Lengselen driver meg

«Vill gjess»

«Du trenger ikke å være god.
Du trenger ikke å gå angrende på knærne
hundre mil gjennom ørkenen .
Du må bare la det myke dyret i kroppen din
elske det det elsker.
Fortell meg om fortvilelsen din, og jeg vil fortelle deg om min.
I mellomtiden fortsetter verden.
I mellomtiden beveger solen og de  klare dråpene fra regnet
seg over landskapet,
over præriene og de dype trærne,
fjellene og elvene.
I mellomtiden er gjessene, høyt i den rene, blå luften,
på vei hjem igjen.
Den du er, uansett hvor ensom,
verden gir seg til fantasien din,
roper til deg som villgjessene, hard  og spennende –
om og om igjen og annonserer din plass
i familien av ting. »

Mary Oliver

Det greske ordet for den dypeste lengselen og det som driver meg som mennesker er «thumos»Thumos betyr selve livsenergien. Det er den rå tilstedeværelsen av sansning og følelse, hele den samlende kraften i mitt emosjonelle væren. Fremfor alt er det energien av lidenskap, appetitt, søking og lengsel som fører meg dit jeg trenger å dra.

Lengselen kommer først, det nytter lite å argumentere med meg selv om lengselen jeg kjenner. I lengselen som driver meg, finnes det en egen fornuft eller en intelligens som  er «hjertets fornuft». Den fornuften jeg velger å følge.

«Hva er denne lengselen som driver menn og kvinner til galskap og fratar dem søvn, hvile og fred, denne lengselen som kommer opp til overflaten gjennom historien i litteraturen, til mennesker så langt fra hverandre som det gamle Hellas, Anatolia, Iran, og avsidesliggende steder knapt noen av oss kjenner? (-) Og likevel, som en hjertesorg som hardnakket vedvarer på tross av at vi gjør vårt ytterste for å ignorere den,  følger denne lengselen også oss. Den driver oss fra ett sted til et annet,  fra ett begjær til noe som er annerledes, og deretter til nok et annet, mens vi fortsetter å søke for å oppfylle noe i oss selv og til slutt slå av den indre stemmen som aldri virker fornøyd med noe. Men uansett hva vi gjør, og uansett hvor hardt hver av oss forsøker aner vi likevel at det er noe som mangler.»

Peter Kingsley

Lengsel er en merkelig følelse. Den løfter meg opp  og bort fra alt det jeg strever med, både i mitt indre og  runt meg.  Lengselen er gitt meg, den bærer meg fremover for at jeg skal gjenoppdage at livet er et eventyr.  Når lengselen forsvinner, svinner jeg hen i tomhet eller gråhet. Eller grådighet. Rikdom hjelper ikke mot tap av lengsel. Heller ikke fattigdom. Uten lengselens kraft ville jeg være fortapt. Lengsel ligner mest på et følelsesmessig drivstoff, så lenge jeg fortsetter å lengte kommer jeg meg litt lenger på  veien som kalles livet. En dose lengsel er det som skal til. Jeg vet at alt kan forandre seg på sekunder. Hvor lite som mange ganger skal til. Og hvor vanskelig det er å se det på forhånd. Jeg må bare fortsette å lengte, litt til, så skjer det alltid noe som gjør at jeg kommer meg litt videre.

«Det er det jeg har søkt etter hele mitt liv.»

C.S. Lewis

Denne ene setningen oppsummerer kjernen i den følelsen eller stemningen i lengsel.  Det er magien i følelsen, i ordet. Det jeg søker, men ikke vet helt hva er.

“I vår insistering på å trosse naturen, er vi besatt av ideen om at alt må holdes i gang – og stadig spør vi oss selv om hvordan kommer vi videre? Hva om  det ikke er rett spørsmål? Hva om selve våre anstrengelser etter å gjøre det gode, eller få til forandring, eller hjelpe eller helbrede, uten at vi vet det, er subtile former for vold? Hva om vi faktisk er nødt til ikke å gjør noe, bare gå dypere, vente?

Hva om all den vanvittige travelheten og hyperaktiviteten i den vestlige sivilisasjonen som vi opplever i dag er som en auto-immun sykdom? Dersom det autoimmune systemet i kroppen stopper å fungere har det en tendens til å bli hyperaktivt. Hva om vi ikke lenger trenger å fortsette med å skape fantasier om en bedre fremtid, men å falle til ro, å vende tilbake til den mystiske fruktbare tilstanden med hjelpeløshet som de gamle grekerne kjente som aporia eller “veiløshet”? Hva om vi kunne våge å si: vi har nådd punktet der vi ikke lenger vet hvor vi skal videre? Den enkle sannhet er at vi hører hjemme i nåtiden, ikke i fremtiden, og at på tross av alle våre pretensjoner har vi ikke engang visdom til å vite hva vi trenger nå, enn si i årene som kommer.”

Peter Kingsley

Den negative siden av lengsel skjer når lengselen blir for intens og kommer ut av kontroll. Lengselen kan bli en erstatning for å leve og gi  følelser som ulykkelighet, og kronisk tap eller uoppnåelighet. Jeg har møtt mange som glemmer å leve fordi lengselen  har tatt all plass og skjøvet alt annet ut i mørke. Det minner meg på, og er en sterk oppvekker om at jeg aldri, aldri må glemme å leve her og nå. Lengselen er kraften min, den som driver meg fremover, ikke den som lar meg forkomme i nederlag og sorg.

«Vår livslange nostalgi , vår lengsel etter å bli gjenforent med noe i universet som vi nå føler oss avskåret fra, for å være på innsiden av en dør som vi alltid har sett fra utsiden, er ikke bare nevrotisk fantasi, men den sanneste indeksen på vår virkelige situasjonen.»

C.S. Lewis

Det er likevel denne følelsen av fremmedhet og hjemløshet som skaper sorg og samtidig et håp om noe annet. Det følger meg  overalt som er lengselens kilde. Lengsel springer ut av det som ikke er som jeg ønsker, en mangel, et brudd, et fravær som ber om å bli healet og reparert. Jeg ser meg omkring, jeg utforsker fortiden og ser inn i fremtiden, hele tiden leter jeg etter det jeg etter dette noe. Om jeg klarer å forstå hva denne lengselen er, klarer jeg å leve med den  på en bedre måte.

«Hvis vi orker å møte lengselen vår istedenfor å finne uendelig mange måter å tilfredsstille den på og prøver å flykte vekk fra den, så vil det åpne opp for og gi oss et glimt av det som ligger bak kulissene i denne verden som vi tror vi lever i. Det vil åpne for et perspektiv hvor alt blir snudd opp ned på hodet: hvor oppfyllelse er en begrensning og det vi har oppnådd vendes om til en felle. Og det gjør dette med en intensitet som floker til våre tanker og tvinger oss tilbake til det som er nærværende.
Lengsel er en bevegelse i og et kall fra det dypeste i vår natur. Det er ulvens hyl, løvens styrke,og vingeslagene til alle fuglene inne i oss. Og hvis vi kan finne mot til å gå den i møte, vil den ta oss med tilbake til der vi hører hjemme. Men akkurat som med dyrene, er denne lengselen farlig, så vel som vakker. Lengselen er kraftkilden i vårt vesen, og på denne veien tilbake knuser den alt unntatt det som er uknuselig. Den knuser alle de menneskeskapte strukturer som vi prøver å bygge opp rundt den og får til å overta dens plass. Den vasker bort fremtid og fortid, og lar oss stå igjen med ingenting annet enn evigheten. For lengselen er skaperen av tid, og tiden kan aldri ta den opp i seg.»

Peter Kingsley

Jeg har mye å miste meg selv i.  Det er bare jeg som vet å rette oppmerksomheten min mot de stedene lengselen min trenger å rettes.

“Skjønt det ofte kanskje ikke ser slik ut, er hver enkelt av oss allerede midt inne i et lidenskapelig og søkende liv. Selv om disse søkende bestrebelsene bare kan uttrykkes på en rudimentær måte, så inspirerer de ikke desto mindre våre indre liv: dersom du ønsker noe sterkt nok, gjør du det bare og tar bekymringene senere.”

Gemma Corradi Fiumara

Jeg har derfor brukt mye tid på å bli kjent med den jeg er og den jeg ønsker å være. Jeg har brukt tid i naturen og lært meg til å fange opp ulike sinnstemninger og nyanser naturen viser meg. Jeg har lært å lytte til intuisjonen min. Med hånden på hjertet kan jeg si at jeg har et godt liv. Jeg kan si at jeg har funnet frem til det som er viktig for meg og den jeg ønsker å være. Jeg ønsker å formidle kjærlighetskraften til alle som trenger å høre og vite at den er allestedsværende i oss og rundt oss. Hver dag opplever jeg livets magi på uendelig små og store måter.

Hvordan kan noen beskrive lengsel bedre enn i  dette vakre diktet om adskillelse. Lengselen er om noe jeg har, men samtidig ikke har. Den lever sitt eget liv og skaper den uutholdelig adskillelsen om til det vakreste jeg eier. Lengselen er tonen som alltid er. Den bygger bro mellom det jeg har og det jeg ønsker meg. Den er håp i dets mest lutrede form.

«NÅR DU ER BORTE

Nærast er du når du er borte.
Noko blir borte når du er nær.
Dette kallar eg kjærleik –
Eg veit ikkje kva det er.

Før var kveldane fylte
Av susing frå vind og foss
No ligg ein bortgøymt tone
Og dirrar mellom oss»

Tor Jonnson

Likefullt eier jeg en lengsel, en lengsel etter noe jeg har, men samtidig ikke har. Jeg lengter etter det ene som forener meg med meg selv, med den andre, med altet, med total kjærlighet og magi. Så stort, intet mindre. Jeg har det innen rekkevidde om jeg er villig til å stole på lengselens gylne vinger og la meg føre inn i en verden jeg kjenner, men samtidig ikke kjenner, magiens verden. Håpets og lengselen vidunderlige verden der fantasi og virkelig er ett og det samme. Der jeg er i kjærlighet. Der frykten må vike, der fortid og fremtid tar slutt og jeg bare er sammen med alt jeg lengter etter og ikke engang vet at jeg lengter etter. Jeg lever i tålmodighet og tro på at min lengsel vi føre meg hele veien hjem.

«Jeg vet ikke hva de heter, mellomrommene mellom sekunder, men jeg tenker på deg alltid i disse intervallene.»

Salvador Plascencia

DSCN4522

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.