I det siste har jeg tenkt mye ove hva det er som gjør at vi mennesker ofte er redde for å vise hvem vi er? Vi viser verden det vi tror at den vil se. Slik skaper vi avstand og ensomhet, ensomhet mellom mennesker.

Vi viser frem de delene som vi tror verden vil like og akseptere. Det andre holder vi gjemt lengst inners i sjela. Ofte er det så godt gjemt at vi ikke en gang ser og vet om det selv.

Jeg har møtt mennesker i det siste som ikke forstår at jeg kan og vil dele så mye av meg selv. De er ikke slik sier de, vi er så forskjellige. Er vi virkelig det, så forskjellige? Jeg er ikke så sikkert. Det er ikke så lenge siden jeg sa det samme når andre var åpne og delta av sitt innerste. «Det er ikke for meg,» sa jeg. Nå ser og forstår jeg at det er et valg jeg har tatt. Jeg har bevisst valgt å åpne opp for det som er inne i meg og slippe det ut slik at jeg og andre kan se hele meg. Andre har også tatt valg, bevisste eller ubevisste om å fortsette å være tilbakeholden med å by på seg selv.

For meg har dette valget ført meg inn i opplevelser og erfaringer, samt erkjennelser som jeg ikke visste eksisterte. Jeg har funnet en rikdom og et liv større enn jeg noensinne har drømt om. Det har formet meg og gjort meg sikker på meg selv og de verdiene jeg ønsker å inneha og formidle videre til andre.

Det er som å åpne en Sareptas krukke, et bilde på uuttømmelige kilder og rikdom.

«Metaforen har sitt opphav fra Første Kongebok, i Det gamle testamente, i Bibelen. Her står det skrevet om profeten Elia som bodde hos en enke i landsbyen Sarepta, en enke hvis melkrukke og oljekrus aldri ble tomme. I 1 Kong 17,14 står det:

«For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom, og det skal ikke mangle olje i muggen til den dagen kommer da Herren sender regn over jorden.».

Det finnes en annen krukke, Pandoras krukke som er fylt med all verdens ondskap.  Jeg kjenner at jeg ofte gjennom livet har falt for fristelsen og åpnet denne krukken, om enn bare for et lite øyeblikk og dermed sluppet ut så mye vondt. Det har ødelagt livet for både meg selv og andre med min uærlighet og et liv  levd i egoisme og frykt. Heldigvis har jeg tatt mot til meg og åpnet krukken på nytt slik at den ble tømt også for den gjennværende innestengte  ingrediensen, nemlig håpet.

«Pandora ( «giver av alt», «allbegavet») er en skikkelse i gresk mytologi. Hun var den første kvinne på jorden. Pandora fikk trekk fra flere guder, slik at hun skulle virke uimotståelig for mennene. Til sist ble hun gitt en krukke (ofte feilaktig oversatt til eske). Denne krukken var Pandoras gave, og hun ble ofte advart mot å åpne den. Men en dag tok nysgjerrigheten overhånd, åpnet Pandora krukken og slapp ut all verdens plager: pest, sorg, fattigdom, kriminalitet og så videre. Hun lukket krukken tidsnok til å holde tilbake én ting – håp. Verden ble et fryktelig forblåst sted, helt til en dag da Pandora tok sjansen på å åpne krukken igjen, og håpet strømmet ut. På denne måten har mennesket håp i ondskapens tider.»

Det er slik jeg opplever livet mitt nå. Jeg kan legge alt det vonde og alle mine feilgrep bak meg og fokusere på håpet, på fremtiden. Da jeg åpnet den andre krukken, Sareptas krukke ga den meg alt jeg drømmer om og enda mer. Den er uuttømmelig og magisk og gjør verden til et godt sted å være fordi jeg lever tro mot meg selv og verdiene mine.

«For å huske hvem du er, trenger du å glemme hvem de sa at du var.»

Jeg har hatt mange oppgjør med mitt gamle liv. Det har forfulgt meg og jeg har ikke alltid klart å legge det bak meg. Det har hatt en tendens til å drive ap med meg. «Det er jo du som har sluppet meg ut og løs,» sier det frydefullt til meg. Det gjemsøker meg til tider med skyld og skam. Hvordan kunne jeg ha vært så dum, eller ha stolt på det som ble meg fortalt?» I dag forstår jeg det ikke, men dengang var det den eneste sannheten for meg. Tror bestemt at jeg levde livet mitt med skylapper, og ikke slapp noe inn på meg. Det verste var at jeg trodde at jeg levde åpent og  i pakt med de gode kreftene rundt meg. I stedet ble jeg et redskap for krefter som ikke ville verken meg eller menneskene rundt meg vel.

Jeg er så takknemlig for at jeg våget  å åpne krukken Pandura enda en gang, og sluppet den siste resten ut. Jeg takker for at den gjemte håpet til sist. At jeg fikk ta del i det, til tross for elendighet og nederlag. Det finne et håp som jeg kan handle på.

Jeg har valgt håpet og fjernet meg bort fra alt det andre som har tynget meg ned, og nesten ruinert meg og det jeg er glad i. Nå handler jeg på håp og finner at det bærer meg fremover og viser meg nye veier og stier som jeg aldri har gått på eller visst eksisterte. Det krever at jeg vandrer i tillit til at håpet leder meg dit jeg drømmer om  å være. Det er et sted fylt med kjærlighet og fred i nærhet til alt som lever og er.

Jeg opplever stadig at livets ulike hendelser er synkronisert. Det får meg til å stoppe opp og fundere på hva som ligger bak slike hendelser.

Jeg får en følelse av glede, takknemlighet og undring, og at jeg er tilstede i mitt eget liv med hele min sjel og hjertekraft.

Jeg har erfaring med at om jeg virkelig legger merke til alt som kommer til meg, og lytter og ser på smått og stort med et åpent og undrende sinn, er hverdagen full av fantastiske synkroniteter!

«Synkronitet er et prinsipp som viser at det finnes en underliggende orden i universet. Jung forteller om en pasient som fortalte om drømmene sine hvor hun hadde drømt om en gylden Skarabé. Mens hun fortalte dette hørte plutselig Jung en lyd mot vinduet og gikk bort og åpnet det. Han fanget et insekt i luften og det viste seg å være den nordlige versjonen av den gyllne skarabé som pasienten drømte om. I henhold til de gamle egypterne representerer Skarabeen gjenfødelse. Jung tolket dette som en synkronisert hendelse hvor meningen med både drømmen og insektet i rommet indikerte at kvinnen måtte gjenfødes fra sin over rasjonelle væremåte. For Jung representerte denne type hendelser et bevis på at det finnes en underliggende mening i det som skjer rundt oss som forbinder vår subjektive mentale verden med den objektive. Den ytre verden krystalliseres og bekrefter den indre mentale prosessen.»

Jeg ser alkymi i hverdagens synkroniteter.

Alkymi står for transformasjon. Det ble sagt at de gamle alkymistene kunne transformere bly til gull. Når jeg arbeider på min egen utvikling skjer alkymien i min egen sjel. Den transformerer smertefulle opplevelser og følelser til ressurser som jeg kan benytte på  livsvandringen min. Det handler om å finne min sjels stemme og en dypere mening i livet. Det er for meg et skritt på veien til å oppnå det jeg drømmer om til beste for både meg og menneskene rundt meg.

At jeg er du og du er meg.
At kjærligheten rommer alt og alle.
At skaperen alltid holder meg tett til sitt hjerte.

Nært beslektet med synkronisering er magefølelsen som kalles intuisjon. Den indre stille vissheten. Gjennom den kan jeg oppnå innsikt og kunnskap på en uforklarlig måte. Når jeg opplever den, er det ofte ingen årsak eller sammenheng i hvordan jeg oppnår innsikt. Jeg vet noe, men jeg vet ikke hvordan jeg vet det. Et rimelig spørsmål er hvor denne kunnskapen kommer fra?

For meg oppleves det som jeg på en måte snakker med meg selv, men det føles samtidig som om stemmen både eksisterer i meg og utenfor meg på samme tid. Jeg tenker på det som at samtalen er helheten som snakker til enkeltdelene.

På overflaten kan synkronisering og intuisjon virke som noe av det samme ved at begge inneholder innformasjon som gir mening. Forskjellen ligger i at intuisjon kommer fra det indre mens synkronisering er knyttet til eksterne hendelser.

På tross av denne forskjellen er de så nært knyttet til hverandre at jeg ofte utvikler intuisjonen min ved å bruke synkronisering som et verktøy. Hver gang jeg får en indre trang, eller melding, så følger jeg den og ser hva som skjer. Hvis noe meningsfylt kommer ut av det, blir det en bekreftelse på at jeg er på rett kurs og at jeg kan stole på budskapet som kommer fra den indre stemmen.

Synkroniteter skjerper meg, slik at jeg lytter dypere, og ser med et klarere blikk. Slik kommer jeg nærmere  essensen jeg er laget av, og kan lettere sense at at jeg kun skal være, eller at noe skal anerkjennes, sees eller gjøres. Slik blir det lettere å ha full tillit til livskraften. Å bare være.

Jeg merker at når jeg spør får jeg svar. Det kommer til meg når jeg fordomsfritt, ubegrenset og med hjertet åpner opp og spør?

De mer sporadiske ytre ønskene mine, som henger sammen med det gamle meg og alle tankene jeg har, hemmer denne indre visdommen i å få komme frem. En utfordring for meg, er å ha tillit til alt jeg kan motta det jeg trenger fra omgivelsene og kraften jeg er en del av.

Jeg  trener i stillhet og gjenkjenner hva som er de indre dypere behovene jeg har. Det er aldri for sent å lytte til min egen indre stemme, sjelen og hjertet. Slik fornemmer jeg kroppens fantastiske underfulle språk i takknemlighet.

For å  utvikle intuisjon og oppnå synkronitet må jeg utvikle en holdning og tankegang som går på at jeg er åpen, mottakelig og ikke dømmende.  De gangene jeg klarer det, kommer jeg inn i en tilstand som best kan beskrives som å være i ”flyt”. Ikke ulik tilstanden som topputøvere oppnår når de gjør det de er best til.

Det som gjør det vanskelig å komme inn i «flyt» er at fornuften ikke stoler på budskapet den indre stemmen kommer med. Det er vanskelig å lære  å høre hva stemmen virkelig sier. Jeg øver og øver ….. Det handler om tillit.

Det er en slags indre stille visshet. En kilde av kunnskap som er uendelig stor og klok.  Det gir meg en  tilværelse som preges av ro og takknemlighet for alt jeg er og det som er. Mest handler det om å stole på og tro på at denne stemmen finnes.

Sammenfall, hendelser, mennesker som dukker opp, samt spennende tegn,  forteller meg at jeg er i bevegelse og i utvikling. Å være i utvikling betyr å vikle meg ut av tidligere begrensninger, mønstre og sannheter, som ikke lenger har samme mening for meg som før.

Synkroniteter vekker meg, slik at jeg våger å stole på at det er noe mer. At helheten er større enn delene. At alt er energi, og at alt og alle henger sammen i en større helhet.

«For å oppleve magi, må jeg tro på at den finnes.»

Hvem er jeg egentlig? Jeg er på mange måten den samme som før, men med nye fortegn. I tillegg har jeg en følelse av frihet, jeg ikke kjente til på samme måten før. Jeg er der jeg skal være og  har landet i meg selv. Ikke noe er riktig eller galt, da livet i seg selv er en prosess som leves i det som er, alltid.

Når jeg ikke står i veien for meg selv kan positive energier og visdom få fritt spillerom.  Det har gjort meg til venn med både smerte, frykt, ensomhet, uforutsigbarhet, det jeg ikke vet og ikke minst skyldfølelsen.

Ukjente og skjulte taps-, tilknytnings- og negative opplevelser, knyttet til det å være, ligger dypt inne i meg. De har vært i veien for utviklingen min. Jeg har ikke vært klar over disse følelsene, og at de har styrt meg på det ubevisste planet i mange, mange år.

Jeg fortrengte det eller kompenserte med ulike overlevelsesstrategier, og mønstre for å glemme og for å overleve. Nå når jeg har funnet veien forbi, åpnes nye og spennende  muligheter for meg.

Av og til stormer det på overflaten og jeg faller tilbake til gamle synder fra tiden da jeg levde nær alt det negative fra Pandoras krukke. Jeg vet innerst inne at jeg er fri til å skape mitt eget liv slik jeg vil ha det. Derfor varer aldri et tilbakefall særlig lenge. Gjennom meditasjon og positive tanker og fokus, gjennvinner jeg roen og tryggheten min, og gleder meg over skattene jeg har funnet..

Jeg tror på de uendelige rikdommene i Sareptas krukke, hjertets og kjærlighetens kraft, gjennom åpenhet, deling og raushet. Hver dag styrkes tillit, og evne til å få svar, og finne helhet fordi jeg tar min og andres sårbarhet på alvor. Slik får jeg tilgang til kunnskapen  jeg er en del av, og er medskaper til.

Før var jeg fanget gjennom alt det vonde som vellet ut av Panduras krukke. Heldigvis oppdaget jeg til slutt håpet som fantes på bunnen av krukken. Jeg vet nå at jeg er en del av den uendelige kjærlighetskraften som aldri tar slutt i Sareptas krukke.

Er det ikke magisk!

«Du tenker på blomster i form av mildhet, skjønnhet, og «godhet», og likevel hver gang en ny knopp åpnes, er det et stort fremstøt av gledelig aggresjon som neppe er passiv, men med en dristighet og et mot som strekker seg aktivt utover.»
Jane Roberts

Lytt til denne vakre meditasjonen fra Cecilie Hunvik.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/