I dag har vært en merkelig dag. Jeg har kjent så sterkt på hvor takknemlig jeg er over å være til. Mange vil nok si at livet mitt er både kjedelig og monotont uten særlig variasjon. Faktisk har jeg fått mange slike kommentarer fra venner og bekjente i det siste. De kan ikke forstå at jeg trives med et slikt liv.

De er på farten både her og der. De reiser mye og har et rikt sosialt liv med mange mennesker rundt seg. De forstår ikke hvorfor jeg ikke  bruker tid på  å utforske verden sammen med dem, nå som jeg er pensjonist.  Jeg forstår at de tenker slik. Jeg som alltid har satt pris på å oppleve noe nytt og se andre måter å leve på. Det er bare ikke rom for dette nå. Jeg har ett, for meg, viktig arbeid å gjøre i meg selv, som krever stillhet og ro. Fokuset mitt er på det indre livet. Alt det ytre vet jeg bestemt kommer siden ….

Det har vært et langt og nødvendig indre arbeid for å finne ut hvem jeg egentlig er. Mange mennesker rundt meg distraherer meg bare og får meg til å miste fokuset på det som foregår inne i meg. Det er det viktigste akkurat nå i mitt liv.

Motargumentet jeg hører ofte er at jeg kan da gjøre det samme på steder som Bali eller Italia også. Sikkert, men hvorfor det? Jeg trives her jeg er. Dessuten har jeg en sønn og barnebarn i nærheten som beriker livet mitt uendelig. Hva fremtiden vil bringe, er en helt annen sak …

«Vi er her bare en gang. Vi kan enten gå på tå hev gjennom livet, og håpe at vi kommer til døden uten å være for mye kvestet, eller vi kan leve et fullverdig, komplett liv, nå våre mål og realisere våre villeste drømmer.»
Bob Proctor

Jeg tenker at det er her våre veier ofte skilles, fordi vi har forskjellige mål og drømmer for livene våre. For noen er det vanskelig å fatte at vi ikke liker og drømmer om det samme innerst inne. Kanskje vi gjør det, men det gir seg uttrykk på svært forskjellig vis. For drømmer handler som regel om å tilfredstille noen av våre dypeste menneskelige behov.

Du må utfordre frykten din og bevege deg utenfor komfortsonen din blir jeg fortalt, ofte litt nedlatende. Men hva er komfortsonen min? For meg er det ikke å reise til fremmede steder, selv om det sikkert ville ha vært utfordrende nok om jeg reiste alene.

Frykt er naturlig. Når jeg beveger meg fremover på reisen fra der jeg er til dit jeg ønsker å være, er jeg nødt til å konfrontere frykten min. Det handler om å ikke la frykten få stoppe meg, fra å ta de nødvendige skrittene for å oppnå det jeg vil ha.

Jeg har sett mange som sier at de utfordrer frykten sin når de drar ut i verden. Så oppnår de bare en dyp rotløshet og indre uro. De glemmer å bruke tid på sin egen indre verden og kjenner på skuffelsen over at «eventyret» ikke ble som forventet. Det trengte ikke være slik om de var bevisst hva de egentlig søkte. Frigjøring kommer innenfra og er ikke avhengig av ytre omstendigheter. Er du ufri der du er, vil jeg med stor sikkerhet si at du vil være like ufri et annet sted. Selvsagt kan et skifte av omgivelser virke frigjørende og løsrivende fra andres og egne forventninger til hvordan vi bør være. Det er lettere å bryte gamle mønstre når det ikke stilles forventninger til oss fra mennesker som står oss nær. Men hvordan vil det bli å komme tilbake? Klarer vi da å leve ut vårt «nye selv».

«Ikke sammenlign deg med noen i denne verden … hvis du gjør det, fornærmer du deg selv.»?
Bill Gates

Med andre ord handler det om hvorfor vi gjør det vi gjør. Er vi oss det bevisst? For eksempel, kan det å reise være fantastisk, dersom det er det som er vår store drøm. Men noen ganger blir reisen en virkelighetsflukt bort fra de virkelige problemene våre. Å bryte opp og begi seg ut i verden, gir anerkjennelse og litt misunnelse fra noen som selv ikke våger eller har anledning, og vi soler oss i vårt mot og dristighet, mens vi gråter innvendig.

Jeg skriver ikke dette for å rakke ned på andres drømmer. Jeg har også en drøm om å reise, bare ikke nå. Det handler om hvilke prioriteringer jeg foretar. Hva er viktigst for meg akkurat nå? Eksempelet om å reise er bare et av mange jeg kunne ha brukt for å belyse det jeg prøver å formidle. Hva er det i meg som gjør at jeg ikke trives med det som er her og nå? Hva er det i mitt indre som lengter etter frigjøring? Med andre ord handler det om å finne den dypere sannheten bak vår lengsel.

I forhold til reisedrømmen behøver den ikke være noe annet enn at vi ønsker å se andre kulturer og oppleve noe eksotisk. Eller vi vil reise for å overvinne vår egen frykt for å reise. Det kan være at vi vil dra ut i verden for å avhjelpe andres nød, osv. Men det kan like så godt være vår egen drøm om å finne et felleskap med andre, noen som kan dele vårt syn på livet. Eller kanskje vi ikke finner fotfeste der vi er, og det som er langt borte lokker oss og innbyr til utforskning.

Det jeg sier er at før vi setter oss mål eller drømmer om noe, bør vi tenke grundig gjennom hva det er som er så forlokkende med det, og om det er dette vi virkelig vil, både indre og ytre sett. Gjør vi et slikt arbeid på forhånd, vil vi garantert kunne bli spart for mange tunge stunder senere.

«Nissen blir med på lasset, uansett hvor jeg drar om jeg ikke gjør nødvendige endringer i det indre livet mitt.»

Faktisk er livet mitt både fargerikt og spennende. Kanskje ikke ytre sett, men for meg er det det indre livet mitt en stor utfordring. Jeg vil så gjerne bli virkelig kjent med meg selv og hva som driver meg. Hvorfor jeg tenker og handler som jeg gjør? Hvorfor noe holder meg tilbake fra å gå etter noe jeg vil ha, osv.? Jeg trenger stillhet og ro rundt meg for å gjøre dette arbeidet. På mange måter har jeg trukket meg tilbake fra verden for å gå inn i meg selv og utforske det som bor i meg. Bloggen min er en del av dette arbeidet, samtidig som jeg så gjerne vil formidle min livsvisdom til andre. Det krever faktisk ganske mye mot å innrømme, både mine sterke og svake sider overfor meg selv. Men også å si det høyt til andre.

Turene mine, som regel alene, bare i følge med kameraet, gir meg både inspirasjon og styrker evnen min til å se og forstå. Jeg leter etter tegn som kan vise meg nye sannheter, eller åpne meg for en dypere forståelse og kjærlighet til livet. Noen  turer er ren magi. Jeg blir ledet til de utroligste steder, og finner flere bevis på livets forunderlige og uendelige omsluttende kjærlighet, enn jeg noen sinne har drømt om fantes.

Jeg opplever livets magi når jeg går slik og rusler for meg selv. Mer og mer går det opp for meg at lykken kommer innenfra. Det handler om å glede seg over å være til og nyte det jeg har. Hvorfor skal jeg strebe etter noe som er utenfor meg. Mitt indre rommer en kilde som aldri blir tom.

Jeg vet at jeg alltid har et valg. Derfor spør jeg ofte om det er dette jeg virkelig vil? Inntil jeg får et annet svar nyter jeg livet slik det er. I stor grad handler det om hvordan jeg velger å tenke. Fokuserer jeg på alt jeg mangler, forsterker jeg det og livet mitt blir begredelig.

«Den som aldri har gjort en feil har aldri prøvd noe nytt.»
Albert Einstein

Det er utrolig spennende  å utforske mine innerste hemmeligheter. Finne ut hva som har begrenset meg, og hvordan jeg løser opp fastlåste tankemønstre, slik at jeg kan åpne opp for en ny og magisk verden. I stor grad handler det om å se med kjærlige øyne på meg selv. Ikke være så fordømmende og selvkritisk som jeg alltid har vært. Jeg ser mer og mer at jeg eier en indre fred som kommer fra et varmt og omsluttende hjerte. Et hjerte som bare vil meg vel. Det hjelper meg til å se min egen storhet og glede meg over alt jeg blir vist.

Det lærer meg til å lytte og ta i bruk alle sansene mine, fange opp energier, se tegn, tolke drømmer og syn, samt oppfatte betydningen av kroppens ulike fornemmelser. Jeg blir som et finstemt instrument som reagerer på alt rundt seg. Jeg lærer å bruke energien min til å heale både meg selv og andre.  Ren magi, spør du meg.

Etter at jeg lærte å lytte til hjertets stemme forstår jeg  mer og mer hvor viktig kjærlighet er.  Jeg klarer mer og mer å gi slipp på sinnet mitt, som jeg har lært å kjenne som et av mine forsvarsmekanismer. Det er så lett å reagere med sinne når jeg egentlig blir såret eller kjenner meg maktesløs.

Tenk om jeg heller kunne reagere med kjærlighet.  Noen ganger kan sinnet mitt få meg til å se detaljene i noe som jeg ikke har sett før. Jeg forstår at jeg må gi slipp på sinnet for å komme videre og vokse som menneske. Det betyr at jeg må jobbe med det som utløste sinnet mitt.

«Å frigjøre sinne vil sponse vekst av kjærlighet.»

Det skal så lite til for å kjenne på gleden og undre meg over livets mysterier. Som når jeg lytter til sangen «Himlen i min favn». En sang som griper meg og får meg til å juble ut i glede. Faktisk har jeg sunget den for meg selv i hele dag. Både tekst og melodi er så vakker. Her er  noen strofer som særlig treffer meg ….

Hvem har tent en stjerne
Som speiles i ditt øye
Hvem tok mørket bort

Rundt oss danser skygger
Nå er engelen borte
Han sa så mye vakkert
Mye mer enn jeg forstår

Er du jordens største skatt
Jeg beskytter nå i natt
Er det selve himlen
Som jeg gynger i min favn

Gi at dine dager
Får bli til andres glede
Gi at alle møter deg
med kjærlighet og tro
Aldri skal jeg glemme
De ordene jeg hørte
Hva som enn oss hender
Vil de gi oss kraft og mot

Hvem har tent den stjernen
som speiles i ditt øye
Himmeldiamanten
over byen Betlehem

Her er selve sangen:

«Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, det er likegyldighet. Det motsatte av kunst er ikke stygghet, det er likegyldighet. Det motsatte av tro er ikke kjetteri, det er likegyldighet. Og det motsatte av liv er ikke død, det er likegyldighet.«
Elie Wiese

Jeg vet at jeg er underveis og går i riktig retning. Inntil jeg er klar for noe annet, nyter jeg min selvpålagte alenehet. Jeg kjenner meg aldri ensom, fordi jeg vet at jeg uansett hvor jeg er, og hva som skjer er omsluttet av kjærlighetens magi og nærhet.

Jeg kjenner en varm intens glede ….. aldri likegyldighet.

 

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden