Rom av mitt sinn
«I våre sinn har vi private rom, stille steder,
for våre mest levende minner, fantasier og drømmer.

Sinnet er limet som holder våre verdener sammen,
hvor godt vi kjenner veien til disse gåtefulle indre stedene,
vi går dit når vi har minner å holde i live.

Disse rommene inne i oss er komplekse, rike, givende,
meningsfulle lag med minner vi alltid vil tilbake til.
Mellom fødsel og død sanker vi intuisjoner av et blikk,
vi lagrer glemte drømmer, som venter på å bli re-drømt.

Sinnet er piloten som navigerer oss gjennom vår mentale himmel,
besøker Deja vu steder og gir oss grunner til å drømme.»

Dr. Hugo Heyrman

Jeg er på en reise, en reise innover i meg selv. I starten hadde jeg med meg mye bagasje, koffert på koffert. Jeg så ikke det meningsløse,  i alt jeg trodde at jeg måtte ha med meg. Jeg forsto ikke at alt jeg trenger finnes rundt meg allerede. Og det passer bedre enn noe av det jeg hadde i bagasjen. Farger, passform, alt stemmer og er i harmoni med omgivelsene mine. Jeg finner til og med det jeg trenger for å provosere både meg selv og andre ,når det er det jeg vil eller trenger.

Derfor drar jeg ikke på så mye bagasje lenger. I stedet nyter jeg reisen, uten å måtte holde et øye med det jeg ikke trenger.

Reisen går innover i meg selv, på vei mot nye oppdagelser, nye innsikter, nye muligheter og nye oppgaver. De indre rommene mine er som skattkamre fulle av kostbarheter.  Der har jeg alt jeg trenger for å ta det neste skrittet, ta det neste valget. Der inne finnes svarene, jeg  har lett så lenge etter å finne, alt jeg har lengtet mot.

I mange blogger snakker jeg om å finne frem til den jeg egentlig er, den jeg vil være. Det er som en løk som avdekker lag på lag, før jeg endelig finner veien inn til kjernen av hvem jeg er. For meg har det vært en god metafor og beskrivelse av hvordan jeg opplever den personlige utviklingen min.

For en tid tilbake hørte jeg at mange terapeuter bruker metaforen om sinnets mange rom som en behandlingsform, og en måte å forklare sinnets, og menneskets mangfold og sammensatthet på. Det handler om å åpne og lukke dører. Det handler om å utforske og bearbeide det som finnes bak lukkede dører i sinnet.

Noen ganger klarer vi ikke å forholde oss til det som er innenfor dørene til enkelte rom, og velger å lukke dørene og låse etter oss. Ja sågar kaste nøkkelen. Uansett, når vi har vært inne på et rom vil vi aldri glemme det som er i rommet, selv om vi stenger veien inn. Vi vet! Selvsagt kan vi fortrenge sannheten, men den ligger i underbevisstheten vår, og vil alltid følge oss, selv om døren er både lukket og låst.

Det er interessant å reflektere litt over denne metaforen om åpne og lukkede dører. Sammen med metaforen om å avdekke lag på lag gir det et godt bilde av menneskelig utvikling, bevissthet og forandring.

For meg er målet å åpne opp de stengte dørene i meg selv. Ha færrest mulig lukkede rom. Min hensikt er å rive ned veggene mellom rommene, slik at mitt indre blir en stor åpen plass, fylt av kjærlighet og lys. Det er kun bæreveggene som ikke kan rives. Fjerner jeg dem, vil alt falle sammen og gå i oppløsning. Livet mitt faller fra hverandre og blir en ruinhaug, full av sammenraste drømmer. Det kan lett skje, om jeg blir for ivrig og kaster meg ut i renoveringen med en iver som ikke er i pakt med sannheten.

Bæreveggene er kjærlighetskraften som alltid må være tilstede. Det er den som gjør meg istand til å våge meg inn til det som befinner seg bak de tyngste og mest hemmelige dørene mine. Uten kjærlighetskraften er huset mitt som et korthus. Med det minste vindpust faller det sammen. Alt som tyter ut fra de mange åpne dørene, lammer meg og fyller meg med følelser som jeg ikke kan håndtere uten kjærlighetskraften. Det er derfor det er så viktig å ikke fjerne bærevegger, når jeg begynner å rive ned for å åpne opp.

Jeg har åpnet mange dører mens jeg skriver blogg. Både hos meg selv, og kanskje også påvirket deg til å våge å åpne opp noen av dine stengte dører.

Når jeg våger å åpne dører og åpent kjenne på det som befinner seg innenfor, kan jeg forsone meg med det, og slik endre innstilling til det. Ufarliggjøre det. Det kan gi meg verdifull visdom til den videre reisen min, eller bedre forståelse for menneskene jeg møter.

 «Jeg er trukket av åndene
av for lengs reiste sjeler
til trappeoppganger som slynger seg
gjennom klaustrofobiske hull
En labyrint av passasjer
i konstant vind
og snor seg gjennom luften
som rom i mitt sinn.
Barnslig, vandrer jeg
gjennom skogkledde vidder
mens myriader av skygger
som utfører sin natt dans
ser formidable vinduer
kledd med gull
tett innpakket
i sine usagte hemmeligheter.
Så mange groper
og steder jeg finner,
mystiske, majestetiske
store rom i mitt sinn.
Duftende med lavendel
vinker jeg til
usette krefter
I kveld, når jeg sover
håper jeg på nytt å finne
mystiske, fantastiske
gamle rom i sinnet mitt.»
Jane Solanrobertson

Jeg har satt opp mange vegger for å skille ulike sider av den jeg er. Noen dører er malt i vakre farger og lokker meg til seg med sitt innbydende ytre. Andre er små og lite tiltalende, fulle av skader fra et hardt liv. Det er dørene jeg helst unngår.

Jeg har mange rom som jeg beveger meg mellom, avhengig av hvilken setting jeg befinner meg i og hvem jeg er sammen med.

Jeg har i det siste oppdage stadig nye rom inne i meg.

Det får meg til å kjenne både ærefrykt, inspirasjon, begeistring og ikke minst undring over hva som bor i meg.

Noen rom får meg til å kjenne meg nervøs, og engstelig og usikker på om jeg skal våge meg inn. Der kan jeg bli stående på dørterskelen, og noen ganger rett og slett beslutte at jeg ikke ønsker å vite, og bestemmer meg for å låse døren og holde rommet skjult som en hemmelighet.

Tross alt, tror jeg  at jeg kjenner meg selv ganske godt, så å plutselig snuble over nye  sider, kan ta litt tid å bli vant til. Når jeg reagerer på nye rom med frykt, og låser døren eller bestemmer meg for å holde rommet hemmelig, er det ofte fordi jeg har en følelse av skam eller en bekymring for at jeg ikke kan la andre se den virkelige meg. Da opplever jeg  meg stresset og frustrert, fordi det er en viktig del av livet jeg holder hemmelig. Når jeg ikke klarer å integrere alle aspektene av livet og personligheten min, kan jeg til og med bli syk av det.  Det har hendt og gitt meg store plager gjennom år, inntil jeg våget meg inn i rommet som skjuler årsakene til plagene mine. Uansett, er det nødvendig  å finne en måte jeg kan uttrykke meg gjennom, og samtidig leve tro mot den jeg er.

Jeg har oppdaget at jeg har et større potensiale enn jeg trodde. Jeg finner rom som er en forlengelse av meg selv. Jeg går inn i dem og finner at jeg mestrer, at jeg kan, at jeg våger.

Ved å slå på lyset i et mørkt rom oppdager jeg  deler av livet som jeg har oversett eller neglisjert frem til nå.

Om jeg ikke i første omgang klarer å rive ned vegger, kan jeg holde dører og vinduer åpne. Åpne slik at frisk luft kan komme inn med nytt mot og  nye ideer.

Hjernen min er ganske spesiell. Noen ganger er det lett å gå fra rom til rom, men når jeg ønsker å gå tilbake så klarer jeg det ikke.

Jeg snakker om det aktive minnet mitt. Den slags minne som inneholder rom for tilstander som humør, vaner, og andre lærte atferdsmønstre.

For eksempel,  ta en som virkelig irriterer meg. Når jeg  samhandler med han, går jeg lett inn på irritasjonsrommet. I det rommet er alle mine små  forbannelser om å måtte forholde meg til han. Måten jeg ruller med øynene når han går, og måten jeg ikke klarer å konsentrere meg om noe annet, etter at han er borte er en del av reaksjonen min.

Og kanskje, i dette irritasjonsrommet, er det utgang bare i taket, og jeg må først banke på veggen på tre forskjellige steder før taklemmen åpnes. Så, når jeg ender opp i irritasjonsrommet, kan det ta meg halve dagen før jeg kan komme ut, og tilbake til et produktivt og kreativt rom igjen.

Hvorfor er det slik. Det er ganske enkelt, egentlig.

Tenk på en tom hjerne som en blank tavle.
Over tid, lærer den å svare på spesielle omstendigheter. Når jeg vil koble visse innganger, med visse ønskelige utganger. Så får jeg vite at når jeg sier A betyr det at jeg bør gi svar B, og når jeg sier C  betyr det at jeg bør gi svar D.

I mellomtiden, grupperer og sammenligner erfaringene mine seg, på jakt etter fellestrekk basert på forskjellige fysiske og følelsesmessige tilstander. Som eksempel å bli irritert. Eller kreativ. Eller trist. Eller ensom.

Og disse tilstandene blir til rom i det mentale huset mitt.

Om jeg skulle designe et hus, ville jeg gjøre det veldig enkelt å komme meg fra et rom til et annet. Det er fordi jeg tror at rommene er til for at jeg skal  bruke dem som jeg  ønsker.

Men hjernen har et annet perspektiv!
Hjernen lagrer alt slik at jeg kan svare på ytre henvendelser. Hjernen vet egentlig ikke hva jeg ønsker.

Den bryr seg ikke om jeg kan gå fra et rom til et annet rom når jeg vil. Det er ikke planen dens i det hele tatt.

«Mengden av stress du opplever er bestemt av hvor mye energi du kaster bort ved å motsette deg livet.»
Gary Zukav og Linda Francis

Så, hvis en irriterende person plager meg, ønsker hjernen  å gå til irritasjonsrommet. Og inntil noe annet skjer som setter meg i et annet rom, bryr den seg ikke om at jeg forblir der, i irritasjonsrommet.

Hjernen  ønsker at alle rom i huset har en dør som bare kan åpnes fra utsiden!

Jeg har funnet ut at når jeg gjentatte ganger flytter fra ett rom til et annet, bestemmer hjernen seg for at det er bedre å bare slå et hull i veggen, slik at jeg kan komme dit raskt.

Så, når jeg setter meg ned for å konsentrere meg om noe, dukker irritasjonen  over noe opp i tankene mine, og ganske snart vil jeg ha et nytt hull i den mental muren mellom konsentrasjons- og bli irritert rommene mine.

Og dessverre, dette er et enveis hull, som en lem. Når jeg kommer fra konsentrasjonsrommet til irritasjonsrommet, er det ingen vei tilbake den veien jeg kom, med mindre jeg billedlig talt: Forlater huset og går tilbake inn.

Alle rom i mitt mentale hus har en dør utenfra. Disse dørene er sansene mine. Uansett hva jeg opplever som kommer inn fra omverdenen, har de makt til å løfte meg ut av ett rom og transportere meg til et annet.

Og, hvis jeg kan gjøre dette raskt nok, ofte nok, vil jeg lage en ny døråpning og etter hvert kunne rive ned veggene som omgir rommet.

En ny vei fra der jeg er, til der jeg ønsker å være.

Så hvordan gjør jeg det?

Det første og viktigste er å forstå at ideer ikke er nok. Ord er ikke nok. Jeg  må bruke sansene mine.

Med andre ord, er det ikke nok å si eller høre navnet på det jeg ønsker. Jeg må se det for meg. Høre lyden av det jeg ønsker. Føle følelsene av det jeg ønsker.

Men selv dette er ikke nok. I tillegg til å sanse det jeg vil, må jeg også være i stand til å sense hvor jeg er.

For eksempel krever det at jeg fornemmer den fysiske spenningen i kroppen som definerer følelsen jeg ønsker å bli kvitt. Med mindre jeg kan godta og føle den følelsen, vil jeg ikke være i stand til å bli kvitt den. På en måte er det som om jeg stikker hodet inn i et rom i huset, mens jeg holder kroppen et annet sted. Det er kroppen som bestemmer hvilket rom jeg  virkelig er i.

Følelsene mine tjener en hensikt. De forteller meg det som virkelig teller! Når jeg føler meg trist, forteller følelsen meg at jeg har mistet noe viktig. Når jeg føler meg sint, forteller følelsen meg at jeg må iverksette tiltak for å endre noe. Når jeg føler meg  redd, forteller følelsen meg  at noe viktig for meg kan være i fare.

Mens jeg vokste opp, lærte jeg å ignorere og undertrykke disse følelsene. Ikke ved å faktisk uttrykke eller fjerne dem, men ved å legge til ekstra muskelspenninger. Med andre ord ta på meg en rustning.

Denne rustningen tynger meg ned og tapper meg for krefter. Den hindrer pust og blodsirkulasjon, mens jeg bruker opp energi som jeg sårt trenger til noe positivt.

Når jeg fjerner følelsen, føles det som å miste femti kilo dødvekt, over natten.

Det jeg gjør er dette: Jeg ser for meg det jeg vil ha, så detaljert og klart som jeg kan. Så holder jeg ut hånden min, later som jeg har det i hånden, og føler at jeg holder det. Jeg får følelsen av å gripe det i hånden , og kan gå til stedet hvor det er og bare plukke det opp.

Først, tenker jeg meg, ser og hører, og deretter føler. Følelser er broen til kroppen min, hvor alle handlingene finner sted.

Så uansett hvilket mentalt rom jeg er i, kan jeg faktisk flytte meg til alle andre rom, så lenge jeg bruker dette mønsteret:

Først bestemmer jeg hvor jeg ønsker å være. Noe bestemt, heller enn å tenke: «Jeg vil føle noe annet enn dette.»

For det andre, tenker jeg at jeg allerede er der. Ser og hører meg selv som rolig, eller energisk, eller kreativ, eller trygg, eller hva det er jeg ønsker å være. Ser og hører meg selv med en slik klarhet at jeg opplever at kroppen min reagerer på det jeg forestiller meg.

For det tredje, føler jeg at jeg allerede er det. Jeg overlapper det forestilte meg med kroppen min, uansett hvor jeg er, og lar kroppen forme seg deretter. Jeg legger merke til hvordan pust, kroppsholdning, og muskeltonus endrer seg i respons.

Jo oftere jeg øver på dette, jo lettere blir det.

I mange år var alt jeg drømte om en uoppnåelig drøm.  Men så plutselig en dag falt det på plass da jeg klarte å omfavne mine egne drømmer og inkludere dem i meg selv. Jeg oppdaget at jeg allerede har alt jeg lengter etter. Drømmene viser meg veien. De viser meg rom fulle av fred. Der jeg kan være til stede her og nå.  Jeg trenger ikke haste noe sted, trenger ikke kunne, ikke prestere. Der kan jeg elske og akseptere meg selv. Hele meg. Der har empatien og medfølelsen sitt utspring. Der er jeg ett med kjærlighetskraften.

Jeg har åpnet opp og fjernet mange vegger i sinnet i det siste. Det gir meg en uendelig frihetsfølelse og en opplevelse av uendelige muligheter. Muligheter som jeg før ikke trodde var for meg.

Har du åpnet dører og fjernet vegger i sinnet ditt?

Jeg anbefaler deg å forsøke. Men husk å ta med deg kjærlighetskraften. Den er den beste døråpner jeg vet om. Den er ren magi og viser deg steg for steg hva du trenger å gjøre. Gjennom kjærlighetskraften får du mot og krefter til å våge det som før syntes umulig.

Magisk og spennende. Livet er en utrolig  og mangfoldig reise.

Mitt innerste rom

«Kjenner du meg?
Et skall av smil og latter,

ideer og tanker.
Jeg deler gjerne
med dem som banker.

Men innerst i sjelen har jeg et rom,
fylt av sannhet, varme men også tårer
Der gjemmer jeg mitt jeg, mitt alt,
og ord som sårer.

Det er mitt innerste rom….»
Lille Bessa

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden