hvordan vi forholder oss til hverandre. Storkefar ville ikke inkludere spurven, men ble overtalt av sønnen og storkemor. Hvordan inkluderer vi dem som er annerledes rundt oss? Er vi villige til å ta dem med i vårt fellesskap? Er vi villige til å la dem påvirke oss, og dermed kanskje måtte endre på hvordan vi lever og ser på livet?

Det finnes mange i vårt samfunn som er utstøtt fordi de ikke er som flertallet. De trenger ikke være dårlige mennesker for det. Bare annerledes. I gitte situasjoner trenger vi alle hverandre. Vi har hver våre ferdigheter, og styrker som kan bidra til å løfte oss opp og føre oss fremover sammen. Motarbeider vi hverandre, hva skjer?  Jeg er overbevist om at vi da får et kaldt samfunn, som før eller siden, rakner og fører oss alle ut i elendighet. Sammen er vi sterke. Vi trenger hverandre, til tross for ulikhetene våre.

«Du vil aldri kunne flykte fra ditt hjerte. Så det er bedre å lytte til hva det har å si.”
Paulo Coelho

 

Jeg har lest Alkymisten av  Paulo Coelho mange ganger. Det er en bok som inneholder mye livsvisdom. 

Du synes kanskje det er rart at jeg omtaler en barnefilm og en av litteraturens mest omtalte bøker samtidig. Hvorfor ikke, de har begge noe viktig å si oss. Faktisk er det på mange måter det samme budskapet.

Følg drømmene dine.

Vi er alle alkymister med makt til å bygge våre ideelle liv. Var det ikke det spurven Richard gjorde.

Alkymi betyr å forvandle eller skape noe gjennom en tilsynelatende magisk prosess. Skape vårt eget liv fra grunnen av. I forhold til det som bare var et mentalt bilde først, er det intet mindre enn magisk. Hvor mange mennesker har  gjort det? Altfor få. Det er likevel en muligheten som ligger foran hver eneste en av oss. Det er viktig at vi griper den.

 

Noen ganger er alt vi søker akkurat der vi startet.

Ofte langs reisen mot drømmene våre, innser vi at alt vi ønsket og trengte var der vi startet. Vi søker noe utenfor oss selv for å bli lykkelige, eller for å oppfylle oss, men det er unødvendig fordi vi har alt vi trenger inne i oss. Dette søket manifesterer seg i jakten på penger, berømmelse, og nivåer av suksess.

Det ironiske er  at vi allerede er vellykkede om vi forplikter oss til å forsøke å bli bedre, til vekst. Før vi starter en hvilken som helst reise, er det viktig å erkjenner at vi har verktøyene inne i oss for å lykkes, evnen til å lære og kan utvikle en ubrytelig tenkemåte.

«Når vi elsker, forsøker vi alltid å bli bedre enn vi er. Når vi streber etter å bli bedre enn vi, blir alt rundt oss også bedre. «
Paulo Coelho

 

 Våre oppdrag er det viktigste aspektet av livene våre.

Alle trenger et oppdrag, og dette er en del av det som gir oss fremdrift og formål. Når vi kjenner vårt hvorfor, er vi mer opptatt av å utvikle ferdigheter, forbedre oss og vår klarhet over fremtiden øker.

Relasjoner til familie, venner og romantikk forbedres drastisk fordi vi autentisk lever for vårt virkelige formål. Vi oppfyller det hver dag, noe som gir mer lidenskap til hvert av områdene. Økonomien bedres fordi vi gir den  verdi, og fritiden blir bedre fordi vi har skapt oss det ideelle livet ut fra våre lidenskaper. Å avklare oppdraget gjør alt annet enklere.

Kjærlighetslivet blir bedre, fordi hjertene er vidåpne, vi gir alt til verden slik vi ser den. Det gir valuta for generasjoner som kommer etter oss.

Det er en anekdote i historien når hovedpersonen Santiago står overfor et valg mellom sin kjærlighet til Fatima og hans oppdrag.

“Ikke tenk på hva du har forlatt,» sa han til gutten da de begynte å ri over sanden i ørkenen. «Hvis det du finner er laget av ren materie, vil det aldri ødelegges. Og du kan alltid komme tilbake. Hvis det du hadde funnet var bare et øyeblikk av lys, vil du ikke finne noe når du kommer tilbake, som en stjernes eksplosjon.»
Paulo Coelho

Han går til en spåmann som forteller ham at han kan velge henne først, og han vil være fornøyd, for en tid. Etter noen år, vil lansbyen han bor i bli  ødelagt fordi han ikke gir verden sin fulle gave. Til slutt valgte han å forlate henne for å forfølge sin drøm og formål. Det gjorde at han var i stand til å gjenvinne kjærligheten og forholdet etter at han hadde oppfylte sitt viktige formål.

Det er slik for oss også. Hvis vi ikke er villige til å gi fra oss et gode for et større gode, og vår høyeste bevissthet, vil det ikke ende godt.

«Fortell ditt hjerte at frykten for lidelse er verre enn lidelsen selv. Og at intet hjerte noen gang har lidd når det går på jakt etter sine drømmer, fordi hvert sekund av søket er et sekunds møte med Gud og med evigheten. «
Paulo Coelho

Det handler om reisen mer enn målet.

Mange av oss, meg selv inkludert, blir lett fanget opp i streben etter en destinasjon. «Hvis jeg bare kunne få …» «Hvis jeg bare kunne gjøre nok til …» «Hvis jeg bare kan nå…» Denne tenkningen er meningsløst fordi alt vi noensinne har er det nåværende øyeblikket.

Det dette egentlig betyr er at vi alltid må være akkurat her, akkurat nå. Hvis vi er misfornøyde akkurat her og akkurat nå, lurer vi oss selv. Vi utsetter tilfredstillelse til et tidspunkt som kanskje aldri kommer. Det er kraftfullt å strekke oss og jobbe mot mål daglig og nå dem.

Det som ikke er nyttig for oss, er om vi ikke tillater oss å være lykkelige på reisen. Vi kan og bør være stolte av det vi har gjort, ha et klart mål for fremtiden, og alltid vokse som mennesker. Ikke straffe oss selv for ikke å være der vi ønsker å være enda. Det vil komme når vi er klar for det. Akkurat nå er vi på en reise, en reise som er svært nødvendig for å nå målet vårt.

 

Det er tonnevis av tilbakeslag før vi når målet.

Før vi når frem, vil vi nødvendigvis trenge å gå gjennom mange tilbakeslag og det som ser ut som feil. Vi trenger å være takknemlige for disse mulighetene. Tenk på det på denne måten: Tilbakeslag og feil er dørene til det vi ønsker. Vi må gå gjennom dem for å komme til den andre siden, som er våre mål. Vi kan ikke lykkes uten dem. Så vi må endre sinnstilstand og være glade og takknemlige når de dukker opp, siden vi er ett skritt nærmere å lykkes.

«Livet er en serie av opplevelser, hver og en av dem gjør oss større, selv om noen ganger er det vanskelig å innse dette. For verden ble bygget for å utvikle karakter, og vi må lære at tilbakeslag og sorger som vi tåler, hjelper oss i vår marsj framover. «
Henry Ford

Det er viktig å ikke forveksle midlertidige tilbakeslag med permanente feil. Tilbakeslag er ikke feil, men å slutte er. Den eneste måten vi kan mislykkes er hvis vi slutter fordi vi tror at vi ikke kan gjøre det. Hvis vi ikke er villige til å presse gjennom alt det vi virkelig ønsker oss mest, så  fortjener vi det ikke. Verden vil teste og prøve vår vilje til å gripe det vi ønsker. Gi aldri etter for disse testene. Le mot dem og si «la dem komme».

Richard, selv om han hadde egenskapene til en spurv, var han en stork i sitt hjerte. Ikke fordi det er noe galt i å være en spurv, men fordi storkens verden var alt Richard hadde lært å kjenne. Han hadde fått storkenes verdier og klarte ikke å slå seg til ro med spurvetenkning. Likevel tror jeg at Richard ville blitt en god spurv om han hadde valgt å bli en «ekte spurv». Alt handler om hva vi identifiserer oss med og hva vi drømmer om i hjertene våre.

Han trosset alle hindringer for å nå drømmene sine. Han var heller ikke redd for å søke hjelp fra de mest utenkelige av venner. Han så verdien hver enkelt hadde i seg, uavhengig av ytre stafasje og andres meninger.

For meg henger Santiago og Richar sammen.  De var begge villige til å ofre alt for drømmene sine. Begge viste stort mot og vant …..

Vi hører ikke så mye om hva som skjedde etterpå ved veis ende for noen av dem. Likevel er jeg overbevist om at de fant glede og kjærlighet, fordi de bar den med seg i hjertene sine hele tiden. Kjærligheten var selve drivkraften bak deres utfordrende reiser. Reiser som vi får innsikt i og som gir oss stor lærdom, om vi er villige til å lytte med hjertet.

La oss legge ut på vår livs reise. Sammen kan vi hjelpe hverandre og løfte hverandre opp. Jeg gleder meg til å ta fatt på denne magisk reisen. Kom så drar vi.

Uansett hva som møter oss på reisen, alt vi opplever og lærer, vil vi som Santiago og Richard finne tilbake til det vi aller mest ønsker oss. Det som er nærmest hjertet vårt. Det som alltid har vært der. Er det ikke magisk å være i en slik alkymisk prosess.  Jeg fryder meg over å være underveis.

 

Besøk siden min på FB, Synnas veden

https://www.facebook.com/Synnasverden