Ett-tall er mager og tre-tall stinn.
To-tall er fager og fire-tall blind.
Fem-tall har vont i magen.
Ni-tall skrullet, seks-tall er klok.
Åtte-tall ruller seg bort i en krok
og sju-tall flagger for dagen.

Inger Hagerup

I dag fikk jeg for meg at jeg skulle finne ut hva den numerologiske betydningen av tallet 111 er. Det dukket opp i noe jeg skrev. Jeg hadde rett og slett skrevet et  ett – tall for mye i en sammenheng. Det fikk meg til å undre meg og  jeg tenkte at det kanskje hadde et skjult budskap i seg. Betydningen er den samme enten det er ett, to eller 3 ett-tall. Feilen fanget bare oppmerksomheten min. Du må gjerne le over hvordan jeg forholder meg til noe så «banalt». Ok det. Jeg velger å bruke det som noe jeg skal forstå og lære.

Jeg tror budskapet er til deg og kanskje litt til meg også.

«Tallet indikerer at dine tanker er knyttet til starten av en ny syklus i livet ditt. Nye muligheter vil manifestere seg. De endringene du tenker å gjennomføre er riktige. Du er på rett spor. Lytt mer til intuisjonen og magefølelsen din. Du tar for ofte avgjørelser basert på logisk tenkning, men burde lytte mer til hva magefølelsen og intuisjonen din forteller deg.  Kanskje det er noe du ikke har vært nok oppmerksom på, selv om dine følelser har fortalt deg noe annet. «

Jeg er blitt mer og mer oppmerksom på hvor viktig det er å være rolig og se innover i den jeg er. Når vi anstrenger oss for å se innover, så går vi bare enda mer utover. Da er fokuset på alt som er rundt oss, alt vi begjærer som uvegerlig vil gi smerte og ingen tilfredstillelse. Anstrenger vi oss med å slutte å fokusere på det vi vil ha, kan det merkelig nok være en skjult måte å løpe etter det vi ønsker. Vi ønsker bare å slippe å begjære det vi begjærer.

Høres dette  litt merkelig ut. For meg gir det mening.  Det handler om å finne inn til freden inne i oss. En fred som bare lar oss være, uten tanke på det som har vært, eller kanskje skjer en gang i fremtiden. Vi bare er og kan følge med på tankene våre som nysgjerrige tilskuere. Da kan vi distansere oss fra dem og more oss over alle krumspringene de gjør for å trekke oss med i sin evige runddans.

For meg har livet lenge vært en slik runddans. Jeg har latt meg rive med i følelser og drømmer,  og ikke klart å legge bort det jeg skulle ønske var virkeligheten. Slik har jeg skapt en ubalanse som har gitt meg både hjertesorg og unødvendig lidelse. Først når jeg klarer å legge drømmen bort og akseptere livet som det er uten å støte drømmen bort, men akseptere at her og nå er livet slik, har jeg funnet balansen i livet mitt.

Fremtiden kan heldigvis ingen vite for sikkert noe om. Da klarer jeg å finne roen, og finne veien inn til kjernen av den jeg er. Det kjennes godt. For meg har det vært en lang vei. Det har vært vanskelig  å forstå, og enda mer vanskelig å leve i denne sannheten. Tilbakefallene har vært mange. Men jeg lærer i undring.

Gjennomsyret av undring
«All tenkning som er gjennomsyret med undring er grasiøs og nådig tenkning. Tanken er i hjertet av virkeligheten. Alt det vi gjør, det vi ser, berører, føler, er alle konstruksjoner av tanken. Når du tenker på en by, er alt i denne byen et uttrykk for tanken. Hender og maskiner skapte den, men tanken var faktisk forløperen til alt sammen. Og tanken, hvis den ikke er åpen for å undres, kan være begrensende, destruktiv og veldig, veldig farlig. Hvis du ser på tanken som en sirkel, og hvis halvparten av buen av sirkelen er gjennomsyret av undring, så vil tanken være snill, den vil være nådig, og den vil også være medfølende, fordi undring og medfølelse er søstre.»
John O’Donohue

Det er så lett å leve gjennom samvittigheten og ikke gjennom bevisshet. Det kan lett gjøre oss harde fordi de indre kravene blir alt som fyller oss. Det er som om vi bærer en rustning som vi aldri kan ta av oss. Vi må alltid ha et svar klart, og handler ut fra det vi tror blir krevd av oss. Ofte er det krav som vi har konstruert selv.

Vi glemmer  å leve. Eller sagt på en annen måte, vi har ikke tid til å leve og nyte livet. Kravene både fra oss selv og andre tar over livet. Det er ikke rom for glede og å nyte livet, bare å være til.  Vi er så redde for at alt vil rase sammen rundt oss. Vi lager sikre, men unaturlige rutiner, og holder både det kaotiske og mest av alt spontaniteten vår på avstand. Når vi er ekte og levende, handler vi spontant med et åpent hjerte, og viser frem mykheten vår.

Stiller du meg et spørsmål får du et svar, ikke bare en reaksjon. Hjertet mitt åpner seg for spørsmålet ditt og  det fyller hele meg, og du får et svar ut fra det hjertet mitt forteller meg. Ikke innøvde selvfølgelighet for å beskytte meg selv. Slik er det jeg vil leve. Vi ikke du?

Kjenn deg selv
«Frykt kontrollerer deg ikke.
Du inneholder frykt.
Sinne kontrollerer deg ikke.
Du inneholder sinne.
Tristhet holder deg ikke.
Du holder på tristhet.
Tanker kan ikke definere deg.
Følelser vil aldri begrense deg.
Meninger vil aldri dele deg.
Smerte kan ikke ødelegge
hva du er.
Du er selve livet.
Den rene styrken
av total sårbarhet.»
Jeff Foster

Noen ganger er det eneste vi kan gjøre å vente. Vi trenger å være årvåkne, tålmodige og avvente situasjonen. En bølge må nå bunnen før den kan stige på nytt. Akkurat som frøet trenger tid for å bryte gjennom jordsskorpa ut i lyset, østersen trenger tid før den skaper sandkornet om til en perle og det tar tid før barnet lærer å sykle. Utallige repetisjoner og tålmodighet skal til før det lykkes.

Noen ganger må naturen gå sin gang. Det er bare å være tilstede og plukke ut det riktige tidspunktet for handling. Det er som når jeg er ute for å fange de første solstrålene en tidlig morgen. Jeg må være årvåken ellers går jeg glipp av øyeblikket når solen baner seg vei over horisonten. Andre ganger får jeg ikke øye på den før det dannes et lite hull i skydekket oppe på himmelen.

For meg nytter ikke  annet enn å være tilstede og følge med. Ellers mister jeg øyeblikket. Det har skjedd når jeg  fester blikket på noe annet  og uvesentlig , eller lar meg rive med av noe  som ikke er proriteten min akkurat der og da,  og dermed går glipp av det magiske øyeblikket. Når jeg er stille og avventende, lar jeg det som betyr noe få vokse frem. Og en dag løfter det seg over horisonten og står i flammer.

Da har jeg funnet min egen essens og formål. Og lyset mitt kan skinne klart og tydelig for all verden. Det nytter ikke å forsere dette. Solen lar seg ikke lokke ut i dagen før den hever seg over horisonten. Du kan gjerne prøve, men …… du vil ikke lykkes!

Det handler om å kunne si nei til det uvesentlige slik at jeg er beredt til å fange solens gjennombrudd.

Leste en artikkel i Aftenposten akkurat nå, skrevet av Kathrine Aspaas. Tankene hennes passer så godt inn i det jeg ønsket å formidle i dag. Noe av hennes synspunkter har jeg flettet inn i teksten min her.

Det kan være ubehagelig å si nei. Jeg risikerer å irritere noen, såre noen, bli upopulær eller bli utestengt fra fellesskapet.

Jeg kjenner dette på kroppen ofte. Det er i første omgang mye lettere å si ja, enn å stå på det som er rett for meg og takke nei.  Hvor ofte har jeg ikke deltatt på noe som bare kjennes feil fordi jeg ikke vil såre en jeg liker.

Det er så absolutt det beste å følge min indre stemme og si nei i utgangspunktet. Da sparer jeg meg selv for mye ubehag i ettertid.

Å svare nei blir lettere når jeg kjenner mine egne verdier. De er kjørereglene mine,  og det som skal gi  meg riktig retning for livet mitt. Slike verdier kan være kunnskap, respekt, glede, ærlighet, åpenhet og mange flere. Har jeg for mange som jeg fokuserer på vil retningen lett bli utydelig, og jeg forviller meg bort fra den kursen jeg har satt.

Kunsten å takke nei
«Nei er vanskelig. Nei er ubehagelig. Nei krever forklaring. Nei er livsviktig, og vi må trene. Ikke minst på å tåle andres nei. Først da kan vi svare et ekte ja.»
Kathrine Aspaas

Når jeg lever etter verdiene mine, lever jeg i integritet.  Jeg løper ikke etter det som er akseptert i vennekretsen, familien eller samfunnet, men det som gir gjenklang i hjertet mitt. Det er det som  fremstår som viktigere enn alt annet for meg.

Er jeg sikker på eget ståsted, vil jeg kunne klare at andre sier nei til meg, tåle at de harselerer med det jeg står for og kritiserer meg. Faktisk er det ofte nødvendig for meg å kunne be om tilbakemelding fra andre. Men da må jeg også tåle det, når tilbakemeldingene er negative og ikke gå i forsvar fordi det gjør vondt å høre andres meninger. Det kan være mye å lære gjennom tilbakemeldinger selv om jeg ikke er enig i alt som sies.

Svein Harald Røine sier i i sin bok «Modig» at vi som mennesker  frykter  mest å bli avvist, bli avslørt, bli ledd av, miste noe vi har
 og ikke minst frykter vi det ukjente.

Hans  råd er å velge det som er ubehagelig. Ønske frykten velkommen. 
Trene på å bli avvist. 
Smile til de som ikke smiler tilbake. Gjøre feil. 
Det handler om å finne frem til verdiene våre. Da kan vi bli modige. Da kan vi akseptere kritikk. Da kan vi klare å møte motstand. Med tydelige verdier kan vi lytte til kritikere. Bestemme oss for å si nei til noen av dem, og ja til andre. Her ligger nøkkelen. Vi kan velge. Vi blir ikke brakt i ubalanse. Vi vet hvor vi står.

 «Det er behov for deg, du er ønsket, du er elsket.
Velsignelser til deg og alle du elsker.»

Det er viktig å ikke  la de ofte grå omgivelsene få ødelegge livet mitt. Det er så lett å være tilskuere til hvordan andre lever gode liv. Det er så lett å tenke at det ikke gjelder for meg. Å tenke hva om, og at det ikke er for meg. Det som skjer når jeg utsetter å leve, og venter til jeg tror alt ligger tilrette, er at det aldri vil skje. Det vil alltid være noe som hindrer meg fra å gå etter det jeg innerst inne ønsker meg. Ved å utsette blir jeg enda mer deprimerte og lei meg. Og slik vil jeg da absolutt ikke ha det. Ikke du heller tror jeg.

Det er så lettt å leve med en følelse av uferdighet. Det er ganske tungt å leve slik over tid. Ikke rart at vi kjenner oss gjennomslitne, og utenfor alt som vi så gjerne skulle være en del av. Vi utsetter handlingen litt til. «Det betyr så lite», tenker vi, så vi beslutter å utsetter handling enda litt lenger, og enda litt lenger, og enda……. Til slutt blir vi gamle og motet blir enda litt mindre. For en vond og negativ runddans.

Når vi endelig  frir oss fra det som har holdt oss tilbake, de vaklevorne tankene som har holdt oss borte fra å handle, undrer vi oss over hvorfor vi ventet så lenge. Det er jo rett og slett tåpelig å utsette. Når vil det være en bedre tid for handling? Vi er så slitne, sier vi. Det er bare tull. Ved å handle nå og gripe etter det vi virkelig ønsker oss, fylles vi med ny energi og lidenskap. Trettheten vil fordufte som ved et trylleslag. I morgen er ikke en bedre dag.

For meg er det en herlig metafor å se på bølgene. Jo høyere de er, jo dypere er bølgedalene. Følger jeg bølgen vil jeg veksle mellom å være høyt på bølgens topp eller dypt nede i bølgedalen. Tenk om jeg klarte å nyte både oppturer og nedturer, ja sågar bunnen. Jeg kan ikke alltid være på topp. Noen ganger trenger jeg å trekke meg tilbake og bare være tilstede og kjenne på det som har trukket meg ned. Og så plutselig er jeg midt i ekstasen, og nyter utsikten og magien som fyller meg ved å ri bølgen.

Det er herlig å kunne dele gleden over å lykkes med andre. Jeg vet hva jeg snakker om. Det gir dobbel glede. Men for all del, jeg må ikke slå meg til ro med det jeg har oppnådd. Livet vil selvsagt gå opp og ned, men uansett er det viktig å nyte det og ri bølgen. Snart kommer nye bølgedaler. Da er det viktig og ikke deppe over nedturene og heller la meg rive med av oppturene som garantert vil komme om jeg lar dem.

Jeg vet at du er veldig opptatt av å gjøre det rette, være perfekt i alt du gjør. Å feile er ikke et alternativ for deg. Gjennom lives tunge nederlag har du brent deg sterkt, og en slik smerte ønsker du ikke å oppleve noensinne mer. Derfor er du usikker på hvordan du skal gripe fatt i utfordringene dine. Du bruker lang tid, og holder deg tilbake fra å ta en avgjørende beslutning. Er det deg?

Kjære deg, bruk motet ditt. Jeg vet du har mengder av det. Jeg vet at du vil lykkes. Men suksess kommer ikke uten feiltrinn og tabber. Er det så farlig å gjøre en feil? Er det smerten du vil oppleve når noe går galt som holder deg tilbake? Jeg kan forstå det. Men kan du med hånden på hjertet si at du ikke kjenner smerte nå også ? Jeg tror at du lurer deg selv. Du våger ikke ta det siste steget ut i livet og bruker all verdens unnskyldninger for andre, men mest for deg selv.

Når du våger det,  vil gleden velle frem og fylle deg opp. Uansett hvordan det går, vil du være stolt over at du våget, og vise frem det som bor i deg.  Kanskje du ikke får det til  første gangen du prøver, men den andre, eller den tredje gangen er jeg sikker på at du vil lykkes. Ingen blir mester uten forsøk. Hvor mange ganger har ikke våre alpinhelter kjørt ned bakken før de lyktes og ble mestere. Forberedelsene har vær omfattende og grundige. Det førte dem dit de drømte om å være.

Bry deg ikke om at noen undrer seg over gleden din, at du kan være glad når du burde være lei deg. Alt handler om fokus og  hvor du har hjertet ditt. Gleden er en uutømmelig kilde som springer ut fra hvordan du velger å se på det som fanger oppmerksomheten din. Hvordan du bruker motstand og prøvelser som kommer din vei. Det handler om å være takknemlig og se mulighetene i det verste som kan skje. Det fremkaller optimisme, og dermed vil den indre gleden fylle deg og vise deg veien fremover.

Er det ikke spennende å kjenne gleden selv når du opplever livets mange mysterier og utfordringer? Du er fri til å leve den indre gleden din ut, akkurat nå. Det er livets magi og undring!

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden