Jeg kan ikke helbrede deg.  Jeg kan ikke fjerne frykten din, sinnet eller følelsene dine av maktesløshet. Jeg kan ikke redde deg, eller gjøre noe riktig for deg. Hvis jeg presser for hardt, kan du miste din egen unike vei. Min vei trenger ikke være din vei. Jeg vil så gjerne, men jeg kan ikke …. men vi kan støtte og hjelpe hverandre, bare vi ikke fratar hverandre ansvaret for eget liv.

For meg er det vakreste
i varig kjærlighet
hvordan vi lærer
å tro på hverandre.
Vi vet at det aldri handler om å prøve
å gjøre den andre lykkelig.
Vi forstår at det ikke handler om å trenge
å være attraktiv ut fra en kulturell standard.
Og vi skjønner at det aldri
handler om å bli forført av tilfeldigheter.
Slike omstendigheter vil uunngåelig visne bort.

Jeg skapte ikke  smerten din. Jeg har kanskje gjort eller ikke gjort noe, sagt eller ikke sagt noe, utløst smerten som allerede var inne i deg. Men jeg skapte den ikke, og jeg er ikke skyldig, selv om du noen ganger mener det. Jeg kan ta ansvar for mine ord og gjerninger, ja, jeg kan sørge over  fortiden, men jeg kan ikke slette eller endre det som skjedde, og jeg kan ikke kontrollere fremtiden. Jeg kan bare møte deg her og nå, det eneste stedet for makt og sameksistens. Jeg er ikke ansvarlig for din lykke, og du er ikke ansvarlige for min. Slik kan vi møtes som likeverdige, uansett ståsted.

Min lykke kommer aldri utenfra. Hvis den gjør det, er det en avhengig lykke, en skjør lykke som fort vil bli til sorg. Og da vil jeg bli fanget opp i et nett av skyld og skam, anger og forfølgelse. Min lykke er direkte relatert til min egen tilstedeværelse, min forbindelse med pusten min, kroppen min, jorden. Min lykke er ikke liten, og kan ikke fjernes av frykt, eller sinne, eller den mest intense skam. Min lykke er ikke en tilstand, eller en flyktig opplevelse, eller til og med en følelse som du gir meg. Min lykke er enorm, alltid tilstede, hvor glede og sorg, kjedsomhet, sikkerhet og tvil, ensomhet og  tilknytning, selv frykt og lengsel, kan bevege seg som regnet og solskinnet, alt holdt av kjærlighetens magiske tilstedeværelse i mitt åpne hjerte.

Jeg vil minne deg på at du også kan finne inn til din indre fred og lykke.

Vi vokser oss sammen,
deler opplevelser,
tar i mot ærlighet og oppriktighet
som stråler fra øyne
som ser hverandre uten stengsler.
Slik avdekker vi hverandres sannhet.
Vi utforsker hverandre med åpne hjerter
for å komme til et sted med
lysende tro og tillit,
som om vi for lenge siden bandt sjelene våre sammen
i dedikasjon til å leve i ekthet
og kjærlighet, og ble viet
til å oppdage magien av hverandres sannhet.
Vi er knyttet sammen.

Jeg kan ikke redde deg, og du kan ikke bli reddet hvis du ønsker å bli reddet. Det er ikke noe å redde, ingenting å miste, ingenting å forsvare, ikke noe å gjøre perfekt eller helt lykkelig. Gi slipp på alt umulig ideal. Du er vakker i din ufullkommenhet, helt perfekt i din tvil, elskbar selv i dine følelser av å være uelsket. Alt er gitt deg, alt er deler av det hele, og du var aldri mindre enn hel. Det er sannheten jeg har funnet. Jeg håper du også kan gjøre den til din sannhet.

Du puster. Du vet at du er i live. Du har rett til å eksistere, føle det du føler, tenke det du tenker. Du har rett til gleden og rett til sorgen du føler. Du har også rett til å tvile. Du har rett til å gå din vei. Du har rett til å ha rett og rett til å ta feil, en rett til lykken som du kjente en gang …. Du puster, og du er uadskillelig fra livskraften som skapte alle ting, som kjenner  deg og ser deg hvert eneste øyeblikk.

Er det ikke magisk.

Vår egenverdi er ikke knyttet til hva andre tenker om oss. Den er bundet til månen og solen,  tidens uendelighet og kjærlighetens grenseløshet og en uendelig takknemlighet for hver ny morgen som gis oss.

Vi er fri.