«Barn begynner med å elske sine foreldre, når de blir eldre dømmer de dem, noen ganger tilgir de dem.»
Oscar Wilde

Det er mange år siden jeg sluttet fred med mine foreldre. Som de fleste teen-åringer var jeg i opposisjon til foreldrene mine. Jeg syntes at de var dumme og at de ikke forsto. Jeg anklaget dem for alt som ikke hadde gått slik jeg mente det burde i livet mitt. Faktisk sluttet jeg ikke helt fred med dem før jeg nærmet meg 40 år.

I dag er de begge døde og jeg forstår at jeg har vært heldig. Mine foreldre gjorde så godt de kunne og mente ikke å gjøre meg vondt, hindre eller begrense min utvikling. De handlet ut fra sine forutsetninger og gjorde det beste de visste for meg og søsknene mine.

Jeg er stolt over å ha hatt dem som foreldre. Når noen sier at jeg har arvet en egenskap eller utseende fra dem, blir jeg glad og takknemlig.

Våre foreldres bønn er den vakreste poesi og forventninger»
Aditia Rinaldi

Likevel kjenner jeg behov for å reflektere over dette temaet i dag. Det er så mange som sliter i mange, mange år fordi de ikke klarer å tilgi og forsone seg med hvordan barndommen og foreldrene behandlet dem. Jeg ser hvordan det ødelegger familier og hemmer flotte mennesker i å få fred med seg selv og sine nære relasjoner.

Fordi vi ikke har sluttet fred med fortiden, tar vi ofte med oss det negative inn i  livene våre. Slik spres det vonde fra generasjon til generasjon. Vi gjør de samme feilene som våre foreldre gjorde. Fordi vi ikke er reflekterte nok, gjør vi så godt vi kan. Vi gjør det vi har lært og tror er det rette. Eller vi tar avstand fra det våre foreldre gjorde og velger andre og ofte like negative handlingsmønstre. Vi forstår ikke bedre.

«Alle foreldre skader sine barn. Det kan ikke bli hjulpet. Ungdom, som uberørt glass, absorberer og nagler hvordan de blir behandlet. Noen foreldre gnir, andre knekker, noen knuser barndommen helt til rufsete små biter, utover reparasjon. »
Mitch Albom

Ofte er vi ikke klar over dette før vi har barn selv. Foreldre er ikke perfekte. De er mennesker, de gjør feil, og uansett hvor forberedt de tror de er når de får barn, må de erfare livet mens det skjer. For slike grunner, er det sannsynlig at som en del av livet, har foreldrene våre gjort urett mot oss på en eller annen måte. For noen mennesker, var det en liten bagatell som raskt gikk over. For andre går problemene mye dypere .

Jeg tror det er viktig å sette oss i våre foreldres sko. Å tenke over hvordan de levde og hva som gjorde livet tungt for dem. Det er viktig å gi slipp på fortiden. Innse at mennesker endrer seg og fortid er fortid. Å tilgi våre foreldre innebærer å fokusere på nåtiden og gi slippe taket på fortiden. Å arbeide med å skape nye minner i stedet for oppfriske vonde ting fra fortiden. Lære å godta det som var og gå videre.

Det er viktig å innse at foreldre flest, som oftest har sine barns beste interesser i tankene sine. Tross alt, ville vi ikke være født om det ikke var for foreldrene våre.

Å tilgi er «guddommelig » Det er viktig å innse at mennesker gjør feil. Tenk på alle de gangene vi har sagt eller gjort noe som har fornærmet eller forårsaket noen andres smerte. Er vi ikke takknemlige for det faktum at de har tilgitt oss? Dersom vi ikke er tilgitt kjenner vi på stor smerte.

Livet er kort, og mennesker er menneskelige. Ingen skal leve sine liv fylt med bitterhet og sinne. Tilgivelse gjør oss hele igjen.

Tilgivelse er hva vi gjør for oss selv, ikke for andre mennesker . Når vi tilgir, betyr det ikke at vi godkjenner det som har skjedd. Snarere betyr det at vi gir oss selv tillatelse til å gå videre med livene våre.

Jobben til hver generasjon er å oppdage feilene i den som kom før dem. Det er en del av det å vokse opp, finne ut alle måter dine foreldre og deres venner er ødelagt. »
Ustine Larbalestier

Å tilgi våre foreldre er en svært viktig oppgave for voksenlivet, og en av de mest avgjørende typer tilgivelse. Det er nødvendig å slippe våre foreldre av kroken. Psykologer sier at det er det første skrittet mot lykke, selv-aksept og modenhet. Vi ser våre foreldre i våre kamerater, i våre venner, i våre sjefer, selv i våre barn. Når vi har kjent oss avvist av en forelder, og har vært i denne tilstanden, vil vi uvegerlig føle oss avvist av disse viktige andre også.

Tilgivelse er et valg. Vi må velge den for den kommer ikke av seg selv.

Her er noen tanker som kan hjelpe med å få helbredelsen og tilgivelsen i gang. De er hentet fra egne erfaringer, observasjoner og ulikt fagstoff:

• Gi slipp på sinne

Å pleie bitterheten mot våre foreldre gjør mer enn å holde dem i skammekroken. Vi blir sittende fast der også, for alltid barnet, offeret, den som ikke har del  i kjærlighetens rike. Merkelig, som det kan virke er et nag en slags klamring, en måte å ikke skille oss fra dem/ den, og når vi holder fast på et nag mot en forelder, klamrer vi oss ikke bare til forelderen, men til den dårlige delen av forelderen. Det er som om vi ikke ønsker å leve våre liv før vi har dette løst, og føler trygghet for å ha deres ubetingede kjærlighet. Vi gjør det for gode grunner psykologisk. Men resultatet er det motsatte. Vi forblir låst inne i naget og vi vokser ikke opp som hele mennesker.

Noen foreldre behandler sine barn basert på minner om hvordan de ble behandlet selv. De har kanskje ikke vokst opp i et miljø med gode rollemodeller som kunne vise dem hengivenhet og kjærlighet. De gir disse minnene videre uten å være klar over det. De har ikke lært å tilgi og glemme og korrigere atferden som ble modellert for dem.

• Utvikle realistiske forventninger.

Foreldres synder er blant det vanskeligste å tilgi. Vi forventer alt av dem, og vi ønsker ikke å redusere våre forventninger. Tiår etter tiår, holder vi ut håp, ofte ubevisst, at de til slutt vil gjøre rett for seg. Vi vil at de skal gjøre opp alle deres ugjerninger, for å be om unnskyldning, for å fremføre et dyptfølt; «Vær så snill å tilgi meg». Vi vil at våre foreldre skal omfavne oss, å fortelle oss at de vet at vi var snille barn, å angre favoriseringen de har gitt til en bror eller søster, å ta tilbake den sårende kritikken og gi oss ros i stedet.

Det er viktig å kjenne på hvor vondt vi føler oss og spørre hvorfor vi fortsatt holder på det vonde inne i oss. Vit at det er bare menneskelig og normalt at disse undertrykte minnene kommer tilbake. Å slappe av og sitte rolig i noen minutter hver dag kan hjelpe oss,  for så å gi slipp på disse følelsene og komplimentere oss med hva vi har fått til i livet vårt. Selv om det gjør vondt, vet vi at vi kommer til å fortsette å overleve.

«Har du noen gang lagt merke til hvordan foreldre kan gå fra de mest fantastiske menneskene i verden til være helt pinlige på tre sekunder?»
Rick Riordan

Vi trenger å jobbe med oss selv for å utvikle styrke når de vonde minnene  kommer tilbake. Å fokuser på hva vi kan gjøre for å gjøre livet bedre  og verne om dem vi bryr oss om. Å være et eksempel og forbilde for de som kommer etter oss. Men hvordan?  Leve i nået, og erkjenne at alt kan forandre seg og la det gode  få slippe fram.

• Ikke gi bort makten vår.

Smerten av det som skjedde er uunngåelig, men å fortsetter å lide er valgfritt. Den eneste vi kan kontrollere er oss selv. Ved stadig å gjenoppleve smerten over hva som skjedde, gir vi bort makten vår til den personen som forurettet oss.

• Holde fast på det gode.

De fleste foreldre elsker barna sine, med overraskende få unntak. Men ingen av foreldrene er perfekte. Det betyr at alle har sår fra barndommen påført av foreldrene. Hvis vi er heldige, var våre foreldre gode nok for oss til at vi var i stand til å holde på kunnskapen om deres kjærlighet til oss og vår kjærlighet for dem, selv i møte med det de gjorde som såret oss.

• Ikke klamre oss til negative følelser.

Anger er ikke noe mer enn et ytre tegn på skade, frykt, skyldfølelse, sorg eller frustrasjon. Mens smerte aldri kan forsvinne helt, kan tilgivelse hjelpe oss til å slippe sinnet vårt og bringe menneskene rundt oss nærmere.

Det er viktig å stille spørsmål ved alt vi har lært. Noen foreldre saboterer faktisk barnas liv på ulike måter. Se etter eksempler og ideer fra andre som er glade og se hvordan de har det. Filtrer kvaliteten på personlige råd i livet ved å spørre «Hvor fornøyd er den som gir det? » Den mest varige skaden en tøff barndom kan påføre oss, er et sett av plausible halvsannheter som er dårlige ideer om livet eller det de avslører  fra sitt eget liv. Tro som; «Kjærlighet er alltid et kjærlighet / hat forhold» kan få oss til å gjenta situasjonen med nye mennesker i livet vårt. Avstå, og gå bort. Og gjenvinn så den indre styrken. Vær positiv. Prøv på nytt.

Det tøffeste spørsmålet vi stiller oss selv er; «Følger jeg de negative og ødeleggende eksemplene fra barndommen min?  Må jeg styre andre på den måten?»  Er det tilfelle, så begynn å se på eksempler på hvordan andre som ble oppdratt i kjærlige hjem oppfører seg i de samme situasjonene. Det er mulig å omskolere oss til personer som kan leve lykkelige liv. Det krever arbeid, men resultatene er fantastiske, ofte bedre enn vi kan forestille oss.

• Det er ingen riktig tidsplan for helbredelse.

For noen, skjer det å slutte fred med sine foreldre plutselig og spontant. For andre, tar det tid og krefter. Vi må kanskje gjøre en bevisst innsats hver dag for å tilgi . Å si; «Jeg gir slipp på dette. Jeg kommer ikke til å investere i hat, bitterhet, sinne, motstand mot denne personen lenger.»

Vi kan finne en god slutt gjennom tilgivelse.

Vi kan ikke endre det som skjedde i livet vårt, men vi kan bestemme hvordan vi tolker og forholder oss til det. Dersom vi ikke får støtte når vi trenger det, gir vi den til oss selv nå.

• Fremme en sann separasjon.

Å tilgi er ikke å godta det negative våre foreldre har gjort. Det er ikke til å fornekte deres egoisme, deres avslag, deres ondskap, deres brutalitet, eller noen av de andre ugjerningene, karakterfeilene, eller begrensningene som kan knyttes til dem. Det er viktig å skille oss fra våre foreldre. Det er å slutte å se på oss selv som barn som er avhengige av dem for vårt følelsesmessige velvære. Til å slutte å være deres ofre, for å erkjenne at vi er voksne med en viss kapasitet til å forme våre egne liv og ta ansvar for å gjøre det.

• Ta foreldrene våre tilbake inn i hjertet vårt.

Når vi gjør det, kan vi begynne å forstå omstendighetene og begrensninger de arbeidet under, gjenkjenne godheten i dem når vår smerte er skjøvet til side, føle medfølelse, ikke bare for den harde reisen de hadde, men også for den smerten vi har forårsaket dem.

• Forplikte oss til reisen.

Å komme til et tilgivende sted, å finne den tilgivende selv inni oss, er en lang og komplisert reise. Vi må være klar til å tilgi. Vi må ønske å tilgi. Jo dypere såret er, jo vanskeligere er prosessen som gir tilgivelse til våre foreldre. Underveis må vi kanskje uttrykke vår protest, vi må kanskje være sinte og ergerlige, vi må kanskje til og med straffe foreldrene våre ved å holde på nag. Men når vi kommer dit, vil den tilgivelsen som vi oppnår være en tilgivelse verdt å ha.

For at livet skal forandre seg for oss, så må vi endre oss. For å være i stand til å tilgi, må vi tilgi oss selv først og fjerne all skyld og sinne vi har inne i oss. Tilgivelse er en styrke for å finne frem til oss selv, og ikke for å dvele ved fortiden og alt det vonde. Tilgi oss selv, med vilje og  «med ingen feil».

Hvis det er lenge siden vi tenkte på det som var vondt i barndommen, men plutselig begynner å reagere på det igjen, se på vår nåværende livssituasjon. Se etter om det er samme situasjon som skjer i noen andre område av livet. En sjef, en partner, en venn eller en  bekjent kan utløse reaksjoner i oss. Noen ganger er det et fare tegn i dagens forhold. Andre ganger er situasjonen mye mildere, men det som hendte i fortiden lar oss forvente noe langt verre. Å forstå forskjellen betyr å trekke oss tilbake  og søke råd fra andre som er uberørt og kommer fra en sunnere bakgrunn.

• Lytte til vår indre dialog.

Hva er det vi sier til oss selv? Det er viktig å skrive det ned uten å sensurere det. Er det vi sier rettferdig og sant? Hvis ikke, trenger vi å skape nye måter å tenke på. Noen kan ha sagt forferdelige ting til oss for lenge siden, men er det er mulig at vi tok over for dem når det stoppet?

• Tenk på hva vi må gjøre for å få fred.

Kanskje vi bare trenger en enkel unnskyldning. Finne vår «minste effektive respons». Den enkleste måten å løse vår smerte på.

• Dele våre erfaringer med andre.

Å finne en lærdom i hva som skjedde kan bidra til å sette opplevelsen i perspektiv og følelsene våre i sjakk. Vi kan trives og lide på samme tid.

Det handler om å finne fram til en sunnere selvtillit og kunne tilgi. Det er å faktisk «glemme» hvordan det var «da» fra nå, at det bare er et minne. Å styre minne triggerne og tro at vi kan fortsette å oppleve seieren ved at det er borte nå, og bruke vår styrke til å nyte denne «nye kontrollen».

Vi har tilgitt og ser på våre foreldre med kjærlighet og takknemlighet.

For noen av oss er det lett. For andre vårt livs største utfordring.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/