I dag vil jeg dele et utsagn som sier noe om hva som er viktig, slik jeg ser det, ikke bare i politikk, men i alle menneskelige relasjoner.

«Politikk er det moglege sin kunst, ikkje kunsten med å teikne falske fiendebilete. Politikk på sitt beste handlar om å bygge bruer, ikkje om å konstruere stråmenn av politiske motstandarar. Ord betyr noko. Retorikk betyr noko.»

Emil André Erstad

Andre, som Vebjørn Selbekk sier at:

«Politikk handler om konfrontasjon og polarisering. Dette er positivt fordi det tydeliggjør forskjellenene mellom ulike ståsted.»

Her er hva Abid Raja sier:

«Politikken bør styres ut av vårt verdisyn og humanisme, og være kunnskapsbasert – ikke springe ut av religiøse dogmer.»

Jeg klarer ikke å slippe disse svært så ulike tankesettene som ble kastet frem i nyhetsbildet i dag morges. De fikk meg til å reflektere over menneskelige relasjoner, med andre ord, hvordan vi omgås andre. Hva som ligger til grunn for handlingene og standpunktenen våre.

Tror nok at jeg i mitt voksne liv ofte har hatt en konfronterende og polariserende stil. Det har gitt resultater, men også skapt fiendskap og stor motstand. Faktisk er jeg klar over at jeg, for noen, har skapt dype sår som er vanskelig å reparere. Jeg var lite villig til å bygge broer, fordi det jeg sto for var det eneste rette, slik jeg så det. Mitt verdisyn var det eneste rette.

I dag gremmes jeg over denne uttrykksformen min. Noen ganger var den på sin plass, men langt fra så ofte som jeg mente å tro.

Nå er jeg overbevist om at det viktigste jeg kan gjøre, er å forsøke å bygge bro mellom meg og menneskene rundt meg. Hvordan kan jeg skape tillit og få andre til å ønske å gå veien sammen med meg, om jeg ikke strekker ut en hånd og anerkjenner den andres ståsted?

Jeg trenger ikke være enig, men jeg må være villig til å reflektere og gi den andre anledning til å fremme sitt syn. Kanskje vi til og med kan komme frem til et felles ståsted. Det er det som i utsagnet ovenfor henviser til «det moglege sin kunst».

Det er lett å la meg påvirke av andres meninger om meg. Ofte er det vanskelig å heve meg over andres hvisking og det de snakker om bak min rygg. Klarer jeg å snu ryggen til og gå bort? La de få snakke. Det angår ikke meg hva de tenker og tror, så lenge jeg er trygg på eget ståsted og er villig til å lytte til andre. Med det mener jeg, om jeg er villig til å dele synspunkter og reflektere sammen med andre.

Det har ingen hensikt å bli sint på mennesker som baksnakker og forråder meg. Jeg rett og slett trekker meg bort og nyter reisen videre alene, eller sammen med mennesker som jeg stoler på. Ofte møter jeg også nye, spennende menneskene underveis. Magisk, ikke sant!

Dette vakre diktet henger godt i hop med det jeg har reflektert over ovenfor. Hva hjelper det å vinne en diskusjon eller en sak dersom vi møter hverandre med krav og kulde i hjertet. Det er bare et varmt hjerte som kan gi … og skape lys og lyst til endring hos andre.

«Kan jeg få sette meg ned ved din side
og søke hvile hos deg her en stund?
Natten som omgir oss, blir liksom større.
Himmelen mørkner sekund for sekund.
Alt som gir glede og alt som er vakkert,
alt som gir lys til et menneskeliv,
trues bestandig av krefter som herjer.
Alt som er dyrebart, står i en strid.

Varmen fra ett lite hjerte som banker,
er ikke nok til å tenne et bål,
ikke når samfunnet nages av kulde
og når hvert ansikt er kjølig som stål.
Men får jeg sette meg ned ved din side
og hvile hodet mot skulderen din,
da kan en gnist springe frem fra ditt hjerte
og tenne flammer av håp i mitt sinn.

Tror du at godhet kan finnes iblant oss?
Tror du at hjertet kan romme en ild?
Tror du at to eller tre som går sammen,
kan gjøre frostnatten deilig og mild?
Da har du alt noen trenger på jorden.
Da er du levende. Da er du fri.
Den som har kulde i hjertet, kan kreve,
men bare den som har varme, kan gi.»

Sindre Skeie

Jeg kjenner brytningen i meg. Oppgjøret med mitt gamle jeg er ikke lett å ta. Det smerter å erkjenne hvordan jeg har levd med å kreve og konfrontere i stedet for å strekke ut en hånd til andre, for så sammen utforske rommet mellom oss. Jeg har hatt altfor mye kulde i hjertet overfor andre. Saken har fått all min varme.

Dette gjør meg full av sterke følelser og uro. Følelser som sinne, anger og tap. Det kjennes ut som livet anklager meg for alt jeg har vært. Tilgivelse er ikke lett å finne.

Kjenner at jeg har behov for stillhet og nærhet. Den stillheten og nærheten som finnes ute i naturen. Derfor vil jeg senere i dag gå ut i skogen og holde rundt et vakkert furutre.

Av erfaring vet jeg at det etter kort tid vil skje en endring i meg.
Jeg puster roligere. Jeg kjenner meg roligere.

Hva er det som skjer mens jeg står der og holder rundt ….?

Treet er nøytralt. Rolig. Det beveger seg ikke når jeg holder rundt det og er urolig. Greinene begynner ikke å rasle selv om jeg kjenner meg både urolig og kaotisk.

Treet tar ikke til seg energien min. Det bare er. Forankret i seg selv,
dypt jorda i røttene sine.

Men det skjer en energiutveksling.

Jeg påvirkes av treets ro, dets aksept av meg, akkurat som jeg er. Jeg blir rolig fordi treet er rolig. Jeg blir mer harmonisk, fordi treet er harmonisk.

Jeg lærer mye av treet mens jeg står slik stille og bare holder rundt ….. Tar meg tid til bare å være, til å puste …

Treet formidler sitt tydelige budskap. Det forteller meg uten ord at stillhet, ro og harmoni kommer innenfra.

Treet har vist meg at jeg kan tilgi meg selv, så jeg tilgir ….

Så til deg.

Jeg spør:

«Hva trenger du for å kunne være et tre i dag?»

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/